Jeg har opplevd kjærlighet og forelskelse, men det er bare et minne. Det var ikke lett fordi vi ble i den tida fordømt av omgivelsene. Men det blei til at jeg stod fram som skeiv som ung.

Men jeg blei psykisk syk, og da raste alt sammen for meg. Det blei bare sykdomprat og pilleknasking. Jeg syntes det var skuffende at kjærlighet hadde så dårlige vilkår. Jeg opplevde at fordømmelse rådet, og blei ensom. Jeg prøvde å bli venner med noen, men det blei kun dårlige opplevelser. Jeg følte jeg ikke blei tatt på alvor av psykiatrien. De sa at jeg virket all reit, men på samme tid likte de ikke mine følelser.

Det å være psykisk syk og forvente et kjærlighetsliv er visst helt umulig. Det er mange forskjellige grunner til det. Men aller først må jo hver enkelt innrømme sine legninger. Men i psykiatrien legger de lokk på alle gode ting, og liksom bare er opptatt av vanskelige negative ting. De negative tingene tynger så mye at livet blir enda værre enn det burde være.

Kanskje det er bare jeg som har sånne dårlige erfaringer, men jeg håper noen kan diskutere de gode følelser, selvom man er psykisk syk. Resultatet blei at jeg fikk et unødvendig dårlig selvbilde. Jeg tror at medmennesker stort sett er gode, og vil egentlig være det. Piller løser ikke kjærlighetsproblemer...