Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Problemer i forholdet nå / min historie

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Problemer i forholdet nå / min historie

juni 14 2013 - 10:10
Vet ikke hvor passende tema-overskriften er men.

Den korte versjonen er at jeg (mann 28 år) er i et langdistanse-forhold og sliter litt med usikkerhet og er redd for at kjæresten skal treffe noen andre hun liker. Hvordan kan jeg bli kvitt denne følelsen?

Den lange versjonen inkluderer litt bakgrunnsstoff:

Mitt forrige forhold var med ei to år yngre jente og vi ble sammen da jeg var 23 år. Hun førsteårsstudent, jeg sisteårsstudent. Hun var av den typen som kanskje er litt usikker på seg selv og sliter med lav selvtillit, samt et større oppmerksomhetsbehov enn meg. Jeg var (er) av typen som trives i "beskyttelsesrollen" eller hva man skal kalle det, så sånn sett funket vi bra sammen. Jeg stolte alltid på henne, var aldri sjalu og hun kunne dra ut på byen uten at jeg ble sittende hjemme og bekymre meg.

Drøyt tre år inn i forholdet, i januar 2011, får jeg konstatert diabetes type 1, en ganske omfattende endring i livet mitt som gav meg flere måneder med angst og noen uker med depresjon. Disse litt milde depresjonene er der fortsatt den dag i dag, de kommer og går litt. Kjæresten min var veldig flink gjennom hele perioden. Jeg var redd for å miste henne fordi jeg hadde fått en livslang sykdom, men hun klarte å gjøre meg trygg. Samtidig var vi litt pasient/sykepleier med hverandre, hun var alltid behjelpelig hvis jeg fikk problemer med sykdommen, som f.eks. føling.

Jeg tror vi i denne perioden gikk fra å være kjærester til å bli veldig gode venner, og begge følte seg presset til å ville ha sex. Det var som om vi hadde sex fordi det er det normale, ikke fordi vi hadde så lyst på hverandre. Kanskje normalt når den ene i et forhold sliter litt?

Uansett, et år senere begynner hun å få seriøse depresjonsproblemer som løses ved at hun går til terapeut ukentlig og får en utsettelse i studiene. På dette tidspunktet var jeg ferdig med "startproblemene" i sykdommen min så nå var det litt min tur til å være sykepleier mens hun var pasient. Hun var mye hjemme, mye tung stemning selv om vi hadde det fint i hverandres selskap. For min del var hele denne perioden tung også, det er jo kjipt å se noen man er glad i være så langt nede. Men det gikk seg til etterhvert, hun kom stadig mer ovenpå med få og små tilbakeslag.

Samtidig som det gikk bedre med henne var jeg lei av jobben min og ville ha forandring. I februar 2012 sa jeg opp jobben og bestemte meg to måneder senere for å dra på et opphold i utlandet med frivillig arbeid, noe jeg alltid har drømt om å gjøre. Dette er en 2-måneders greie så det var jo ikke sånn at jeg skulle forsvinne for godt. Kjæresten min støttet meg. Juni 2012 dro jeg til Kenya og hadde 10 uker foran meg med frivillig arbeid på en barneskole. I løpet av bare noen dager innså jeg at jeg ikke var forelska i kjæresten min lenger. Jeg var glad i henne, men ikke seksuelt tiltrukket og syntes forholdet kostet mer enn det smakte. Jeg skal være ærlig: jeg var lei av å ha ei deprimert dame i huset og selv om jeg visste at depresjonen ville gå over så følte jeg at slutten på visa ville bli at vi var kjempenære venner med mange minner sammen, men å ha sex, gifte seg, få barn med henne? Nei, det bare føltes feil. Ikke hadde vi mye felles heller, jeg liker å se på og drive med sport mens hun liker TV-serier og bøker. Så når alt kom til alt var vi et par med mye bagasje sammen, men få felles interesser og jeg hadde ikke lyst til å være kjæreste.

Jeg bestemte meg i det jeg dro avsted til Kenya at når jeg kom tilbake så ville en av to ting skje: Enten ville alle følelsene komme stormende tilbake og alt ville bli som i gamle dager, eller så måtte jeg slå opp med henne.

