Hei! Fra høsten 2010 til sommern 2011 var jeg sammen med han jeg trodde skulle være med min side resten av livet. Kanskje naivt å tenke når man bare er 18, men det føltes bare rett. Det vi hadde sammen va unikt og spesielt. Han så meg for den jeg er og respekterte meg etter det. Sommern 2011 endret dette seg drastisk. Han var politiskaktiv og medlem av auf. De fleste vet hva som skjedde den sommern, og jeg var en av de som satt alene igjen. Vet jeg er ung og har hele livet foran meg, men føles ikke rett å bare gå videre. Spørsmål som "Hvor ville vi vært i dag" vil jeg aldri få svar på. Jeg vil aldri få vite hva vi kunne hat. Han er ikke her lenger, men det er jeg. Vet jeg må leve livet og vil finne kjærligheten igjen, men hvordan skal jeg kunne gå videre? Noen andre som har det sånn eller har opplevd noe av det samme?

Det kan være riktig vanskelig men ta en dag i taget....og se på det du har idag, ikke det du har mistet. Ønsker deg all lykke videre

Hei,
utrolig trist og kondolerer på det sterkeste. Men du er heldig i det uheldige. Dere hadde noe fint, gode minner, gjensidige følelser. Vet det er tungt og vanskelig men du kan i allefall trøste deg med at han var også glad ideg. Det finnes folk som meg, som har vært ulykkelig forelsket og som aldri har og vil aldri få gjengjeldt kjærligheten. Tanken på at man ikke har eksistert for sitt livs store kjærlighet er knusende og gir deg bare vonde og triste minner. Du kan, selvom han har gått bort, vite at dere var glade i hverandre. Ta et skritt om gangen, og ikke glem de gode minnene.