Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sorg, savn, kjærlighet og smerte og total forvirring

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sorg, savn, kjærlighet og smerte og total forvirring

mars 19 2014 - 21:41
Er havnet i en situasjon som jeg ikke ønsket meg. Og jeg har det så utrolig vondt. Enkelte ganger kan jeg bare gråte og gråte, og det føles som om det er et dypt hull inni meg som suger alt det gode ut, sånn at alt bare blir sårt og vondt. Jeg er kvalm og uvel, fordi jeg er så trist. Jeg har bare lyst til å få slippe. Ikke å dø, men å få slippe å ha det så vondt !. Og hvis man er død, så har man ikke mer vondt. Men jeg vil ikke dø. Jeg klarer ikke spise eller drikke heller. Fordi jeg er kvalm, og fordi at føles så håpløst og tomt.

Grunnen til at alt er vondt og vanskelig nå er at jeg har blitt forelsket i en mann. Og jeg trodde det var gjensidige følelser. Derfor ble vi intime for en liten stund siden. Etterpå opphørte omtrent all kontakt. Jeg får bare korte svar, hvis noen. Skriftlig. Og jeg kjenner en utrolig sorg. Et voldsomt savn. Fordi jeg så for meg at dette virkelig kunne bli noe bra. Jeg så for meg oss to sammen, hvordan livet kunne bli. Og nå har jeg et så vondt savn, etter dette, som jeg føler har blitt tatt fra meg. Bare det å tenke på denne mannen, tenke på de myke øynene, de ømme kyssene - det får meg til å gråte. Og jeg gråter så det kjennes ut som om jeg holder på å bli ødelagt inni meg. Og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å få dette vonde bort !

Mine vanlige medisiner virker ikke nå. Jeg fikk for mange år siden skrevet ut Truxal, men brukte de ikke fordi de ikke virket som de skulle ved å hjelpe meg med søvnen. Nå har jeg begynt å ta disse, fordi jeg har så fysisk vondt inni meg, og håper at de kanskje kan stoppe smerten. Men tar nok ikke mange nok, ellers så virker de ikke for de er gått ut på dato. Jeg har iallefall ikke merket noe.

Det føles så dumt dette !! For å ha kjærlighetssorg skal man jo gjerne ha vært kjærester over lang tid - og så har det blitt slutt. Og det er jo ikke tilfellet her.

Men det er likevel en intens sorg ! jeg føler så mye. Er et følelse menneske, og det er nok det som gjør at dette er så utrolig vondt.
Og jeg vet ikke hva han tenker ! Jeg vet ikke om han trekker seg unna fordi han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre, eller om han ikke trekker seg unna men faktisk ikke har tid. Jeg får jo ingen tilbakemeldinger som kan tolkes på ene eller andre måten.
Og jeg er redd for å spørre for direkte også. Jeg er redd for å være for ivrig, mase, skremme han bort. Men hadde jeg bare fått en bekreftelse på at "ja- dette vil jeg også, vi prøver på dette" , eller et svar om at han ikke er interessert - så hadde jeg hatt noe å forholde meg til. Da kunne jeg enten slappet av, og tatt tiden til hjelp - eller tatt sorgen, slettet ham fra livet mitt, og prøvd å overleve og gå videre.

Menn kan være så vanskelige å forstå.
Jeg har blitt såret før. Jeg tolker og overtolker det som sies og det som ikke sies. Det er ikke bra for meg, og nå har jeg det forferdelig. Jeg venter på psykologhjelp, men det vil jo ikke ta den intense smerten og savnet og sorgen.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg kommer ikke til å prøve å ta livet av meg.
Men det gjør så sinnsykt vondt innimellom at jeg skulle ønske jeg slapp lide. At jeg iallefall for en liten stund kunne slippe å lide, slippe å tenke, få koble ut hodet mitt.

Jeg håper noen har tips å komme med for hvordan jeg kan takle dette, og evt finne ut hva som faktisk skjer ???
Avatar

-

mars 19 2014 - 21:45
Noen føler mer enn andre.
Er selv et følelsesmenneske av dimensjoner og kjenner veldig godt til det du snakker om. Man legger altfor mye i noe det ikke er hold i og det kjennes ut som at virkeligheten brekker omtrent når man får det i trynet at det ikke går likevel.

