Hei, alle <3 Trenger noen ord og/eller råd på veien.
Jeg er 26 år, aktiv og livsglad jente. Studerer drømmestudiet mitt, har tak over hodet, mat på bordet og en flott samboer og kjæreste over 2.5 år. Med andre ord: jeg har jo alt jeg trenger. Men (ja, her kom "men"-et), jeg er så forferdelig usikker på om dette er rett. Ikke misforstå meg: min samboer er virkelig en fantastisk mann, han har god utdannelse og vil komme til å bli en fantastisk pappa for evt. kommende barn. Jeg føler meg trygg hos ham og vi trives i hverandres selskap... men jeg føler ikke gnisten. Den har aldri helt vært der egentlig. Jeg gikk inn i forhold med min samboer med den følelsen av at det var så deilig at han var så innmari forelsket i meg... men jeg var aldri helt forelsket i ham, på den måten. Dere vet, med sommerfugler og alt som hører med. Jeg trodde på den tiden det kun var fordi mitt forrige forhold var en katastrofe og jeg trodde jeg var for redd til å kjenne på kjærlighetsfølelsen igjen, men håpte at følelsen kom til meg etterhvert som kom nåværende samboer og jeg fikk dele livet sammen.
Så det er det ene jeg tenker på: Hva er egentlig rett å gjøre? Skal jeg fortsette å ha det "fint og flott" og si til meg selv at det ikke finnes grønnere gress på andre siden? For er det ikke egentlig slik at det nesten aldri finnes grønnere gress? Bør jeg ikke være kjempefornøyd med det jeg har?! For jeg er jo det... men det er jo den tvilen da. Den tvilen gjør at jeg TVILER, og det gjør meg helt sprø.

Så til det andre i denne historien.... Da jeg var yngre hadde jeg en barndomskjæreste. Dette er jo haugevis av år siden, men vi har alltid holdt kontaktet, selv om vi begge har hatt ulike kjærester og bodd i ulike byer. Allikevel har vi alltids møttes for en kopp kaffe, en middag og, ja.. litt mer enn det også til tider, når vi begge ikke har hatt andre forhold. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er liksom som at vi begge har visst hele tiden at vi to burde fått en ny sjanse. Det er små tegn han gir meg, og små tegn jeg gir han. Kanskje ubevisst, men tegn som vi begge oppfatter. Saken er den at jeg har tenkt på ham så å si hver eneste dag de siste fem årene... kanskje mer enn det også. Til og med den dag i dag. Hver eneste dag tenker jeg på ham. Jeg skjønner ikke hvorfor. Er det virkelig HAN jeg elsker? Er det ikke min flotte samboer jeg nå er kjæreste med? Hvorfor tenker jeg så ufattelig mye på min barndomskjæreste... åh, dette er så komplisert. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, men én ting er sikkert og det er at jeg antagelig kommer til å tenke på ham hver dag de neste fem årene også..

Til slutt: er det mulig å elske (virkelig elske) to personer? To flott, fantastiske menn som har hver sine flotte egenskaper som liker så godt...

Tusen takk for noen ord, om du har det <3 :)

Vanskelig. Det er alltids en sjanse for at du en dag vil føle det motsatte, eller at du blir forelsket i en annen etter at du har gått tilbake til eksen din. Spørsmålet blir vel om du tenker kortsiktig eller langsiktig, og om du virkelig er forelsket i eksen din, eller ideen om eksen din. Kanskje han minner deg om dine yngre dager?

Når alt kommer til alt så er det du som må ta avgjørelsen, og uansett hva det skulle være så vil det være riktig for deg.

Takk for fine ord! <3 "Kanskje han minner deg om dine yngre dager?" veldig godt sagt! <3 Kjærlighet er ikke lett alltid.
Hvordan vet man om man er med den rette? Er det bare jeg som er usikker og andre helt sikre hele tiden?
"I gode og i onde dager", sier presten. Vi er ikke gift, men hvor mye av negative i et forhold skal man "tåle"? Må man holde sammen for alt det er verdt, bare som en prinsippsak og tanken på det vi trodde vi skulle bli sammen?

