Hei

Jeg er en gutt på 21 år, og lørdag forrige uke ble jeg dumpet av kjæresten. Hun sa at det var alt for mye som skjedde i livet hennes for tiden, og at hun ikke hadde følelsesmessig kapasitet til å ha en kjæreste nå. Jeg er totalt knust, og forstår ikke hvordan noen ikke kan ha kapasitet nok til det, spesielt når hun for meg fremdeles er det mest vidunderlige menneske i verden.

Hun var min første kjæreste, noe jeg har hørt skal gjøre det hele enda verre. Jeg har lenge fantasert (og snakket med henne) om hvordan livet vårt sammen skal bli, og jeg er helt knust nå fordi alle planene er borte og jeg har ingen planer for fremtiden. INGEN! Eller, det er ikke helt sant, men alle planene mine inkluderte henne...

Min første tanke da hun gjorde det slutt, var at dette kan jeg på ingen måte takle og at den eneste måten å unnslippe dette helvetet på var å kaste seg foran nærmeste bil. Det er første og eneste gang jeg har vurdert å ta livet mitt, og jeg tenkte sånn i noen dager. Jeg har en depresjon fra før av som ikke gjør det her veldig mye enklere.

Jeg har søkt mye på nett om kjærlighetssorg og følger så mange som rådene av mulig. Jeg har begynt å trene nesten hver dag, jeg snakker med min mor om alt det her, jeg har vært sammen med kompiser en kveld, jeg har møtt en god nettvenn for første gang ansikt til ansikt, og prøver generelt å holde meg i aktivitet og ha ting å se frem til, men har perioder der ikke noe fungerer og jeg bare hylgriner og kaster opp.

Det største problemet mitt er at det er vanskelig å ikke ta kontakt med henne. Jeg håper i det lengste at hun skal si at hun angrer på hele greia og vil ha meg tilbake, noe som naturligvis aldri kommer til å skje siden hun ikke lenger har noen følelser for meg... Finnes det noe jeg kan tenke på, noe som kan gjøre det litt lettere å la være når jeg føler trangen til å ringe blir uutholdelig stor? Blir glad for å høre stemmen hennes, men har det helt jævelig med meg selv når jeg legger på siden jeg vet at jeg ødelegger for meg selv ved å "rive av plasteret" gang på gang. Trenger å få noen gode råd, noen å snakke med som har vært gjennom det her, og bare få høre at jeg kommer til å møte noen som er like glad i meg som jeg har vært i henne...

På slike ting så velger jeg å tenke på en enklere måte:

Hvis man er ment for hverandre, så er man ment for hverandre. Man ønsker vel å finne kjærligheten og ikke drømmemannen/drømmedamen?
Kanskje det blir verre om man er sammen uten gjensidig kjærlighet? At å være fra hverandre blir det beste alternativet av to dårlige?
Jeg tror også på at kjærlighet er også å kunne gi slipp på ting til beste for den man elsker.

Jeg har også hørt historie om par som finner tilbake til hverandre også :)

Klarer bare ikke slippe tankene om at hun gjør en stor tabbe, og at om hun tar tiden til hjelp så blir det bedre... Har nedverdiget meg selv ved å trygle om å gi det litt tid, for jeg klarer ikke å godta det her sånn helt uten videre, uten å vite at vi har prøvd. Kanskje det da også ville blitt lettere for meg å takle, slik det er for henne? Det får jeg aldri vite...

Jeg har dumpet min eks og han er sønderknust. Det har gått 1 1/2 år og vi holder kontakten. Jeg har holdt på litt med en ny og fortalt han dette nå, men jeg er usikker på hvem jeg vil ha.

Gjør deg selv en tjeneste og kutt kontakten, det er den eneste måten du vil komme over henne på. Det kommer nye, jeg har opplevd det selv etter min første kjærlighet også kommer det kanskje en ny etter det igjen.

Man må satse for å vinne, gå videre, men ikke frykt kjærligheten!

Det er liksom ikke så lett å bare kutte henne ut heller, for hun er min beste venn. Jeg har utviklet meg veldig som menneske av å være sammen med henne, og det er vondt å vite at hun ikke kan hjelpe meg med å fortsette utviklingen. Jeg ønsker inderlig å miste følelsene mine slik at vi kan være venner, for jeg vil ikke miste henne fra livet mitt. Samtidig mistenker jeg at følelsene mine ikke forsvinner før jeg finner ei jeg er minst like glad i, og da forsvinner jo på en måte noe av behovet for det vennskapet... Vet liksom ikke hva jeg vil eller hva som er best for meg :-/ vi skal møtes denne uken for å få tilbake ting vi har liggende hos hverandre, håper jeg får anledning til å si noe av den enorme mengden tanker jeg har. Jeg tror jeg trenger å få sagt alt jeg vil til henne for å kunne ta det neste steget videre. Høres det siste der litt logisk ut, eller er jeg bare dum?

Jeg synes det siste høres veldig logisk ut. For det handler jo også om at du ikke har fått uttrykt din side av saken?

Det virker som hun er en person du ikke vil miste helt kontakt med? Da er det kanskje viktig å vite hvor man har hverandre nå for ikke å gå over streken og å ødelegge alt?

Men hvis du ende ikke er helt i stand til å kun godts henne som en venn så er det kanskje best å kutte kontakten som Loouiise sier, ellers tror jeg ingen vil få noe godt ut av det...

Ja, det er riktig at jeg ikke ønsker å miste kontakten med henne. Og for at jeg skal komme nærmere det å bare være venner, tror jeg at jeg trenger å få sagt alt det jeg ønsker. Om jeg noen gang kommer dit at vi bare kan være venner, uten at jeg har ønsker om å bli noe mer, det får vel tiden vise. Jeg er definitivt ikke der nå, det er det eneste som er sikkert! Men om jeg tar tiden til hjelp, så kan det jo hende jeg kommer dit en dag. Det er i hvertfall håpet :)

Nå har jeg heldigvis aldri blitt dumpa, da jeg som oftest har vært den som har gjort det slutt.. Men jeg vet at for å komme seg litt videre, må man kutte kontakten, hvertfall for en stund, ta en pause og holde seg opptatt med andre ting. Jeg og min ene eks slo opp som venner, men det var ingen god ide å beholde kontakten så mye. Mens jeg ville ha avstand og pusterom, ville han møtes hele tiden. Jeg ga ofte etter, og det gjorde at følelsene hans for meg aldri forsvant, selv ikke etter han fikk seg ny dame senere.. Du må bare gi henne litt pusterom. Hvis dere var gode.venner fra før, vil hun etterhvert komme tilbake når hun er klar for det. I mellomtiden må du prøve å holde deg opptatt og bruke tiden på å tenke på andre ting! :)