Jeg har møtt en gutt. En gutt som er så utrolig snill, han vet hvordan han skal behandle jenter og er så omsorgsfull! Men ikke bare det, han er så morsom og alt med han er fantastisk! Første gang vi møttest var på ett vors, der drakk vi og han sa til meg at han har alltid hatt et lite øye for meg. Vi har visst hvem hverandre har vert lenge, men møttest ikke før nå. Mamma fikk vite om dette og det var ikke greit at vi var ilag, fordi han hadde venner som drev med hasj og hun hadde hørt mye om han og vennene som ikke var bra! Men vi visste at dette bare var rykter også ga mamma og de dem en sjanse og livet var på topp! Helt til igår. Da kom mamma og sa at hun trekker det tilbake og jeg får ikk være med han/dem lenger! Og vi har kjendt hverandre i nesten 3uker nå og vi har fått så god kontakt. Vi holder på, begge liker hverandre og det at jeg må gi slipp er så vondt! Mamma er kjempe streng, får ikke gå ut av huset og ikke engang bort til en venninde. Jeg må kutte ut all kontakt, og det klarer jeg ikke. Før mamma og de ga han og vennen en sjanse, kom de hjem til oss og snakket med mamma og dem og de hadde aldri gjort det visst de ikke var sikkelige gutter? Men probleme var visst at de har venner som driver med litt dop osv, og da var det ikke greit! Og det skjønner jeg, men de er ikke med de vennene lenger, men de har rykter på seg. Og da vil ikke mamma at jeg også skal få rykter på meg. Og hvorfor må ett rykte si så mye? Jeg vet nå vel selv hva som er sannheten? Etter dette så har jeg blitt så deppa, klarer ikke å konsentrere meg lenger på skolen, har starta å kutte meg og får ikke låv til noe lenger. Ikke vere med en venninde engang. Klarer ikke dette lenger, det gjør så vondt og mamma kjæfter sånn på meg. Det første hun gjør når jeg kommer hjem fra skolen er å kjæfte og hun gjør det samme før jeg legger meg og. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. For dette klarer jeg ikke, jeg er knust.

Billy Murray Fan..

Jeg respekterer dine valg og synes det er veldig fint du deler dine erfaringer og gleder, men å være alene er ikke noe som passer alle, de aller fleste ønsker å dele livet sitt med noen, være nær et annet menneske og leve lykkelig i forhold.
Selv om man kanskje må gå igjennom mange skuffelser og sorger, så vil mange si det er verdt det.

Når det er sagt, så skriver mange her fordi de ønsker støtte og kanskje noen råd, og jeg føler kanskje ikke helt at du bidrar med det ved å poengtere at du er så glad du ikke har kjæreste.

Holajulie..

Jeg forstår veldig godt at du er opprørt og frustrert.
Du skriver ingenting om hvor gammel du er, men jeg tenker du er ung siden moren din bestemmer hvem du skal få være med og ikke.
Jeg velger å tro at moren din er bekymret for deg og kun ønsker ditt beste, på alle måter.
Det kan virke urettferdig og feil, og du føler helt sikkert du er ansvarsfull nok til å ta dine egne valg om hvem du ønsker å være med, og du føler sikkert at moren din ikke stoler på deg når hun ikke lar deg få lov.
Det eneste jeg kan råde deg til er å forsøke sette deg ned med henne og si du ønsker en åpen og fin dialog om hele situasjonen, vise at du er villig til å høre hva hun mener om hun kan gjøre det samme. Ofte så snakker vi ikke så fint som vi burde når vi er opprørt, og ting blir ofte høylytt og kommer ut på en dum måte, noe som gjør at man heller ikke blir tatt helt seriøst.

Du fortjener å bli hørt :)
Og du må jo selvfølgelig få lov å besøke venninner, men jeg tenker hun kanskje er redd for at du skal møte denne gutten isteden.

Jeg kan forresten forstå bekymringen til moren din rundt dop, det kan være lett å havne sammen med feil mennesker, og det er mange som har endt opp med å prøve/gjøre ting de ikke burde bare fordi "vennene" gjorde det. Så prøv å vis at du forstår henne også, kanskje hun kan ta deg mer seriøst og dere kan finne en løsning sammen :)