Ble lovet alt.
Ga alt.
Våknet siden opp i limbo.. uten tydelige svar på noe som helst.

.. ønsker råd om hvordan man fortest mulig kommer seg ut av torturkammeret; dvs. offerrollen, og finner tilbake den iboende til styrken

Her er vondt å være

Jeg har dessverre ingen tips.. bare forståelse. Du er ikke aleine med å ha det slik (dessverre)! Sender deg en klem og mange gode tanker!

Takk.
Vi er nok mange..
Iblant (og egentlig som oftest) er forståelse alt man trenger.

Særlig fint, fra en regnbuefisk ) ))

Jeg vet ikke... Men man kan til en viss grad styre tankene sine. Jeg jobber hvert sekund med å styre tankene mine mot andre ting en han som knuste hjertet mitt..
Siden det er nytt er det utrolig vanskelig. Men jeg jobber med det allikevel.. Konstant.. Tvinger meg selv til å tenke på noe annet når jeg begynner å tenke på han.. Hva som helst; jobbturnusen min, trening, hva jeg trenger på butikken, hva jeg fysisk skal gjøre (f. eks. gå gjennom rutinene mine på badet)
Det høres kanskje litt sykt ut.. Men det er det eneste jeg synes fungerer. Å tvinge seg selv til å ikke tenke på det så mye man kan.
Føler med deg. Det er helt jævlig.

Ja.. , ,
Jeg tror det er nødvendig, i overgangsperioden, å bedøve -- eller distansere..
Til man begynner å finne tilbake til seg selv.
Før eller siden må man uansett gå rett inn i det; føle på det vondeste -- og transformere det.
Ellers blir det bare værende i en .. som med alt man forsøker å fortrenge.
Selv er jeg der at jeg klarer det. . mer og mer .. - - klarer å se det for hva det er.
Se alt som mangler.
Se at det alltid har manglet - - og alltid kommer til å mangle.
Se at jeg ikke kan leve med det..
At han ikke er verdig min tid og mitt hjerte. ,,

. for var han det så hadde vi aldri havnet i dette uutholdelige.
...