jeg skrudde av mobilen. I håp om at når jeg skrudde den på igjen ville du ha sendt en melding og
lurt på hvorfor jeg la deg til igjen.
Jeg lurer litt på det samme selv. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Hvorfor kan jeg ikke bare la det gå.
Men det går ikke. Ingen gjør meg så trygg i deres selskap som deg. Ingen lar meg bare være på samme måte som deg.
Jeg har alltid sagt jeg trenger space men du tar ikke plass på samme måte som de andre.
Du utfyller meg, kun ved å være tilstede. Du fikk meg alltid til å føle meg så bra, til å føle at jeg var god nok
akkurat som jeg var. Du så på meg på en måte som fortalte mer enn ord. Og jeg kommer aldri til å glemme da du satt
ord på mye av rotet i hodet ditt. Ærligheten om oss. Hvordan vi egentlig skulle hatt det nå. Men hva skjedde?`
Hvorfor ble det brått ingen realitet lenger? Hva kom i veien? Kom jeg for nær deg?
Jeg håper at du en dag blir klar til å forklare med deg. For det synes jeg at jeg fortjener.
Men bare aldri tvil på at jeg alltid til syvende og sist vil velge deg.

ville bare si vakkert skrevet
håper han er verdt det ;)