Å forelske meg i en god venn er sannsynligvis det dummeste jeg noensinne har gjort. Det kan aldri bli noe forhold mellom oss; jeg vet hvis jeg forteller hva jeg føler vil hun kutte kontakten med meg. Og føle at jeg har forrådt vennskapet vårt. Og jeg vet at et forhold mellom oss ikke ville fungert, på grunn av mine psykiske plager.
*Så jeg kommer aldri til å si noe. Håper følelsene skal gå over, håper jeg klarer å fortsette å være en venn. Prøver å være den samme gamle. Men er vanskelig, særlig siden jeg nå sliter med alvorlig depresjon og selvmordstanker. Ikke på grunn av forelskelsen, har vært plaget med sosial angst/depresjon i mange år. Og derfor har jeg svært få venner, og absolutt ingen å miste.
*Hva gjør jeg? Hvordan komme over forelskelsen? Må jeg kutte kontakten med henne? Akkurat nå er det for slitsomt å late som ingenting. Og de psykiske plagene mine gjør det vanskelig å være en venn uansett. Jeg har prøvd å være åpen om angsten min, men føler meg bare skamfull etterpå. Og tolker alle hennes reaksjoner negativt. Og oppfører meg sært. Tror hun er i ferd med å trekke seg unna.
Jeg er i ganske ukjent terreng her. Har hatt noen svært få forhold tidligere, men har ikke hatt like sterke følelser som nå. Ønsker bare å bli kvitt den forbanna forelskelsen og kunne fortsette å få glede og liv og styrke fra vennskapet med ei fantastisk jente.

trur ikke følelsene kommer til og gå over. med mindre du finner noen andre du kan konsentrere deg om. eller du inser at hun er ikke en du vill ende opp med. men når man er forelsket er ikke det noe som vanligvis forandrer seg.

er vell også så som du sir at du har vanskelig for og få sonne sjanser.
lite erfaring også. men snakker hun om andre gutter og sont. hvis ikke hun gjør det så er det sikkert en sjanse for at hun liker deg da.

Takk for svar. Er egentlig håpløst: å ikke si noe er tungt og vanskelig. Å si noe fører til et brudd. Og hvis det hadde vært en sjanse for at hun følte det samme så ville et forhold mellom oss være kortvarig og vondt og ende med et brudd som jeg ikke vil klare å takle.
*Blir å bite tenna sammen og håpe på at følelsene i alle fall blir svakere. Og hvis det ikke skjer må jeg trekke meg unna, fysisk avstand kan vel gjøre det lettere å glemme. Håper jeg.

som sakt kommer ikke disse følelsene bare til å forsvinne. men hvis du bestemer til å trekke deg unna henne. så kommer det nok til å være stunner det ikke er noe annet å tenke på en kjærligheten. disse stundene kan ta ganske hart på. så ikke bli fanget i den depresive gropen får lenge av ganger. men før du trekker deg unna er det jo egentlig veldig anbefalt du prøver deg. for hva har du og tappe son egentlig da?

har vært i den situasjonen før og ja det ble et nei før hun skulle skifte skjøn. som var litt son ...>.> jah

men det var bedre og si det synes jeg. får sonne tanker er vanskelig og få bort. kan ta et år før alt det kan være så tongt at det forandrer deg tilomed.

er vell noe som går son her. at du kansje virker som styrke og være sterk nok til å trekke seg unna. men du er mye sterkere om du snakker sammen. det er feighet som er tingen som får en til og trekke seg unna. og da løper man i negative baner isteden for positive baner.

du må tenkte på deg selv også ikke bare hun.

men vet ikke hvordan du føler om det her da.

forstår deg veldig godt, siden jeg falt for en god venn ,flere ganger men tro meg det er verd å prøve når du ser bare 1 % sjanse. jeg hadde gjort det hvis jeg bare visste det er 1% sjanse. Det som er vanskelig i min situasjon er at vi er samme kjønn. ja jeg er homse og desverre har ikke klart å si til en eneste skapning i dette verden. Kunne gi mine armer og bein, bare for å være normal som deg men Gud har skapt meg sånn. og EN GOD VENNSKAP ER IKKE LETT Å ØDELEGGE. uansett hva du velger ønsker deg lykke til. hilsen Aleks

Takk for det. Men jeg ser ikke at det er noen sjanse i det hele tatt. Og jeg tror det ville endt stygt og vondt hvis miraklet skulle skje at jeg ble sammen med min venn.

Regner med at du er ironisk når du snakker om å ikke være "normal". Men jeg ser jo at det å forelske seg i en venn av samme kjønn ikke gjør det mindre komplisert.

