Har dere noen gang oppdaget at dere gjorde noe galt litt for sent?

Er nær 1 år siden han forsvant uten at vi vekslet mange ordene før han ble helt borte. Tiden har gått, men sorgen er like sterk. Nylig ser jeg alt så klart, hvordan jeg stengte han ute totalt. Han fikk ikke muligheten å gi meg kjærlighet. Jeg var livredd for å være sårbar, for da kunne jeg bli såret, så jeg løp.. Jeg løp hver gang han kom for nær. Tilslutt ga han opp og dro. Forstår det så godt! Å dette ser jeg klart først nå!?

Følelsen er god fordi jeg ser hvor mye selvinnsikt jeg har fått i meg selv. Samtidig er den vond og jeg skulle ønske tiden kunne tas tilbake. Han er og var en fantastisk person som ikke fikk låv å komme meg nær.

Er det noen som kan kjenne seg igjen? Aldri opplevd at sorgen ikke vil slippe og han er konstant i tankene..

Jeg står i samme situasjon selv. Det er sårt og vanskelig å kjenne på, fordi det både er veldig vondt for deg selv, men også den man var sammen med som også syns at det var veldig vanskelig å være sammen med en som ikke var ærlig og åpen.

I tillegg er det vondt å tenke at man aldri kan gjøre opp igjen for seg, fordi den personen ikke vil ta sjansen på deg igjen...

Føler med deg, og håper vi begge to vil få det bedre om en stund, og klare å åpne oss opp for den neste man treffer!

Å drite seg ut, gjøre feil og gå på noen saftige smeller er kanskje det mest verdifulle som kan skje. Så sant man bruker det for alt det er verdt, vel og merke!

Dette er i hvertfall min opplevelse av det hele og har for vane å reflektere, selvreflektere, vurdere, justere og oppgradere etter hvert som nye erfaringer erverves.
Og det er virkelig de gangene man har mest lyst til å legge seg ned og dø i selvforakt av å ha skapt helt håpløse situasjoner....det er optimalt for å videreutvikle seg.
Et signal på at det kan være noe form for rasjonell relevans i det jeg sier, er de smertefulle men sanne ordene :
All utvikling og vekst skjer utenfor komfortsonen.

....og kommer man egentlig så mye lengre ut av den sonen enn når handling og konsekvens påfører deg selv alt du ikke ønsket eller håpet?!

Solfrid, vil gjerne høre hvordan du har det nå og hva som har skjedd i livet ditt.

Jeg kan relatere meg til din historie veldig enkelt. Har nylig mistet min samboer etter 15 år. To barn/ ungdommer. Har vært grusomt avvisende og lite kjærlig. Forholdet har vært en berg og dalbane. Stakkar, jeg har påført henne så mye sorg gjennom disse årene. Hun har grått mye. Har ikke gitt henne bekreftelse eller anerkjennelse. Hun har alltid elsket meg lidenskapelig, men jeg har ikke klart å gjengjelde. Sliter med følelseslivet etter en vanskelig oppvekst med en mor som slet og flyttet mye. Dette har surret til tilknytningen til andre mennesker.

Som DrømPåRøm sier, så er det ekstremt viktig å reise seg, ta lærdom av feilgrepene, for så å stå igjen sterkere og en erfaring eller tre rikere. Jeg har endelig kommet meg ut av god-stolen. Vært hos lege og har fått henvisning til behandler. ENDELIG. Skulle vært gjort for mange, mange år siden, men jeg ble for komfortabel. En krise er en krise, men en krise kan også medføre positive endringer. Det må man nesten bare kreve av seg selv. Jeg har ikke brukt nikotin på snart 5 dager nå. Nyter å vise min tidligere samboer at jeg tar tak og at jeg samtidig forstår hennes valg. Er tvilende til at dette kommer oss til gode i et samliv igjen, men det er viktig for relasjon til barn, øvrige relasjoner og ikke minst en evt. ny fremtidig kjærlighet.