Hei.
Jeg er en 16 år gammel jente, som for tiden er sammen med en gutt på 18. Vi har det fint, men krangler en del. Han finner alltid en feil ved meg han må påpeke at jeg gjør feil.. jeg sitter alltid livredd, og som et stort spørsmålstegn for jeg vet ikke hva jeg har gjort feil. Jeg tørr ikke snakke med andre gutter, jeg tørr så vidt å skrive melding til noen, for da står han og henger over meg.

Når vi først krangler så skriker han, er veldig høylytt og MÅ få frem at det er JEG som har gjort noe galt. Det er alltid meg.

Moren hans er også sterkt imot meg. Hun sier hele tiden at han må komme seg vekk før livet hans blir helt ødlagt, og at jeg sliter med mer enn de vet om..

Jeg har vært hos psykolog, men hun syntes ikke jeg hadde bruk for hjelp.Jeg nevnte ting som selvmord, veldig dårlig selvtillit osv. Jeg tenker ofte på selvmord.. hvordan jeg kan ta det, hva folk hadde tenkt.. kanskje jeg ikke hadde blitt savnet. De hadde vel glemt det etter en liten stund.

Jeg har prøvt alt. Jeg sitter hver dag og tar imot dritt fra han jeg elsker mest her i verden. Jeg klarer ikke å gjøre det slutt, for jeg kan ikke leve uten han. Jeg er 16 år, og føler allerede at livet mitt er ødelagt.

Først og fremst, hva forventer du som svar?

Det høres ikke ut som et sunt forhold du er i, utfra det du beskriver. Livet ditt er alltid mer viktig enn et forhold, mange jenter som går i baret der! Vet om ei jente som ble i et forhold selv om ho ble banket blå og knakk et ribben! Ho var for redd til å gjøre det slutt, men klarte det etterhvert. Ho sa også som deg, at ho var fremdeles glad i han og håpa ting bedra seg etterhvert, men det gikk altså slutt tilslutt.

En gutt/mann driver ikke å skriker på deg og påpeker det han ikke liker ved deg med mindre han er flau over deg eller liker deg ikke. Du burde bare komme deg vekk fra han med en eneste gang. Unnskyld for å måtte si dette, men han høres ikke ut som en grei fyr, kom deg vekk før han blir voldelig, for det kommer mest sannsynlig til å bli verre.

Har i grunn sett mye av dette scenarioet desverre. Jeg har litt problemer med å forstå hvordan man kan elske en person så mye at man blir ødelagt av det. Hvor er fornuften blitt av? Man kan jo se en hel masse mennesker som har blitt brutt ned av sine partnere og bruker en masse energi på å bygge seg opp igjen. En god partner burde vel være en som kan bygge deg opp og som elsker deg og viser det. Jeg vil ikke påstå at å hyle og skrike er i den kategorien. Jeg må vel slå følge med ovenfor her som sier at du burde komme deg vekk fra et slikt forhold. Det vil ikke være bra for deg i lengden. Om du tror at du ikke kan leve uten ham så er det i grunn bare feil. Du trenger ikke noen som er med på å bryte deg ned. Det er kanskje ikke så enkelt for deg å være i din situasjon men det er i grunn bare du som kan gjøre noe med det. Jeg tror kanskje jeg ville finne en venn eller noen å støtte meg til for å klare meg igjennom tiden. Du kan få mye støtte gjennom nettet men det er bedre å ha noen fysisk tilstede som kan være der for deg når partneren din tydeligvis ikke kan det. Det vil bli vanskelig men det klarer du! Lykke til!