Føler meg bare så usikker. Ikke usikker på at min samboer er fantastisk på mange områder, men usikker fordi vi er så forskjellige på så mange områder. Jeg er høyt og lavt, og mye energi og mye følelse. Han er min grunnstøtte som holder beina mine plantet på jorden. En trygg stolpe som jeg vet ikke vil falle. Men jeg kan ikke noe for at jeg ønsker han opp i luften med meg noen ganger - sveve der oppe mellom høyt og lavt. Han er en mann av få ord, men dog stødige ord. Men jeg kan allikevel ikke noe for at jeg skulle ønske han ville mer, ønsket mer. Kanskje jeg ber om for mye, han er jo fantastisk på sine områder.. jeg falt jo for han nettopp fordi han var så "trygg", hvis du skjønner. Men jeg begynner å lure på om det kanskje kan ha vært fordi at min tidligere kjæreste ikke var så trygg.

Nei, herremin jeg skjønner snart ingenting jeg. Det finnes jo ikke noe fasitsvar, jeg vet det. Men jeg tror ikke på skjebnen, ei gud eller helvete. Jeg tror livet er satt sammen av tilfeldigheter og jeg tror ikke det finnes kun én rett der ute.

Takk for at du ville høre på meg :-)

"Hvordan vet man om man er med den rette?" Det lurer jeg også på...
"Er det bare jeg som er usikker og andre helt sikre hele tiden?" Nei, du er ikke alene.

Jeg har vært samboer i snart et år, og vi har tidligere snakket om å gifte oss, fordi vi begge har følt at vi er så riktige for hverandre. I vinter har jeg gått arbeidsledig og det er mye vondt som har skjedd oss. Vi har rett og slett hatt en skikkelig tøff og vanskelig vinter. Jeg er så sliten nå at jeg vet ikke lenger hva jeg føler. Det kjennes ut som jeg går i et følelsesløst vakuum, og jeg vet ikke om det er fordi jeg er så sliten mentalt etter alt som har skjedd, eller om det er fordi jeg har mistet følelsene for kjæresten...

Så nei, du er ikke alene. Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med, men ville bare si at du ikke er alene.

Jeg tenker i alle fall selv at jeg vil reise bort, om så bare for noen dager, å være helt alene, for å se om det endrer noe. Om jeg kanskje får en aha-opplevelse, eller kjenner hva jeg virkelig vil. Tenker et par dager i fjellet alene, uten telefon eller noen forstyrrelser. Kanskje hjelper det med bare noen timer i skogen også. Bare det å få kommet seg ut litt, luftet tankene... Jeg vet ikke. Lykke til uansett <3

Blåtrost:

Svaret du leter etter har du allerede, men du har vanskelig for å godta det fordi det innebærer så stor risiko. Så spørsmålet du egentlig bør stille deg, er hvordan type liv du egentlig ønsker å leve her på jorda?
Et liv hvor du tar til takke med mindre, fordi det er komfortabelt og trygt? Eller et liv hvor du satser alt på å få/oppnå det du virkelig vil, men som er ukomfortabelt og usikkert? DET er det egentlige spørsmålet her...

I tillegg så må du også huske på noen (riktignok urettferdige) faktum ved livet for deg som kvinne:
Du er 26 år nå. så hvis du skal ha stor sjanse for å finne en ny, bra mann for deg imens du enda er ung, så er dette tiden for å gjøre det. For hvis du satser på barndomskjæresten din, og så finner ut at det ikke funket allikevel (for whatever reason), så har du bare 3-4 år igjen før du er 30 år. Og som jente er du nok veldig klar over hva som skjer med attraktiviteten din på dating-markedet fra du er 30 år og eldre... (med mindre du da fortsatt ser ganske ung ut til tross for alderen).