Så skjedde det selvfølgelig. Jeg treffer ei nydelig jente i Kenya som ganske raskt forteller meg hva hun føler. Jeg følte meg friere enn på lenge, tenkte at man lever bare en gang og hoppet inn i det. Jeg fikk dårlig samvittighet, men det var lett å stenge bort fordi jeg var i Kenya. Vi ble veldig forelska i hverandre og levde som kjærester der nede helt til siste dagen. Og for de som måtte lure så følte hun seg selvfølgelig veldig slem som hadde stjålet kjæresten til ei annen jente, noe hun aldri har gjort før. Jeg hadde fortalt henne om ståa helt fra starten så når jeg forlot Kenya visste vi ikke hvor vi ville ende opp.

Jeg kommer hjem til Norge i september 2012. Ingen følelser for dama i Norge, og når jeg kysset henne følte jeg meg utro mot kjæresten i Kenya, mer utro enn da jeg kysset hun i Kenya.
Det gikk en dag hvor jeg ventet på rett anledning, før jeg la ut om hele historien og hva som hadde hendt i Kenya, men poengterte samtidig at det som skjedde i Kenya ikke hadde så mye å si for avgjørelsen min: jeg ønsket å slå opp uansett siden jeg ikke hadde noen følelser lenger. At jeg var utro før jeg slo opp hadde jeg selvsagt dårlig samvittighet for, det er noe jeg fortsatt føler skyld for selv om jeg har bestemt meg for at en dag må man tilgi seg selv også. Hun flyttet ut nærmest på dagen og vi har kommunisert minimalt etter dette, utenom en kopp kaffe vi hadde sammen nå for et par måneder siden hvor hun kunne fortelle at hun var over meg og hadde lagt alt bak seg nå.

Jeg fortsatte forholdet med kjæresten min i Kenya. Hun kom til Norge desember 2012 på besøk i 3 måneder. Jeg så henne sist i mars, men vi kommuniserer hver dag enten på skype, mail, facebook, telefon etc. Vi er veldig forelska i hverandre, samtidig som vi savner hverandre enormt mye. Jeg skal til Kenya en måned i august. Da planlegger jeg å fri til henne. Hvis hun sier ja, noe jeg tror og håper, så flytter hun til Norge om et års tid.

Problemet mitt, oppi alt dette her og jeg ser jo at jeg har skrevet styggmye nå, det er at jeg sliter med usikkerhet. Jeg er redd for at hun skal treffe noen andre, bli forelska i noen andre eller rett og slett miste følelser for meg siden vi er så langt fra hverandre. Jeg skal innrømme at avstanden mellom oss gjør at jeg sakte men sikkert glemmer en og annen av alle de småtingene som gjør at jeg liker henne så godt. Og usikkerheten overgår ofte de gode følelsene forbundet med forelskelse. Jeg er redd for å miste forelskelsen, og av samme grunn redd for at hun skal miste sin. Hvis vi gifter oss og flytter sammen føler jeg meg sikker på at usikkerheten vil forsvinne, men inntil videre sliter jeg daglig med disse tankene om at hun kanskje har truffet noen eller er i ferd med å miste følelser for meg. Jeg er åpen om dette til henne, men det er ikke noe jeg nevner hver dag. Det blir jo fort litt destruktivt også. Og hver gang vi snakker sammen føler jeg meg tryggere etterpå, men så går det en halv eller hel dag, eller flere dager, og usikkerheten setter inn igjen.

Bør jeg prate mere med henne om dette? Jeg vil ikke være destruktiv i forholdet, og er det en ting som er destruktivt så er det å fortelle den andre at du er usikker. Da vil jo hun lure på om jeg i det hele tatt stoler på henne, noe hun forsikrer meg om at det må jeg bare gjøre og at det er ingen grunn til å tvile på hennes kjærlighet til meg.

