Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Redsel for å miste personen som er grunnen til at jeg lever.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Redsel for å miste personen som er grunnen til at jeg lever.

april 26 2009 - 03:25
Jeg hadde det forferdelig for en stund tilbake siden. Jeg går i tiende, og for noen måneder siden gikk alt feil. Det skjedde så utrolig mye på så kort tid, og til slutt endte det med at jeg mistet omtrent all kontakt med alle vennene jeg har her jeg bor. De sluttet å be meg med når det var ting som skjedde, og om jeg prøvde å unngå dem etter det, lurte de på hvorfor jeg gikk rundt å var så sur. Og da den beste venninna mi gikk bak ryggen min og hadde et hemmelig forhold til den gutten hun VISSTE jeg hadde vært forelska i i rundt to år, gikk det bare nedover og nedover. Har fortsatt ikke klart å tilgitt henne, for hver gang jeg tilgir tenker jeg tilbake og det blir bare verre. Hun hadde sagt det til hele venne gjengen, og alle støtta henne med at hun burde ikke bli hatet osv fordi hun nå var lykkelig,- med personen JEG tok kontakt med, og hadde kjendt i snart tre år. Hun hadde kjendt han en liten måne. Men hadde tydelig snakka med han og møtt han en gang bak min rygg. Og det var det alle i vennegjengen som visste.

Ting gikk så galt, at jeg begynte med selvskading. Jeg angrer den dag i dag, fordi arr får deg til å tenke tilbake på den vonde tiden. Den ene venninna mi oppdaga det,og da hun den andre dagen hadde fortalt det til resten av gjengen, trodde jeg ikke det gikk an å få ting verre. Så det er ikke alltid man burde stole på bestevenninna si nei. Og de bestemte seg til slutt for å gå til lærer'ne med det. Så da fikk jo alle vite alt, jeg som ville holde det skjult. Sånn at ikke ting forverret seg. Dere kommer sikkert til å tenke at "de var bekymret for deg", men hadde de vært det, hadde de heller prøvt å snakka med meg. Men det var det INGEN som gjorde, og ikke snakka de med meg i etter tid heller. Og jeg vet de baksnakka meg.

Og til slutt klarte jeg ikke lenger. Jeg slutta helt skolen, låg bare hjemme hele dagen og sov. Rektor, sykesøster og doktorer var innom hele tiden for å prøve å få meg til å komme tilbake på skolen igjen, og være sosial igjen. Det var tross alt siste året før vi skulle søke på vgs, og jeg risikerte vitnemålet mitt for det. Men jeg klarte ikke, og jeg ville bytte skole. Noe som kom til å bli veldig vanskelig, siden det var siste året, og bare noen måneder igjen. (Det var januar.) Og når de vart sent ut i januar, hadde jeg vært vekke fra skolen rundt tre måneder nesten. Og da begynte endelig lærere å innse at jeg ikke kom tilbake, og da fikk de meg inn på en privat skole i steden for. Jeg kjendte en del der fra før av, så jeg trodde det skulle gå greit.

Og de månedene jeg har gått her på nye skolen, er de beste månedene i mitt liv! Ting kan faktisk bli bedre, uansett. Det finnes håp, og det finnes valg. Jeg trodde ikke det,og jeg trodde heller ikke på sagnen "it'll all get better a time", men nå gjør jeg. Eneste jeg angrer på, er at jeg ikke begynte her tidligere. Ting har gått så bra, og folka her er utrolige! Jeg har møtt så mange hærlige nye mennesker, der i blant en person jeg hadde snakka med på nettby i rundt tre år nesten.

Han går i niende, og vi har hatt kontakt på nettby i rundt tre år ja. Og da jeg endelig møtte han i virkeligheten på skolen, var det gjort. Han er den peneste som finnes, og vi har så lik personlighet det er sykt. Og på den lille stunden jeg har gått på skolen til nå, har vi gjort så mye. Vi har overnatta, faktisk, filmkvelder, photoshoot, tivoli, osv. Jeg har blitt så glad i han, og hadde det ikke vært for han, hadde ikke jeg vært her nå. Det kan jeg garantere, han er grunnen til at jeg fortsatt er her. Og jeg gleder meg til å gå på skolen, noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.

