Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Må jeg gå gjennom livet alene?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Må jeg gå gjennom livet alene?

feb 13 2010 - 23:17
Hei.
Hadde en vond barndom,som førte til at jeg flyktet til den første som ville ha meg.Dette forholdet resulterte i 3 flotte barn.Vi holdt sammen i ca 11 år.Har no vært alenemor i 12 år.
Har prøvd meg i noen forhold,men alt jeg kom borti var utroskap,sjalusi....
Er uføretrygdet pga fysiske å psykiske plager. Har prøvd meg på litt chatting,noe som ikke fører noen steder.Er redd for å bli "svikta" igjen.Sier til venner å familie at jeg har det bedre uten menn.Men sannheten er at jeg føler meg så mislykket fordi jeg ikke klarer forhold.Er redd for å si hva jeg får angst av,redd for å vis mine tunge stunder av året,liker ikke at folk drikk alkohol(kommer fra en alkoholisert familie),plages ofte med migrene,nervøs mage......
Er no 41 år....håper livet kan bringe litt lykke på kjærlighetens vei.Sliter for tiden,synes livet e tungt å meningsløst. Men man jo bare heng med....hvem vet.....kanskje blir mine bønner hørt en dag.
Avatar

Re: Må jeg gå gjennom livet alene?

feb 15 2010 - 04:22
"Hei.
Hadde en vond barndom,som førte til at jeg flyktet til den første som ville ha meg.Dette forholdet resulterte i 3 flotte barn.Vi holdt sammen i ca 11 år.Har no vært alenemor i 12 år.
Har prøvd meg i noen forhold,men alt jeg kom borti var utroskap,sjalusi....
Er uføretrygdet pga fysiske å psykiske plager. Har prøvd meg på litt chatting,noe som ikke fører noen steder.Er redd for å bli "svikta" igjen.Sier til venner å familie at jeg har det bedre uten menn.Men sannheten er at jeg føler meg så mislykket fordi jeg ikke klarer forhold."

hei:)

Jeg lærte noe nytt om meg selv for ikke så lenge siden. Jeg har alltid hvert en litt lukket person som kan stenge inne for mye saker. Og jeg har da følt meg på det stadiumet at jeg er nesten redd for å bli sviktet(selv om jeg godtar dette på forhånd, men redd får å åpne meg opp). Men så skjønte jeg at det var egentlig ikke det jeg var trist/lei meg for. Det handlet ikke om at jeg var redd for nye forhold eller ting også om du vil. Men det var virkligheten som var utrolig tøff å akseptere. Det som var vansklig å svelge, var at jeg er like ulykkelig i dag som jeg var for 10 årsiden. For å si det kort hadde jeg en tøff periode for 10 årsiden, for meg har alltid virket som den verste perioden i livet mitt. Jeg har da også som deg hvert mye ensom i livet, å da nærmest søkt etter selskap for dette vil da kurere eller hjelpe meg, det tror jeg gjerne ennå på ,Men uansett. Poenget er at det var tøffere for meg å aksptere at det er en mulighet at jeg kommer til å være alene resten av livet. Jeg tror personlig ikke det selv, men jeg har akseptert det som en mulighet, å jeg tror derfor folk er redde for å bli sviktet. Det er ikke frykten av å miste en du elsker, men frykten for at du aldri finner noen som elsker deg tilbake.

Jeg vet ikke hvor mye du ser å forstår av dette. Men alle våre egne handlinger å følelser har alltid andre følelser bak seg selv igjen. Dermed grunnen du tror er for at du føler det sånn. Kan ha en grunn under igjen som er opphavet og selve kilden til hvorfor du tenker og føler sånn som du gjør. Dette er kompliserte greier for å si det mildt, men jeg tenkte dette kunne kankje gi deg litt mer innsikt i deg selv.

Når jeg først selv fikk vite at grunnen til jeg følte sånn(at jeg var like ulykkelig som for 10årsiden), ble jeg takknemlig. Jeg forsto at jeg har lurt meg selv i 10år, for smerten for det alternative utkommet har bare gjort for vondt. Dermed klarer jeg å se på det med litt nye øyner og jeg er faktisk ikke trist. Og jeg tror også at jeg må akseptere dette før jeg noen gang kommer inn i et forhold. At det ikke er sikkert at man finner noen som elsker deg, men det er ikke det verken jeg eller du egentlig trenger. Det vi trenger å lære er å elske oss selv akkurat som vi er. Klarer vi det så vil andre følge etter.

For ren kjærlighet eier ikke sjalusi, den har ingen pris og dermed kan åpenbart ikke kjøpes. Og den er betingelsesløs, noe som det faktisk er lite av i dagens samnfunn, alt går i nesten kontrakter. Gjør du dette for meg skal jeg gjøre dette for deg. Gjør du sånn og sånn gjør jeg sånn og sånn. Dette er ikke kjærlighet, i allefall ikke sann kjærlighet.

Det var nok noe du ikke ville høre helt klart, eller kankje ikke forstod. Du kan til å med bli trist å gråte pga dette, men alikevel tror jeg dette er veien til at du skal få det bedre, til at du skal bli lykklig. Det er alltid en grunn, for en grunn, i en grunn :).

Uansett så ønsker jeg deg alt godt :).
Til forsiden