Så, du må finne ut hvordan type liv du egentlig føler at vil gi deg mest livskvalitet (som nevnt øverst), og samtidig tenke strategisk i forhold til attraktiviteten din på dating-markedet hvis ting skulle gå feil med barndomskjæresten din...

Merk: Selv hvis du er 50 år så kan du selvfølgelig fortsatt ende opp med drømmemannen. Jeg påpeker bare at sannsynligheten da er langt mindre, siden de mennene som da er interessert i deg vanligvis er de mennene som ikke klarer å få seg noen yngre jenter (altså menn som bare må ta til takke med det beste de kan få - og det er ikke de type mennene du virkelig tenner på som kvinne).

Uansett hva du ender opp med å velge, lykke til hvert fall :)



PS: Ja, det er mulig å være betatt/forelsket i 2 eller flere personer samtidig. Men det er ikke det du føler her, basert på det du selv forteller.

Det du føler her er at du er glad i den ene (samboeren din), men du føler lidenskapelig, seksuell lyst for den andre (barndomskjæresten din). Det er kort sagt forskjellen på en venn og en elsker du føler her.



"Hvordan vet man om man er med den rette?"
Det vet du når du ikke trenger å stille det spørsmålet.

Hvis man kontinuerlig legger godviljen til og fokuserer på det positive ved en person, og dermed forsøker å oppmuntre ens kjærlighet for den personen - men man allikevel føler behov for å stille det spørsmålet, så er svaret klart...
Fordi da har man tvil til og med under de beste forutsetningene (altså til og med når man har lagt godviljen til). Og hvis man fortsatt tviler til og med under slike omstendigheter, så er svaret klart...

Du beskriver mye av forholde jeg hadde med eksen, hun høyt og lavt og jeg den rolige og trygge. Det funket fint i over ti år og vi fikk unger, hus osv. Men så, når alt var på stell, fant hun seg en annen kar.

Det var lite jeg kunne gjøre, mennesker som er høyt og lavt går ofte "over lik" for å få det som de vil. De sier ingen ting til sin rolige partner om at kjærligheten mangler, de vil jo ikke såre dette menneske som på mange måter er deres trygge havn. De har valgt personen fordi han egner seg godt som far og familiemann.

Men hver dag som går tærer på begge i forholdet. Den ekstroverte kvinnen føler hun går glipp av kjærligheten og begjærer hun ønsker i et forhold, mens den introverte mannen ikke skjønner hvorfor kona oppfører seg så rart. Han gjør så godt han kan, steller hus og kjøper blomster. Lager mat og passer unger. Han strever for å gjøre sin kvinne glad, men innsatsen gir henne bare mer ubehag. Hennes tanke er et annet sted, mannen finner ingen sjelefred.

Igjen sitter en alenefar, litt klokere enn han for ti år siden var. Han angrer ikke et sekund, men savnet....

Hvordan gikk det, så som det er ett helt år etter?

Mye av det du forteller kjenner jeg meg sånn igjen i! Jeg "ramlet" inn i armene på verdens snilleste mann, etter å ha vært i et emosjonelt utmattende forhold like før. Men til slutt var det jeg som brøt opp det nye, trygge forholdet. Som det ble sagt over, når tvilen er tilstede selv når man legger godviljen til, da er det ikke nok for de dårlige dagene.

Nå har du sikkert gjort noe med situasjonen enten den ene eller den andre veien, men jeg har en siste betraktning uansett. Dette handler egentlig om 2 valg, som burde sees på uavhengig. Det ene er "skal jeg gå ut av forholdet fordi jeg egentlig ønsker meg noe mer/annet", det andre er "skal jeg innlede noe med en gammel flamme". Det er ikke heldig å blande disse to sammen, for da risikerer du å gi en annen "skylda" hvis du foretar et valg du senere angrer på...

Gjør det ditt hjerte føler.

