Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Støttegruppe: Anonyme Medavhengige?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Støttegruppe: Anonyme Medavhengige?

okt 11 2015 - 00:45
Å forankre selve livsviljen og 'meningen' i et annet individ er noe av det skumleste man kan gjøre.
Men det er sjeldent en bevisst handling,, og det skjer lettere.. om man allerede balanserer på kanten - og mangler så mye - - i midten.

Det blir så voldsomt skjevt, , . når kontaktbehovet er så stort, så grunnleggende, - - og den man
relaterer til har et helt annet grunnlag i form av grunntrygghet (den man selv aldri har opplevd) og forankringspunkt i en selv.
Man forholder seg til en som kun forholder seg til seg selv.
Blir den overansvarlige.
Lekker til slutt .. , , , som en sil

Det er så mye som det kanskje aldri vil være mulig å få klarhet i. Situasjonen, som jeg ikke vil gå fullstendig inn på, er kompleks så det holder. Derav en labyrint av forvirringer og forsøk på å mentalt 'oppklare'. Våkenetter eller mareritt. ,,. 'Var jeg i en relasjon? Eller en tomannssekt?'
Fraværet er så grusomt brutalt .. når det som man i flere år opplevde som sitt nærmeste ,, viser seg å være et stort gap. , ,
Personen kunne like gjerne vært død. Den du elsker eksisterer ikke, ,. Virkelighetsforståelsen var alltid delt.

Jeg har forsøkt å finne hjelp.. for det som kalles 'medavhengighet'.
Det finnes AA-grupper.. men hvor henvender man seg om man har behov for å dele overgangen fra et destruktivt forhold til noe konstruktivt? Fra en forestilling om et alt som i virkeligheten ikke fantes, til et ingenting som i virkeligheten er alt. Først likner det en grav.. og å velge mellom å lide, å dø om og om igjen.. eller å dø totalt .. er vanskelig. For man håper evig at det skal være verdt det. At den andre parten skal ta tak .. ta ansvar. . . som uttalt.
Men til slutt må man gi opp.. Akseptere at det som ikke er bra aldri vil bli det.

Der er jeg .. , , nå.


Anonyme Medavhengige
. . . hvor er dere . . ?


Hvordan etablerer man grunntrygghet når den alltid har manglet?
Hvor finner man styrken? ..og pusten? .. .og viljen til å leve videre - uten den personen som ble selve grunnen; som fikk en til å føle at man 'endelig' ikke var alene på planeten.. ?


Intellektuelt begriper man, retrospektivt, at dette var selvbedrag. Men hvordan aksepterer man at man har viet sitt liv til dette -- over flere år?

Jeg kan ikke se at jeg klarer dette .. helt på egenhånd.
Jeg har forsøkt i flere år, men ikke maktet å forlate..

Det er så voldsomt sterkt. .

Så :: H J E L P ::
. . .

endelig kan jeg be om det



Jeg vil ikke dø mer!



.. . . Hjelp







Avatar

Hei

aug 3 2016 - 06:01
Du snakker til meg.
Det er som om du skriver akkurat hva jeg ville sagt. Hjertet mitt brister- det sprekker det er uten noen inni nå- jeg har mistet han jeg elsker ut av hjertet.

Jeg klarer ikke puste, Jeg er på full fart til å dø igjen. Hvorfor elsker han meg ikke mer? Hvorfor er han ikke der for meg? Er jeg så grusom? Er jeg så uten verdi? Jeg blir avvist gang på gang som katten som blir dyttet ut av vinduet og ut i kulden. Gang på gang hopper jeg opp i vinduskarmen i håp om å bli sluppet inn i varmen. Gang på gang blir jeg dyttet ned- vinduet er lukket.

Finest er det når vi drikker- oss sanseløse.
Da er det glimt av håp i øynene- eller er det selvbedrag- for etterpå er det like stengt. Er han redd for meg- drikker han det bort?
Han er et såret barn- hjertet mitt vil ha han.

Jeg vil ha han.
Hvorfor slipper han meg ikke inn i varmen?
Hvorfor?
Hvorfor flykter han inn i seg selv?
Har han nok med seg selv?
Skal jeg rydde og vaske gulvet? Skal jeg lage mat? Kanskje han ser meg da- kanskje han blir glad og kommer å kysser meg i nakken? Kanskje takker han meg? Håpet stiger inni meg, men ingenting skjer.

Ingenting skjer- han kommer aldri- han spiller heller- han legger litt kabal. Han har andre viktigere ting å gjøre nå. Så jeg må la han være i fred.

Hva gjør jeg her egentlig? Hvorfor kommer jeg til han? Spørsmålene surrer i hodet mitt- Hvorfor vil han ikke ha meg? Han var jo så glad i meg? Hvor ble det gode av? Var det bare innbilning? Varte det bare inni mitt hode? Nei han var jo tydelig forelsket i meg. Jeg så jo stjernene i øynene hans. Da viste han meg oppmerksomhet. Hvor ble det av? Hvorfor stoppet det? Hvorfor sier han ikke noe? Jeg dør igjen.

Skal vi drikke litt? Ja jeg vil. Ja jeg vil se det håpet igjen. Ja la oss ta en "fest" Han tar et glass fyller opp og går over til naboen- Skal ikke du ha? Joda jeg kommer snart- og han forsvinner.

Hver dag drikkes det en eller annen plass- det er bare å gå dit det drikkes og drikke med dem. Må tørke snart- men klarer jeg nedturen denne gang? Det blir værre og værre hver gang- jeg dør mer og mer.

Jeg er på full fart inn i noe jeg løp bort ifra. mange år med en alkoholiker. Det er så velkjent. Vil jeg virkelig dette igjen? Men han er jo anderledes? Han er jo ikke samme mann. Han er jo ikke alkoholiker? Eller er han det? Er det meg som lurer meg selv nå? Kan ikke stole på meg selv. Jeg er redd. Jeg er livredd. Nå mister jeg han igjen. Nå vil han ikke ha meg. Jeg trenger bekreftelse- mer og mer- Men jeg får mindre og mindre. Dette er på vei utfor- Jeg dør igjen- inni hjertet mitt vokser det en vond klump. Inni meg vrenges hjertet? Er han glad i meg?
Til forsiden