Og hvorfor er jeg så usikker? Jeg var ikke det spor usikker i det forrige forholdet mitt, men kan måten det ble avsluttet på ha bidratt til hvordan jeg har det nå?
Avatar

:)

juni 21 2013 - 22:59
Det første jeg tenker på, er at det høres ut som en dårlig idè å fri, enda. Hun bor der og du bor her. Forholdet blir jo ikke nødvendigvis noe sikrere fordi om dere tar det ett steg videre med forlovelse.
På en annen måte, og jeg vet det høres lettere ut enn det egentlig er, men man må huske at man kan ikke tvinge noen til å elske en heller. Så i ett forhold og, så har man nesten ikke noe annet valg enn å stole på hverandre, ellers er det jo ikke noe å byge på.
Og det at dette er ett langdistanse-forhold i tillegg, er jo ikke noe enklere, men samtidig er jo tillit alfa omega når man er så langt fra hverandre.
Man kan altså ikke styre usikkerheten sin, men litt ekstra må man "holde ut" når man velger å inngå ett langdistanse-forhold. Personlig kunne jeg aldri hatt det, i såfall ville jeg slitt med å prøve å ikke bli FOR involvert før man faktisk hadde tilbragt mer tid sammen. Det er jo når man legger seg og våkner opp sammen og gjør alle de dagligdagse tingene, at man etterhvert finner ut om man passer sammen eller ei.
Og du må også huske at denne dama er i en annen verdensdel og fra en annen kultur, bare vær forsiktig så det ikke krasjer når hun omsider kommer hit. Lykke til! :)
Avatar

Takk for svar maja

juni 28 2013 - 14:44
Skjønner hva du mener maja, og jeg ville sikkert vært av samme oppfatning dersom jeg sto på utsiden og noen ba meg om råd.

For det første, den eneste måten å faktisk oppnå en situasjon hvor vi bor sammen i hverdagen er å gifte seg. Så da blir spørsmålet: tør man ta sjansen? Vil man leve sammen med denne personen resten av livet? Det er egentlig en masse spørsmål en kanskje bør stille seg før man gifter seg og jeg har tenkt igjennom dem. Men det som står igjen er usikkerheten når vi er i langdistanse, og den er jeg sikker på at forsvinner når distansen forsvinner.

Ja, hun er fra en annen kultur. Men jeg er blitt kjent med hennes kultur på nært hold og hun er blitt kjent med min. Vi har bodd sammen i cirka 4 måneder av de 11 månedene vi nå har vært sammen. Tanken på å være langdistanse i flere år fremover tar litt knekken på oss, så jeg tenker som så at nå får det bare bære eller briste. Jeg stoler på at hun elsker meg og jeg stoler på at hun og jeg vil det beste for hverandre og at vi ønsker å være lojale og trofaste mot hverandre. Samtidig vet jeg at ingen er perfekte, og hvis man havner i en situasjon hvor man gjør noe som kanskje tar livet av forholdet, så er det lettere å holde det hemmelig enn å fortelle om det. Det er der usikkerheten min kommer inn. Jeg ville faktisk taklet en enkelthendelse hvor hun lå med en annen, men jeg ville ikke taklet det svært dårlig at hun holdt det hemmelig.

Og her forrige uke fikk jeg hele greia midt i fleisen. Nettlesern min husker hennes bruker og passord og jeg havnet på facebook-siden hennes ved et uhell. Jeg skulle til å logge ut igjen, men tenkte at en rask sjekk av meldingene hennes ville fjerne en del usikkerhet. Det gjorde det ikke og for å gjøre en lang historie kort så hadde hun hatt et tilfelle av et svakt øyeblikk hvor hun faktisk endte i seng med en annen. Følelsene oss imellom er dog uforandret, bortsett fra det faktum at når hun har holdt det hemmelig så fjernet det mye av tilliten min til henne, så den må bygges på nytt.

Så status nå er at vi faktisk er kommet nærmere hverandre og prater mye om hendelsen hennes for å jobbe oss gjennom det. Jeg merker at tilliten kommer tilbake. Mulig jeg er naiv, men jeg er også empatisk og skjønner hvor mye hun angrer både på hendelsen og at hun løy i etterkant.

Jaja. Jeg drar fortsatt for å besøke henne om 6 uker og jeg har fortsatt lyst til at vi skal bo sammen. Så da er det bare å fri da.
Til forsiden