Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ting endrer seg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ting endrer seg

aug 21 2019 - 16:06
Jeg har vært singel hele livet, og slo meg til ro med det. Så lenge jeg har venner (dessverre har jeg aldri hatt det heller), jobb og penger skal jeg klare meg fint. Og, det tror jeg også.

For et år siden ble jeg dog bergtatt av en jevnaldrende mann. Han introduserte meg for et liv med likesinnede, med samme interesser og verdier, selv om jeg aldri ble så gode venner med dem (ei heller han) at vi har opprettholdt kontakten siden. Det tar også veldig lang tid for meg å etablere vennskap; lengre enn for de fleste andre. De hadde også flere møtepunkter seg imellom, uten meg (fag, forening). Det førte meg i en ustabil situasjon, med mange topp- og bunnpunkter, men det er ikke poenget nå.

Nå har det seg derimot slik at de har alle dratt: han jeg er forelsket i er på utveksling; en har begynt å studere i utlandet; noen er uteksaminert; en er forlovet og; jeg sitter her på samme universitet og på samme rom. De få gangene jeg tør å komme meg ut, er jeg alene. Bare alene. De gjenværende er enten etablerte eller nye, mens jeg har et år igjen. Det virker forsovet overkommelig, men for meg med mine sosiale utfordringer er det vanskelig å knytte bånd.

Jeg har dermed driftet i noe som kan minne om en kjærlighetssorg. Jeg klarer verken sove eller spise, og tenker kun på dem, spesielt han jeg er forelsket i. Det verker å vite at han fortsetter sitt liv, og har kanskje ikke samme følelsene for meg som jeg trodde han hadde før han dro. Det verker å vite at han kanskje er der borte og omgås folk, forelsker seg kanskje, får kanskje kjæreste mens jeg sitter her på stedet hvil. Det verker å vite at det skal mye til for meg å ta kontakt, fordi vi ikke holdt kontakten før det engang. For jeg har tenkt på det, men det høres feil ut å skulle ut av det blå si "hei". Og, erfaringer tilsier at samtalen kommer til å vare en kort stund. Han prøvde å ta kontakt før, men jeg går tom for ting å si. Og, nå føles alle muligheter for å rette på det borte.

Når jeg tenker på det får jeg nesten lyst å le i tillegg. Det er så rart å føle en slik smerte igjen, etter tiår med stabil ensomhet. Det er også en følelse som ikke er helt uvanlig, og dermed føler jeg meg normal. Normalitet er viktig for meg. Samtidig gjør det selvsagt vanvittig vondt.

Til forsiden