Så hva gjør vi? Må det gå år før smerten blir lettere? Er det noe en kan gjøre selv for å få det lettere?

Mente, du er veldig heldig for at du er hetero.Tro meg livet er mye vanskeligere som homofil. jeg var mer modig når jeg var 19-20 og prøvde å ta livet men de klarte å redde. jeg var i sykehus i to uker. Tror ikke jeg har hatt en dag som jeg ikke har tenkt selvmord og det er helt fra jeg var 10-11. Mennesker er herlige når du blir kjent med dem , jeg falt for flere forskjellige kompiser. Jeg kunne ønske at jeg hadde klart å si engang " jeg elsker deg " men som du sier når man vet det ikke er noe sjanse, man gjør ikke det. Men kompis , du kommer over, jeg har en følelse at du er mye sterkere enn meg. Jeg selv orker ikke så mye dette livet lenger, har en syk mor , bare vil ikke hun skal oppleve at jeg gjør det. Du kommer lettere over hvis du finner en annen, sikkert hun er veldig spesiell siden du er så glad i henne, men du må nesten gjøre det for å komme over henne..En annen ting som hjelper ,du burde se henne mindre enn du pleier. vi kan bare gi tips men det er du som vet det beste for deg . Håper det ordner seg kompis. hilsen Aleks

aleks,

takk for støtte! Ønsker både deg og meg selv BEDRE dager. Hvem vet...

det høres ikke bra ut. Vel sikkert ikke enkelt nei.
Syns det er ganske synd ja...ikke at jeg har vært opp i det samme nei.
-Men vertfall kan skjønne det med at du er redd for hennes reaksjoner spesielt for oss som sliter, så er det vanskelig å prøve få til noe forhold. For man har så mye tanker om seg selv.
Og redd for å bli enda mere såret, og kjenne det at man skammer seg sånn.
Det gjør saken ikke noe bedre.
-Tenker selv selv aldr vært i noe forhold. Men har vært forelska 1 gang på ordentlig,en som var skolens kjekkeste. Torde aldri ta noe intaitiv. Men han kom å snakket til meg engang. og jeg husket jeg bare sa ja.
Det var den sterkeste forelskelsen jeg hadde hatt. Men tenkt at jeg aldri kunne klare noe forhold. dessuten hadde han dame regner jeg med.
Men er selv redd for å ikke få det til. For noen vil ikke bli lykkelig med meg.

-Men du må bare prøve late som ingenting. Prøv å flørte med henne. Men ikke direkte. Ellers får du finne noen nye. alltids nye fisker i havet:) som vil forstå, og som respekterer deg for den du er.

Jeg vet hvordan det er å være forelsket i noen som du risikerer vennskapet med. Er selv i samme situasjon, bare litt annerledes. Gode venner, stor aldersforskjell i mitt tilfelle. Jeg er 99,99% sikker på at forelskelsen er ensidig. Det gjør vondt å gå rundt med disse følelsene, og vissheten om at den personen kanskje ikke føler det samme gjør det enda ner smertefult. Sier du ikke noe kommer du til å angre resten av livet. Det er skummelt, men hvis hun ikke aksepterer følelsene dine, og derfor bryter vennskapet, så var hun ingen god venn til å begyne med. :-) prøv å snakke med hun om det. Hvem vet hva som vil skje?

Enig med snuppe 93, ikke vent, bare si det. Og hvis hun ikke vil..kanskje hun trenger å fordøye det litt også. Gi henne litt tid, til å tenke over. også vil det bli bedre for deg også etterhvert..å kommer over.. enten det ender opp med bra slutt eller dårlig.
Vil jo aldri få svar om du ikke hopper i det.

Hei! Dette har også jeg opplevd. Hun lignet på meg, og jeg tenkte at vi var like. At hun bak det harde skallet var myk, og trengte omsorg, og at nettopp jeg kunne gi henne den omsorgen. Og at hun kunne gjøre meg glad og trygg når jeg var svak. Vi hang mye sammen. Av og til fikk jeg inntrykket av at hun tenkte det samme, og da var jeg nærmest ekstatisk. Men andre ganger var hun kald, og virket ikke til å bry seg noe særlig om meg. Da kunne jeg briste ut i gråt når jeg var for meg selv. Jeg ble stadig mer ambivalent, og etter hvert ble klart for meg at jeg ikke hadde noe å tape på å avsløre følelsene. Men det var som jeg hadde fryktet, og etter hvert kraftig mistenkt - hun gjengjeldte dem ikke. Jeg var trist, men jeg følte også en befriende lettelse!