Snakk med barndomskjæresten din og finn ut av det:)

Så kan du være trygg på at du har prøvd og gitt det et forsøk:)

Tusen takk, alle sammen for lange, flotte og hjelpende tanker rundt dette! Det setter jeg utrolig stor pris på.

For å oppdatere situasjonen litt, så er jeg fortsatt kjæreste med min snille samboer. Jeg er jo kjempehappy med ham, virkelig. Han kjenner mine gode og dårligere sider, vet hvilken frokostjuice jeg liker best i helgene, er spandabel og har en snill familie som tar godt vare på meg. Jeg vet jo at får et flott liv med ham!

Men jeg er fortsatt i villrede... For forholdet vårt er jo ikke på topp, og det er jo selvfølgelig også derfor jeg er så usikker på "oss". Jeg er kjempeglad i han, og han er min beste venn som jeg kan snakke med alt om. Men for meg føler jeg ikke gnisten. Jeg føler meg som en kompis av ham. Dette har vi snakket mye om. Jeg ønsker at han skal "vise" meg frem når vi er ute blant folk (kjærtegne meg, vise hvor stolt han er av meg osv), men det skjer sjeldent. Og det har ikke noe med at han ikke er stolt av meg å gjøre, for det er han, men han er bare kanskje ikke den personen som gjør slikt. Men JEG synes det er viktig. Jeg føler meg ofte som verdens beste kompis av han, men ikke som hans verdens beste kjæreste.. Hvis dere forstår hva jeg mener? Dessuten ønsker han å bo på den ene enden av landet, og jeg på den andre. Noe som, så klart, ikke gjør situasjonen enklere.

Og så er det jo det andre i bildet her da... tankene mine spinner fortsatt rundt den andre mannen. Og ikke misforstå meg: Jeg anser han ikke som en "gammel flamme", for vi var bare ungdommer da vi var "kjærester". Jeg anser han som en klok, kjekk, omsorgsfull mann som kun har meg i øynene, som kjærtegner meg, som kommer fra samme område som meg og dermed har vi også begge venner og familie på samme plass. Han gjorde det slutt med en tidligere kjæreste (for noen år siden), fordi han kun tenkte på meg. Ugh, dette høres jo kanskje så patetisk ut. Vi er begge høyt utdannede og har på en måte "alt på stell", han kan få hvem han vil, men så ønsker han meg? Etter alle disse årene?

I sommer kontaktet han meg... det var overraskende og det kriblet i magen. Han lurte på om vi skulle ta en kaffe når jeg kom hjem på sommerferie. Han ønsket å fortelle meg noe. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, for vi har ikke møttes på over tre år. Skal si jeg satte kaffen i halsen, for denne flotte mannen la ut om hvor mye han skulle ønske at "vi" var et "oss". Han sa at nå måtte han bare, en gang for alle, få det sagt.. koste hva det koste vil. Jeg kunne jo ikke si mye tilbake, av respekt til min kjæreste, men det hylte inni meg. Alt jeg ville var å si MINE tanker om han og oss også. Det har jeg ennå ikke gjort.

Vi har kjent hverandre i over 10 år og tenkt på hverandre like lenge... men livet har bare kommet i veien for at vi noen gang skulle møtes, sånn skikkelig. Vi har studert, flyttet rundt, hatt kjærester i mellomtiden osv. Enten er han og jeg KUN en fantastisk tanke på noe bedre, eller så er vi faktisk det man kaller ekte kjærlighet. For hvorfor ellers skulle vi ha hatt slike tanker om hverandre i TI år??

Og den eneste måten å finne det ut på, en gang for alle... er jo å teste det ut. Men det innebærer, som RebelMan sier over, stor risiko for meg. For jeg må gå ut av mitt flotte liv med min nåværende samboer, si hadet til det trygge, det fine, og den fremtiden jeg kan se for meg med ham..

