Jeg er stormende forelsket, i en jevnaldrende som virker å se meg på samme måte. Jeg har aldri vært i et forhold før, og er stort sett alene utover. Jeg sliter med borderline personlighetsforstyrrelse og posttraumatisk stressyndrom, og tror han, om ikke vet om diagnosene, vet om episodene med ekstremt sinne og sorg. Det gjør det vanskeligere å tro på en fremtid mellom oss, mellom medmennesker generelt egentlig.

Så jeg distanserer meg fra han; jeg forteller meg selv at det aldri kommer til å bli noe. Han har så mange venner, og blant dem så mange som ikke skaper redsel for skading av seg selv eller andre.

Etter egen forståelse av manglende fremtid med vedkommende, er jeg blitt sykere. Jeg takler dårlig synet av han med andre, sitter stort sett selv bare i pysjen og gråter. Jeg har kuttet felles plattformer, går ikke til plassene vi kanskje kunne møtes, unngår han samtidig som jeg ser lengselsfullt på han hvis jeg ser han.

Jeg føler han er den eneste som tar seg tid til meg, men jeg får ikke frem et ord. Jeg forsvinner i gjengen hans, og blir sur fordi jeg ikke får vist han min friske side; at jeg er mer enn bare sykdom.

Det gjør meg mer alene. Jeg ødelegger den sjansen jeg har til samvær, og blir sykere som resultat.