Mannen min, som også er min aller, aller beste venn har funnet ut at han ikke vil være sammen med meg lenger. Så, etter over 20 år sammen er det altså slutt. Helt uventet for meg og han har ingen ordentlig forklaring på hvorfor. Sier bare at han vil bo for seg selv. Vi hadde det så fint sammen og nå sitter jeg her med tusen spørsmål. Hva skjedde egentlig?

Mannen min har vært plaget med tungsinn og depresjoner tidligere og jeg har en mistanke om at det kan være noe sånt nå også, men det nekter han for.

Han virker helt uberørt av hvilke konsekvenser dette får for meg og barna.

Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg komme meg gjennom dette?

For det første, la han være i fred.
Vær med venner, gjør ting som gjør deg glad ..

Kjenner godt den jævlige magefølelsen, kjæresten min kom etter to år til meg å sa at hu hadde ikke følelser for meg mer, men vi har blitt sammen igjen og har det bedre nå enn noensinne.. I starten prøvde jeg ALT for å få hu tilbake og nærmest fulgte med på hu og hva hu gjorde .. Helt syk reaksjon fra min side.
Det var først når hun så at jeg kunne komme meg videre at vi på en måte fikk kontakten igjen.

Ganske kinkig med tanke på at du har barn, da :(
Men bare lev livet ditt som du ellers ville gjort, bare uten han, enten kommer han tilbake ellers så er han borte og da er det jo kanskje good riddance om han bare plutselig gjør slikt uten grunn.

Tusen takk for svar, Suicidalgutt.
Jeg har prøvd å være litt med venner, gå på cafe og sånn, men kjenner det er så vanskelig å konsentrere seg om det andre sier. Blir så rastløs og vil bare komme meg bort.
Sover lite og spiser lite.

Skulle bare ønske mannen min kunne gi oss en sjanse. Synes det er så vanskelig å komme meg videre når jeg ikke helt vet hva som skjedde med oss.

Har akkurat opplevd noe lignende, har vært sammen i over 25 år, gift siden 97 og nå er det over. Vi hadde en krise etter noen få år, og tok ut separasjon. Jeg tok bruddet veldig tungt, men ved hjelp av gode venner kom jeg over sorgen. Så etter ca ett år kommer hun og spør om vi kan prøve på nytt. Jeg sa ja til det og nå er det 12 år siden. I forgårs skjedde det igjen, hun hadde ikke de rette følelsene for meg sa hun. Så nå er jeg der jeg var når hun gikk første gang...ser i dag at jeg gjorde noe dumt den gang jeg tok henne inn igjen. Men jeg elsker henne over alt her på jord, så jeg har ikke de beste rådene til deg som du sikkert forstår. Men prøv å gi han litt tid. Håpe du får det bra igjen. Har fått min kone med på å snakke med en proff på området, håpe det hjelper

Tusen takk for svar, Skuffet2. Jeg skjønner godt at du ville gi henne en sjanse, når man er glad i noen så gjør man jo det. Håper det går bra med dere nå.

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå, men alt har vært så kaotisk. Jeg var så langt nede en periode at jeg ikke klarte å formulere mine egne tanker.

En måned etter at jeg skrev det første innlegget her kom mannen min tilbake. Han angret og ville prøve på nytt. Jeg satte som vilkår at vi da måtte få hjelp på familievernkontoret og det får vi nå.

Problemet er bare at jeg ikke føler det samme for ham lenger. En skulle tro jeg ville blitt glad og lettet over å få ham tilbake igjen, men jeg er ikke det. Jeg føler ingenting. Det er som noen har satt et lokk over følelsene mine. Jeg er ikke sint på ham, ikke lei meg, alt er bare tomt. Føler meg helt likegyldig. Det er en fremmed og skremmende følelse.

Kanskje jeg bare må ha litt tid på meg. Jeg vet ikke...

Hei. Det høres ut som om du ble veldig såret når mannen din dro sist. Kanskje du ikke føler noe nå, fordi du ikke har turt å åpne opp. Ikke tør å ta sjansen på å bli såra igjen. Kjenner igjen følelsen.
Lykke til, ønsker dere alt godt.

Tusen takk, Vintersolsnu. Jeg tror også det er slik. Vanskelig å ta sjansen når jeg vet jeg kan bli såret igjen. Akkurat som om jeg beskytter meg selv ved ikke å føle noe. Vanskelige greier egentlig. Håper bare det ordner seg...