Men hvis jeg aldri gir denne rare kjærligheten en sjanse, vil jeg ikke da ALLTID tenke på "hva hvis", og fortsette disse tankene om denne mannen i all evighet? Hvis det er alternativet, så kommer jeg til å bli gal, for det orker jeg sannelig ikke...

Skulle ønske jeg kunne se frem i fremtiden, bare ta en sniktitt på hvor jeg egentlig hører hjemme hen.

Blåtrost: Du står som sagt ved et livsdefinerende veiskille her... Vil du ha et greit liv, eller vil du ha et fantastisk liv?

Spør deg selv også det følgende: Hva er du mest villig til å leve uten? Barndomskjæresten din, eller den nåværende mannen din og all den praktiske tryggheten det forholdet innebærer?

"Men hvis jeg aldri gir denne rare kjærligheten en sjanse, vil jeg ikke da ALLTID tenke på 'hva hvis', og fortsette disse tankene om denne mannen i all evighet?"
Du vil i så fall garantert tenke på han fra tid til annen ja, slik du allerede gjør (med mindre du finner en annen mann som vekker like sterke følelser hos deg da). Men akkurat hvor mye tanken om "hva hvis jeg hadde gjort ___" kommer til å plage deg seinere, er umulig å vite på forhånd... (men det vil antageligvis plage deg ganske mye, basert på min egen erfaring med tapte, gamle flammer).

Hilsen RebelMan ;)

Jeg vet om en verdens snilleste mann, hvis kone hadde et slikt "eventyr". Eventyret var ikke mer spennende enn at det varte bare en 3-4mnd. Verdens snilleste mann er helt grå i ansiktet og alle synes så synd på han, han fortjente så mye bedre. Og eventyreren, hun har måttet bli værende i bygda pga ungene de har sammen, og tåle den skammen hun forjener så vel. En som knuser sine nærmeste for litt kortvarig spenning står ikke høyt i kurs hos noen. Når du stifter familie med en snill mann selv om du ikke føler gnisten så tar du et valg. Mannen har investert i deg i lang tid og får ikke den tiden tilbake. Å stable på plass et nytt liv er ikke enkelt for en snill mann, særlig hvis det også er barn å ta vare på samtidig. Så hvis du er av de som trenger litt mer gnist enn en snill mann kan gi, forlat ham så fort som råd slik at han ikke kaster bort livet sitt med en eventyrer som lengter etter noe annet. Han fortjener nok bedre enn som så.

De forskjellige innleggene her har på en fin måte fått fram hvor mange sider av livet et sånt valg berører. Hvis en i tillegg tar med hensynet til eventuelle barn som kan bli født inn i et forhold/ekteskap som i utgangspunktet skurrer, så kan en kanskje tenke seg å hvertfall foreslå en pause i forholdet slik at en kan erfare hvordan adskillelse er, og en er ærlig mot sin nåværende partner på et tidspunkt hvor begge med åpne øyne kan finne gode løsninger i sine liv.

Hver må finne sin balanse i livet mellom trygghet og spenning. I pose og sekk får ingen i det lange løp, selv om det er fristende å tro det.

Blåtrost: Ikke hør på folk som Link. De tar ikke hensyn til biologiens regler, samt retten til å leve ditt eget liv, og de tenker på forhold kun som en "intellektuell, rettferdig transaksjon" mellom mennesker, og de ønsker derfor å skamme de som isteden lever i tråd med naturlovene.

Slike fordømmende personer er ofte de som har blitt såret selv, så de tar ikke hensyn til den andre partens behov, og tar isteden kun parti med "offeret"/den forlatte parten i slike saker. (Dette vet jeg fordi jeg var sånn selv en gang i tiden, før jeg forstod hvordan romantisk kjærlighet egentlig fungerer.) Derav Link's behov for å "skamme deg", basert på sine egne frustrasjoner og ignoranse vedrørende dette temaet.