Hei igjen,

takker for innspill. Er nok enig i at det er best å våge å si fra. Men jeg kommer neppe til å klare det.
Og ting har blitt mer komplisert. Begynt å tvile på om VENNSKAPET er gjensidig. I alle fall er det asymmetrisk - viktigere for meg enn for henne, Naturlig nok, hun har mange venner mens jeg har svært få. Hun er tiltrekkende og sjarmerer mange, mens jeg er relativt stygg og sær og kjedelig.
Føler meg forsømt som venn, og sliter med at dette skjer etter at jeg åpnet meg og fortalte om plagene mine med angst og depresjon.

Heldigvis har mindre kontakt og tid gjort at jeg klarer å fortrenge forelskelsen litt mer nå. Klar over at dette ikke kommer til å virke over tid, men kanskje følelsene blir mindre intense etterhvert. Håper inderlig.

Går for et bedre liv i 2012 enn 2011. Godt nyttår til alle på forumet - det er godt å ha noen å sette ord på ting overfor!

-A

Hmm... endre én ting? Fasinerende tanke. Må gruble litt over hva som er mulig å endre og hva som er viktigst å endre... Takk for tankestimuli!

-A

Oppdatering: Det går bedre nå! Jeg er ute av den verste følelsesstormen. Og har ennå et ok forhold til "drømmedama", men jeg holder litt mer avstand.
Veit ikke helt hva som var angst/depresjon og hva som var kjærlighetssorg. Havnet uansett helt nede i mørket og prøvde å psyke meg opp til å si "farvel onde verden". Men gjennomførte det ikke - og så ble livet lettere. Snudde markant fra den ene dagen til den neste. Følte det som om jeg ble 50 kg lettere. Var utmatta og hadde klart å lage et par arr som jeg må prøve å bortforklare. Men hadde det bedre.
Og nå er sorgen over at det aldri vil bli noe kjærlighetsforhold til å leve med. Fortsatt vondt, men mer sårt og trist og ikke så akutt smertefullt. Får fokusert mer på de andre områdene i livet mitt som problemene mine ødelegger... (jeg veit...).
Hva har jeg lært? Det første er politisk korrekt - jeg må huske at nesten alt blir mindre vondt når det får gått litt tid. Det neste er litt verre: Jeg er så ustabil og så sosialt hemmet at jeg må gjøre mitt beste for å unngå å forelske meg. Lettere sagt enn gjort selvfølgelig. Og ganske feigt.
Kan selvfølgelig skje at jeg klarer å få kontroll på probleme mine og blir klar for kjærligheten en dag (usannsynlig, men det KAN jo skje). I mellomtiden er det nok av mer realistiske mål som må nås.

-A

Er en mann og har i mange år hatt en veldig god venninne, vi har kunnet snakke om alt mulig. Begge 2 har hatt forhold i denne tiden, hun har hatt forhold der hun ikke har hatt en partner som har kunnet snakke om følelser og vanskelig ting. Da har jeg vært en viktig og nesten eneste støttespiller For noen år siden ble vi kjærester og endelig hadde jeg funnet kjærligheten - med henne. Men etter etter par år så tok det slutt. Etter det så har hun vinglet mellom vennefølelser og ønske om at hun en dag kunne finne tilbake til kjærlighetsfølelsene til meg. Nå har vi pratet gjennom ting og hun vet ikke om følelsene noen gang kan komme tilbake og vil ikke gi meg store forhåpninger, men vil ikke helt utelukke det heller,Hun har slitt psykisk etter tøffe samboerskap. Jeg sitter med kjærlighetsfølelsene og en vond kjærlighetssorg. Hun ønsker meg tilbake som den gode vennen jeg var nå, men er veldig glad i meg og vil ikke belaste meg med eventuelt flere års ventetid. Nei hvordan skal jeg klare bare og opptre som venn nå, nå når jeg ønsker noe mer ? Treffer hun en ny mann, nei da orker ikke ha kontakt. Prøver nå og kikke på andre jenter og oppsøker litt kontakt når jeg er ute. Kanskje hvis jeg klarer og finne kjærligheten med ei annen jente kan gjøre at jeg kan få oppleve kjærligheten på nytt og beholde en god venninne ? Men det er jo henne jeg vil ha nå. Uff dette er følelsesmessig fryktelig tungt. Kjærlighetssorg med sin beste venninne, det verste jeg har opplevd. Godt vi bor et stykke unna hverandre.