Men så en dag for en uke siden begynte det en ny jente på skolen, og hun gikk på gamle skolen min før. Hun er også niende klassing, og fikk litt god kontakt med Jonas (vi kaller han Jonas i dette innlegget, siden jeg ikke vil oppgi noe navn) Og jeg er ganske så sikker på hun liker han, siden hun snakker om han nærmere 24/7.

Og om to måneder fra nå av skal jeg begynne på vgs, og hun har fortsatt ett år igjen på samme skole som han. Så de vil garantert få bedre kontakt, og det knuser meg. Virkelig. Hva skal jeg gjøre når jeg kommer på vgs? Ikke har jeg lenger noen grunn å oppgi til å være sammen med han på fritiden, når vi ikke går på samme skole. Det er jo på en måte skolen som har gjort at vi holder kontakten. Og jeg vet vi kommer til å miste kontakten når jeg begynner på vgs, og for å være ærlig, det skremmer livet av meg.

For jeg vet ting kommer til å bli som de var før på gamle skolen, når jeg begynner der. For jeg har søkt media, og der vil jeg se igjen halvparten av "gjengen" jeg var med før, fordi de har søkt samme linje. Og hva grunn har jeg fortsatt til å være her da? Og ikke si at ting kan bli bedre på vgs, for det vet jeg jo ikke før jeg har begynt der, men jeg vet at ting ikke vil bli det samme uten "Jonas". Jeg trenger han. Han er min grunn til å leve, og den grunnen jeg har for å fortsatt stå opp om morgenen.

... Og det kommer jeg ikke til å orke lenger uten han i hverdagen min.
Hjelp meg. Hva skal jeg gjøre for å fortsatt prøve å holde kontakten? Eller .... Jeg vet ikke en gang hva jeg spørr etter hjelp om... Alt blir feil uansett.
Avatar

Re: Redsel for å miste personen som er grunnen til at jeg lever.

mai 3 2009 - 11:21
Jeg kjenner til frykten av å miste noen. Men det er noe jeg må si aller først!
DU er den personen som er grunnen til at du lever! Men du må leve livet selv! Jeg har vært der sjøl, og vet at det er så utrolig plagsomt å ha sånne tanker som du beskriver. Livet går videre uansett hva som skjer, men det er kun du som bestemmer om du skal være lykkelig.
Hvorfor bekymre seg for noe som ennå ikke har skjedd. Mye kan skje før den tid. Det er lys i tunnelen...

Det at vennene dine sa i fra til læreren var vel kanskje det beste som kunne skje, og de gjorde det sikkert fordi de bryr seg om deg. Det at de ikke snakker til deg betyr vel kanskje det at de ikke vet helt hvordan de skal gjøre det. Det er faktisk fortsatt et tabu-ord i 2009. Folk vet ikke hvordan de skal takle det. De ser for seg menn i hvite frakker som kommer springende med en tvangstrøye, med en gang det er snakk om psyken. Mye uvitenhet florerer rundt i samfunnet vårt. Hvorfor kan ikke du nå snakke til de alle? Ta et møte hvor du forteller dem hvordan du har det og hvordan dette fungerer for deg? Det vil kanskje hjelpe på deg i den grad at du får tømt tankeboksen din, samtidig som vennene dine vil få en forståelse for hva som skjer i livet ditt, og at det kanskje ikke er så skremmende like vel. Det er fremmed for dem. Og vi vet vel alle hva vi gjør med det som er fremmed... Man unngår det.. Selv om en ikke vil, så gjør man det underbevisst.

Jeg antar at det er denne Jonas som du refererer til i overskriften. Du må aldri, aldri la noen få så stor makt over deg, og du tror du ikke kan leve uten dem. Du er din egen lykkesmed, og han er bare en av utrolig mange mennesker som du vil møte på din vei. Om et år eller tre, er han kanskje glemt. Men så langt så har han vel ikke gjort noe "galt".
Håper du ser det som jeg prøver å forklare her.

Håper alt står bra til med deg i dag. Husk; If it doesn't kill you, it can only make you stronger.
Klem fra ei som bryr seg.
Til forsiden