Har ikke noe bedre å bidra med annet enn at jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Ting blir bedre, men det hjelper lite når det gjør så uvirkelig vondt.
Avatar

Svar

mars 20 2014 - 00:32
Hei,
Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i det du snakker om.
Jeg har vært der..vet hvertfall hvor vondt det er når den man liker ikke bryr seg..Det som hjelper er tiden. Prøv å bruk tiden din på deg og ikke på han. Det viktigste er at du prøver å "ta en pause" og få han du er forelsket i litt mere på avstand, slik at du kan prøve å fokusere på andre ting enn han. Jeg vet at dette ikke er lett, men tro meg, det er verdt forsøket. Rett og slett fordi du er verdt det og sakte men sikkert vil du finne veien din. Det som hjalp meg var musikken. Musikk er er den beste "medisinen". Den hjelper deg å roe deg ned og få et annet perspektiv på situasjonen og livet ditt akkurat nå.
Gjør ting som gjør deg glad. Gå tur! få frisk luft!. Og vet du hva? han er heldigvis ikke den eneste mannen på jorda, haha. Dette kommer til ordne seg! du må bare ikke miste håpet fordi hvis du velger å " bli helt fortapt" i han, så vil du glipp av alle de gode mulighetene til å bli kjent med nye mennesker og rike opplevelser. Så ikke vær engstelig!. Det kommer til å ordne seg etterhvert og gå seg til med en positiv holdning.
Vær positiv. Lev lykkelig. Stor klem fra meg. "caroline33"
Avatar

takk begge to

mars 20 2014 - 11:13
Takk for svar begge to :-)
Skulle ønske det gikk an å slå av følelsene, slå av hodet for en stund. For det gjør jo så utrolig vondt inni meg.
Avatar

Følelser

mars 20 2014 - 11:44
Det er fullt mulig å skru av følelsene. Problemet er bare det at man ikke kan velge ut noen som man vil skru av. Man kan ikke skru av bare de vonde - og beholde de gode. Demper du noen, demper du alle.

Man kan se for seg følelsene som et landskap. Det kan være helt flatt. Men i det øyeblikk man får noen krusninger og topper, vil man nødvendigvis(!) også ha punkter som er nederst. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.

Når det er sagt: Tankekjør og følelser er ikke det samme. Det første bør og kan man koble ut i perioder. Den enkleste måten, synes jeg, er å finne arenaer og aktiviteter hvor en tvinges til å flytte oppmerksomheten ut av seg selv, og over til ens omgivelser. Er du ute og jogger i ulendt terreng, eksempelvis, tvinges du til å være til stede her og nå, til å tenke på hvor du setter foten akkurat nå - ikke om 100 meter, i morgen eller neste år...

For meg har det også fungert svært godt å føre dagbok. Da har jeg et sted å "gjøre av" tankene. Jeg slipper da å måtte gå rundt å huske på alt sammen; jeg vet hvor jeg har disse tankene. I tillegg mister tankene litt av sin sannhetsgehalt, sin sprengkraft, i det jeg kan bla fram og tilbake og se at humøret tross alt svinger opp og ned. Og det ene er jaggu ikke mer sant enn det andre.
Avatar

klem til deg!

mars 30 2014 - 14:23
Kjenner på dette selv. Ble slutt etter 12 år. To år siden. Hatt langt opphold på psykiatrisk avdeling, men det hjelper ikke på den tomheten, nummenheten og det totale kaos av sorg og savn. Det ble ekstremt vondt når det kom frem at han hadde ei ny.

Jeg takler ingenting. Har ikke regulering i følelsene mine og gråter konstant.

Føler med deg.
Avatar

Sånn er livet

april 1 2014 - 16:33
Trist å høre at du har det vondt, jeg kjenner den altomslukende følelsen som er med deg døgnet rundt.

