
Forfatter
Melding

Solfrid444
Slapp han ikke inn..
mai 15 2020 - 18:01
Er nær 1 år siden han forsvant uten at vi vekslet mange ordene før han ble helt borte. Tiden har gått, men sorgen er like sterk. Nylig ser jeg alt så klart, hvordan jeg stengte han ute totalt. Han fikk ikke muligheten å gi meg kjærlighet. Jeg var livredd for å være sårbar, for da kunne jeg bli såret, så jeg løp.. Jeg løp hver gang han kom for nær. Tilslutt ga han opp og dro. Forstår det så godt! Å dette ser jeg klart først nå!?
Følelsen er god fordi jeg ser hvor mye selvinnsikt jeg har fått i meg selv. Samtidig er den vond og jeg skulle ønske tiden kunne tas tilbake. Han er og var en fantastisk person som ikke fikk låv å komme meg nær.
Er det noen som kan kjenne seg igjen? Aldri opplevd at sorgen ikke vil slippe og han er konstant i tankene..

Solveig96
Samme her!
mai 18 2020 - 13:28
I tillegg er det vondt å tenke at man aldri kan gjøre opp igjen for seg, fordi den personen ikke vil ta sjansen på deg igjen...
Føler med deg, og håper vi begge to vil få det bedre om en stund, og klare å åpne oss opp for den neste man treffer!

DrømPåRøm
Re: Slapp han ikke inn..
mai 18 2020 - 14:14
Dette er i hvertfall min opplevelse av det hele og har for vane å reflektere, selvreflektere, vurdere, justere og oppgradere etter hvert som nye erfaringer erverves.
Og det er virkelig de gangene man har mest lyst til å legge seg ned og dø i selvforakt av å ha skapt helt håpløse situasjoner....det er optimalt for å videreutvikle seg.
Et signal på at det kan være noe form for rasjonell relevans i det jeg sier, er de smertefulle men sanne ordene :
All utvikling og vekst skjer utenfor komfortsonen.
....og kommer man egentlig så mye lengre ut av den sonen enn når handling og konsekvens påfører deg selv alt du ikke ønsket eller håpet?!
