Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Og ett år etter så sitter man fortsatt her...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Og ett år etter så sitter man fortsatt her...

okt 23 2016 - 01:05
Nå er høsten kommet.. Først med vakre farger i skogen, nå med et snart altomslukende mørke. For bare noen få uker siden så jeg han igjen, og det tyngende mørket fra i fjor høst presset seg nedpå igjen. Over et år etter at det ble slutt så sitter jeg fortsatt her, alene, og følelsen av å være ubrukelig og mislykket tar tak igjen. Og det latterligste er at jeg egentlig ikke er helt alene, jeg har en fantastisk omgangskrets og familie, rett i nærheten. Men sånn har han altså klart å få meg til å føle meg, selv et år etter at jeg dro. Liten. Mislykket. Ikke bra nok. Ikke fin nok. Ikke intelligent nok.

Det er egentlig helt latterlig at et enkelt menneske kan få en slik makt over et annet. At man lar et annet menneske få en slik makt over seg. I dag så ser jeg at jeg skulle gått lenge før det ble slutt. Jeg skulle strengt tatt aldri flyttet inn. Men han sjarmerte, vi hadde det veldig fint sammen, og jeg var blendet av forelskelse. Ja, han var nok av og til litt for opptatt av hva eksdama tenkte om oss, hvem hun gjorde hva med, og med å prate mer med henne enn med meg når hun kom hjem på ferier og helgeturer fra studiestedet hun bodde på, men de hadde jo ikke vært sammen så lenge, og dessuten så ville jo ikke jeg være hun som nekta kjæresten å omgås sine venner? Det vil jo ingen...

Tida gikk, forskjellene mellom oss ble tydeligere, og kommunikasonsproblemene veldig fremtredende. Å være direkte, fullstendig åpen om problemer og tanker og følelser er vanskelig, særlig når man har bare negative erfaringer med det fra før. Å møte dette med sinne gjorde det bare verre, og enda vanskeligere å snakke om. Å bli møtt av en som aldri lyttet, men bare var opptatt av sine egne meninger, og sine egne reaksjoner lukket meg dessverre helt. Kanskje hadde vi sluppet tidligere unna hvis jeg turte å bryte skallet? Hvem vet..

Det siste året var verst. Det var ingenting innad, og en slags fasade utad. Hans selvsentrerthet nådde nye høyder, og jeg klarte ikke lenger være nær eller intim. Det var så tydelig at han egentlig ikke ønsket å ha meg der. Hvorfor kunne han ikke bare si det? Hjalp det på selvfølelsen å kalle meg dum, eller påpeke alt jeg sa eller gjorde som han ikke likte, skjønte eller mente var feil? En gang uttrykte han faktisk også skam over meg. Han skjemtes. Framfor å forsøke å svare på spørsmålet på en ordentlig måte.

Ting toppet seg og begeret rant over. Jeg var desperat på kjærlighet, en snill partner, et sunt samliv og en mer harmonisk hverdag. For første gang stod jeg opp for meg selv, og tenkte at nå skulle alle kort på bordet, stormen skulle få herje så lenge den trengte og så kunne vi starte på nytt. Med så mange år sammen, så mye ugjort og usnakket, så mye følelser investert i hverandre, så kunne vi jo ikke bare gi opp uten å ihvertfall ha prøvd? jeg tok vel feil der og. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg har vært for han, men jeg har en følelse av at han har betydd mer for meg enn jeg har betydd for han. Hvordan han har klart å leve sammen med meg så lenge uten et snev av mer kjærlighet vet jeg ikke. Jeg skjønner det ikke. Hvordan det er mulig å la eksen flytte inn dagen etter bruddet, før senga var kald etter meg, skønner jeg heller ikke. Men jeg håper at han en vakker dag får litt mer innsikt, utvikler litt mer empati, og kanskje får et snev av forståelse for hvor vondt og ødeleggende det er for selvfølelsen at man ikke er mer verdt enn at man bare kan byttes ut på dagen. Jeg var ikke mer verdt enn at han bare kunne leve med meg så lenge selv om han egentlig ikke ville, for hva da? Selskap? Sex når han trengte det?

Det er ikke så lett å vite.. Det eneste jeg vet så altfor godt er at høsten har ankommet, og ett år etter så sitter jeg fortsatt her med et snev av sorg over å miste, savn etter det gode, sinne over all urett og sviket, og alt for mange tanker. Jeg skriver inn i natten med et håp om at ved å få tankene ut av hodet så blir det plass til litt søvn, men også kanskje med et håp om at jeg ikke er alene om å ha langvarig kjærlighetssorg.
Avatar

Re: Og ett år etter så sitter man fortsatt her...

okt 23 2016 - 02:28
Du er flink med ord. Jeg har ingen ord som hjelper, men jeg vet at ingen fortjener å bli behandlet slik. Du fortjener bedre.
Til forsiden