Var langt nede da jeg slo opp med min forrige ex for snart 3 år siden.
Merket at kommunikasjonen ikke fungerte, selv om jeg følte jeg åpnet for det hele tiden.
Vet at jeg ikke er like lett å leve med heller, og jeg tror i frustrasjon at vi 2 gjorde hverandre dårligere.

Var livredd for å gjøre det slutt og ende opp alene (kanskje for alltid?) men jeg innså at jeg vil heller leve i håpet om å kunne finne en jente som gjør meg glad og som jeg kan skape glede for.
Enn å fortsette i et forhold som gav meg lyst til å gråte når jeg tenkte på det.

Det eg savner mest er å våkne om natten å kjenne at det er noen der ved siden av meg, som jeg kan krype inntil og holde rundt.

Men men, jeg har ikke gitt opp håpet ennå ;)
Avatar

Det eneste jeg vet er at det tar tid

mai 19 2014 - 02:57
Det er snart to år siden jeg opplevde å bli virkelig ulykkelig forelsket for første gang, og jeg føler selv at jeg har komt veldig langt. Samtidig har ingenting blitt det samme igjen. Jeg har en slags rastløshet i hjertet mitt som ikke var der før, som jeg ikke klarer å bli kvitt. Selv om denne følelsen var ca tusen ganger sterkere rett etter at hun avviste meg, så kommer den fremdeles tilbake av og til. Jeg ser ofte for meg livet mitt i to deler; sånn det var før jeg ble forelsket, og sånn det ble etter at jeg ble forelsket

Når jeg var forelsket i henne var det som om jeg visste hvorfor jeg eksisterte, og hva som var meningen med livet mitt, sånn tror jeg ikke jeg hadde følt meg siden jeg var en liten unge. Det er kanskje en del av problemet når man er så forelsket som jeg var, at man på mange måter blir som ett barn igjen, man føler seg så utrolig liten, og det eneste man ønsker er å bli sett, og tatt vare på. En forelskelse går helt inn på de mest grunnleggende følelsene våre. Det er nok derfor det også tar så lang tid å bygge seg opp igjen når forelskelsen ikke blir gjengjeldt. Man blir ikke den samme igjen, men man lærer seg kanskje å leve med det? Jeg har ikke helt funnet ut av det enda.
Avatar

helvete vs hel hvete

april 21 2015 - 19:00
Ja, slik startet det, et sant følelse helvete. Natt og dag i krampegråt. KJærlighetssorg. Min livsgnist døde. Jeg våknet opp i helvete i vill forvirring. Dyp depresjon. Som å miste halvparten av seg selv. Men jeg mistet hele meg, for jeg var en kristen jente. Opplært alle mine dager til å gjøre godt for andre. Jeg mistet min tro, selvtillit, min gode levestil. Jeg sluttet å jobbe og måtte på NAV pga angst og dårlig selvtillit. Jeg begynte på drugs, for jeg gav faen. Ikke vits å være redd for dop når jeg allerede var død. Kunne like så godt sitte i stua og ha self pity party. Så ble det kaldere enn kaldt. Jeg husker bare is på vinduet. Hele huset frøs, og jeg var så redd at jeg krympet til et støv fnugg. Hodet mitt ble ødelagt. Etter dette mistet jeg familie og venner. Jeg ble også tvangsinnlagt inn på A-hus. Når jeg var der ble mine kjæreste kjæledyr, som var mine barn, tatt fra meg. Så ble jeg nesten kastet ut av huset. Hadde ingen steder å bo, men naboen måtte flytte i stedet. Helvete har vart i 9 år. Den ene kjipe hendelsen etter den andre. Nå har den nye nabo familien tatt område ute, så jeg bare kan sitte inne. Det er som fengsel. Frarøvet friheten, okkupert på eget område, fengslet uten grunn. SÅ PUST; GODT SÅKORN I MARKEN! mine siste ord er såkorns ord. La alt dette kjipe helvete jeg har opplevet bli et såkorn av HEL HVETE: La, det vokse opp på engen og bli til fullmodent korn, så mel. La dette melet bli til et godt brød. Og la meg spise mitt eget brød til trøst for min egen sult.
Til forsiden