Det du derimot bør ta med deg fra det Link sier, er at det potensielt kan ende opp med å bli en veldig kortvarig romanse - men den risikoen er du selvfølgelig allerede klar over. Og når det gjelder barna så er det bedre for dem at du og mannen din er skilt, enn at dere er sammen i et forhold fylt av konstante krangler på grunn av seksuell/romantisk frustrasjon. (Jeg vokste opp med slike foreldre, og det er ikke noe bra miljø for barn å vokse opp i.) Men siden du har sagt at du og mannen din har det bra i forholdet, så går jeg ut i fra at slike krangler ikke har vært noe stort problem. Så igjen, det er opp til deg hva du synes er best totalt sett. Men ikke la valget ditt være basert på frykt for "skam", slik Link forsøker å skremme deg med. La valget ditt være DITT, basert på hva DU trenger mest.

Og husk: Barn kan takle skilsmisser og ha foreldre som bor på forskjellige steder. Barn (og mennesker generelt) kan takle utrolig vonde ting - så lenge de får ubetinget, uinnsnevret kjærlighet/bekreftelse fra de personene som betyr mest for dem.

Jeg ville bare kommentere noe jeg så oppover i et av svarene fra tidligere.

Der ble nevnt at når man nærmer seg 30 som kvinne, så blir man mindre attraktiv. Dette synes Jeg er en så tåpelig uttalelse, og den spiller på vår iboende frykt for ikke å finne noen som ønsker oss for den vi er. Ja, man er kanskje ikke like populær på byen for et ennattstilfelle, men det er jo heller ikke det som er målet i denne sammenhengen! Å finne den man ønsker å våkne sammen med hver morgen er hverken lettere eller vanskeligere når man er 30. Å begynne å fable om at fordi trådstarter er 26 (nå 27?) er ikke et argument for noen ting. Det eneste dette argumentet avstedkommer er, som nevnt, at man blir redd for framtiden, redd for å ta sjanser, får en følelse av at "dette er min siste mulighet for kjærlighet", og man handler ut fra frykt heller enn refleksjon.

Kunne ikke vært mer enig! Himmel og hav, for en destruktiv uttalelse.

Takk, gummihjerte! Det er så mye som kastes ut som fakta, og sånne kommentarer kan skremme og hemme mer enn man tror.

En sjef av meg som ergo er en autoritetsperson for meg, sa en gang noe så flåsete som at "det er de beste som går først", da jeg snakket om singeltilværelsen min. Etterpå gikk jeg hjem og gråt litt.

Virkelig!

Det er noe med å være reflektert nok til å forstå hvordan enkelte utsagn kan påvirke andre, og tenke seg godt om før man ordlegger seg rundt noe som ganske åpenbart er et sårt tema. Det er så viktig å huske at man ikke er fritatt fra å såre andre, selv om det ikke er ens intensjon.

Og det er å være "best" og gå først, er ikke engang ensbetydende med at man ender opp i et optimalt forhold. Hvis han var singel selv, så var det kanskje et forsøk på å sympatisere. Hvis ikke var det fullstendig lavmål.

altså et forhold uten gnist er et dødt forhold

Stella86: Sukk.. Du er svært uvitende om biologiens realiteter ved menneskelig attraksjon. Det er alt jeg kan si.

Jeg hadde egentlig tenkt å gi deg en utdypende forklaring om hvordan du tar feil, punkt for punkt, men har ombestemt meg siden jeg er enig i at dette forumet ikke er riktig sted for å fortelle om disse tingene. Dessuten er ting allerede godt forklart i det innlegget du refererte til.

Og ja - det å få høre de biologiske realitetene ved ting kan være svært vondt. Men det er uansett bedre å få vite hva de biologiske spillereglene faktisk er, enn å tro på en illusjon, for da veit man hvert fall hva man realistisk sett kan forvente, og man slipper dermed mye unødvendig skuffelse og forvirring. Men hvis du vil leve i selvbedrag så værsågod.

Hilsen RebelMan (forfatter av innlegget du refererte til).