Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Livet er ok.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Livet er ok.

mars 12 2014 - 20:05
De fleste opplever skuffelser minst én gang mens de prøver å finne den rette. Kjærlighetssorg føles så vondt at det er lett å tenke at en aldri skal prøve igjen. Spørsmålet er hva du gjør hvis du blir avvist.


Det er overskriften i denne delen av forumet. Og jeg synes det er fint sagt.

Selv har jeg nektet meg selv å føle i lang tid. Sånn på ordentlig. Beskyttet meg selv fra å bli avvist - ved å avvise den andre først. Ikke tillate meg å føle. Ikke tillate meg å like. Jeg la lokk på mine følelser og -sårbarhet. Og metodene/fluktrutene var mange:

Tobakk, alkohol, evig internettsurfing, dataspill, mat, musikk, trening, tv, nekte å gripe fatt i eget liv, selvfornekting, porno, gambling, fiksere på jobb og økonomi, kroppsfiksering, behov for å "perfeksjonere" historien om meg, angst (altså fjerne usikkerhet om meg og tilværelsen (det er faktisk enklere å forholde seg til "jeg ER ubrukelig" enn "Kanskje er jeg ubrukelig?" )), og så videre.

Noen av disse punktene er skadelig i seg selv. Andre, som trening, er nødvendig og sunt, men blir skadelig i det de kommer ut av balanse, når man blir fiksert.

Problemet med å legge lokk på alle negative følelser, er at dette simpelthen ikke lar seg gjøre - uten samtidig å legge lokk på alle de gode. Man kan ikke velge ut noen vanskelige ting, og si at disse vil jeg ikke føle. Begynner man først å lamme følelsene i den ene enden av skalaen, lammer man samtidig følelsene i andre enden. Og så blir alt flatt. Og denne flatheten opplever man at ligger på et lavt, gjennomsnittlig nivå. Og plutselig begynner tilværelsen å kjennes meningsløs og tom. Man slutter å drømme om livets fjelltopper, om forelskelse og kjærlighet. Borte er den tvers igjennom gode følelsen når man er i venner og families selskap. Borte er på sett og vis livet.

Men nå har jeg gitt så mange av disse fluktrutene som jeg klarer, på båten. Og det kjennes forferdelig, og forferdelig godt! =) Det er nesten som å våkne til liv igjen!

Før satt jeg mye alene, men kjente meg aldri ensom. Nå lar jeg ensomhetsfølelsen komme. Og jeg erkjenner at det er et signal fra kroppen om å gjøre noe.
Det er ikke bare enkelt å begynne og "gjøre noe" over natta. Og mange følelser kjennes fortsatt vonde og vanskelige. Men det er steike deilig å kjenne AT jeg kjenner! Og tilbake kommer også fornemmelsen av de gode følelsene. Jeg kjenner for første gang på flere år at jeg lengter etter en kjæreste. Etter noe helt og fint. Ikke noe photoshoppet! Og denne lengselen er i bunn og grunn god! Jeg tolker den i hvert fall som god. Og, ja, det er vel hva mye til syvende og sist handler om: Hvordan vi tolker oss selv og verden.

Jeg har sett den såkalte symptom-lista her på forumet. Hjertebank, kaldsvetting, dødsangst, skjelving, tunnelsyn, uvirkelighetsfølelse, prikking her og der, nummenhet, svimmelhet, sug i magen, hyperventilering og så videre. Og jeg klarer ikke fri meg fra tanken: Hva om man serverte denne listen til en basehopper, og spurte ham hva han trodde dette var en beskrivelse av?! Jeg tror han ville svart: "det beste i livet" - basehopping... Eller en toppidrettsutøver? Hun ville antakelig svare: Dette er beskrivelsen av en stor konkurransedag..

Vel, vel. Det er ikke bare å hoppe fra den ene tolkningen til den andre. Men det er fullt mulig for oss alle å endre reaksjonsmønstre og vaner, hvis vi tillater oss selv å begynne i det små, hvis vi tillater oss selv å være sårbare og ta imot hjelp, hvis vi klarer å gi slipp på ideen om hvem vi burde være - og heller omfavner den vi faktisk er!

Her tok skrivekløen litt overhånd og temaene ble mange. Jeg husker ikke lenger hva det var jeg ønsket å si noe om. Kanskje bare at livet av og til er veldig godt. Og at jeg skulle ønske denne følelsen lot seg overføre, også over nettet! =)

God kveld!
Avatar

svar

mars 12 2014 - 22:15
Flott innlegg!. Det er viktig å fokusere på det positive..ellers blir alt bare håpløst.
God kveld!
Avatar

Kjenner meg igjen

mars 25 2014 - 22:19
"Før satt jeg mye alene, men kjente meg aldri ensom. Nå lar jeg ensomhetsfølelsen komme. Og jeg erkjenner at det er et signal fra kroppen om å gjøre noe.
Det er ikke bare enkelt å begynne og "gjøre noe" over natta. Og mange følelser kjennes fortsatt vonde og vanskelige. Men det er steike deilig å kjenne AT jeg kjenner! Og tilbake kommer også fornemmelsen av de gode følelsene."

Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver her. I mange år har jeg vært alene og egentlig bare eksistert, dag ut og dag inn, det samme. Og det tragiske var at jeg egentlig var "fornøyd" med det. Det monotone og kjente.

Etter at jeg begynte å snakke med en person online som jeg faktisk kunne sett meg selv bli sammen med ble situasjonen en ganske annen og endelig følte jeg noe igjen, uheldigvis ble alle disse ukjente følelsene og presset jeg la på meg selv for mye for meg og jeg gikk inn i en dyp depresjon (er fortsatt ikke ute av den.) Og med den kom mye annet dritt frem. Kaos er vel et ord som beskriver situasjonen best. Men etter å ha kjent på så mange ukjente følelser de siste mnd (både positive og negative) er motivasjon til å bli bedre større enn noen gang.

Det at ensomhetsfølelsen nå har kommet ser jeg faktisk på som en positiv ting, det er som du selv sier et signal om at noe må gjøres og selv om det er vanskelig så er det også vanskelig/ikke akktuelt for meg å la være å prøve.

Selv om det nå ikke ble noe mer med denne personen så kan jeg vel trygt si at han og hele "situasjonen" rundt ham åpnet øynene mine på en måte som ingen andre, ikke engang meg selv (enda så mye jeg har gransket meg sjæl) har klart tidligere. Noen ganger må man vel la seg selv og ens situasjon bli betraktet litt utenfra før man faktisk kan se seg selv innenfra...

Det er utrolig hvor mye som kan forandre seg på en liten stund. Det synes ikke utenpå, men innvendig har jeg forandret meg så mye den siste tiden, det er både skremmende, ukjent og vanskelig, men først og fremst kjennes det befriende. 'Finne seg sjæl' , 'La det gå' og 'viljestyrke' er tanker som tar opp mye plass om dagen og det kjennes bra å ha fokus på/styrke til noe annet enn bare angst og negative tanker.

Avslutter med å si at du skriver bra og du setter ord på veldig mange av tankene jeg selv har. Takk!
Til forsiden