Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kontakt under seperasjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kontakt under seperasjon

nov 23 2010 - 11:38
Heisann, har vært sammen med min frue i 15år, og gift i 10 av de. Vi har ingen felles barn, bare "mine og dine barn" de er nå voksne. Rett etter vår 10års bryllupsdag-feiring sa min kone at hun ikke ville mer, hun ville flytte for seg selv, og det gjorde hun også 2uker etter. Vi har nå vært separert i snart 2mnd, og jeg har det for og si det mildt grusomt vondt, ingenting i meg virker lenger, angst, ensom, redd og alene. Vet ikke hva gjør om dagen, kan plutselig finne på og reise steder til der min kone og jeg pleide og reise, bare for og doble smerten. Men det største problemet er at det i følge min kone ikke er noen annen person inni bildet, det er fortsatt meg hun elsker. Jeg har sagt at jeg føyer meg i hva hun vil, vil hun ha kontakt med meg, så tar hun kontakt. Vi har i denne tiden møtt hverandre en gang i uken, enten hos henne, eller hos meg. Det er da mye kos, og mye gråt fra oss begge, føler enkelte ganger at det er jeg som har gått fra henne, og ikke omvendt på måten hun utrykker seg på. Hun er sliten, lei seg, har mye vondt, og vurderer lykkepiller hvis ikke ting forandrer seg snart. Vet ikke helt hva som er greia her, er det kanskje best og kutte all kontakt ?
Avatar

Re: Kontakt under seperasjon

nov 23 2010 - 20:40
Det høres veldig tungt ut å møtes en gang i uken og "rippe" oppi igjen i såret, samtidig som det er veldig bra at dere får snakket sammen og egentlig sikkert både bra og godt å få litt fysisk kontakt. Men eg kan ikke forstå hvorfor hun flyttet ut om hun egentlig ikke ønsker det? Når hun sier hun har det så vondt og slikt, er vel det ganske naturlig etter ett samlivsbrudd, men hun trenger jo ikke ha det slik om hun egentlig vil ha deg og det ikke noen virkelig gode grunner til at dere ikke burde være sammen.
Hadde eg vært deg tror eg at eg hadde gitt beskjed på at hun må prøve å bestemme seg og at dere ikke burde møtes så ofte kanskje. F.eks annen hver uke eller en gang i måned, så blir ikke møte noe du ser så mye frem til/gruer deg til hver uke.
Håper dere finner ut av det, og hun innser at det er deg hun vil ha, om du fortsatt ønsker det.
Avatar

Re: Kontakt under seperasjon

okt 3 2011 - 00:31
Til crazyhorse.
Herregud som jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Er akkurat midt oppi en separasjon. Har vært sammen med en jente i 13 år, og også gift i 10 av dem. De siste to årene har det skrantet litt i forholdet, og det har blitt litt prosjekter vi har vært mest sammen om. Jeg har slitt litt med å være konfliktsky, og dermed hatt vansker med å ta opp ting som omhandler små irritasjoner og egne følelser. Har på bakgrunn av dette unnlatt å snakke om dette for å ikke forstyrre husfreden, eller for at det rett og slett var for vanskelig. Er ingen store ting, men mange små irritasjoner som til sammen har blitt store. Har vært deprimert på grunn av dette, og det har jo selvsagt påvirket henne. Under en festival ble hun forelsket i en annen, men det var heller et symptom på at ting ikke var riktig. I hvertfall - fra jeg fikk vite dette, til hun sa at hun ville separeres gikk det en måned. Jeg har aldri tvilt på mine følelser overfor henne, men når jeg hører at hun har gått lenge og følt at hun ikke hadde kjærestefølelser for meg raste verden sammen for meg. Det kom som lyn fra klar himmel på meg at hun hadde følt på denne måten. Hvordan i all verden skal jeg greie å MÅTTE forlate en jente som jeg elsker, med allt det som det innebærer?? Helt ubegripelig. Jeg føler også som du, angst for å være alene, redd for å måtte starte på ny en annen plass, utilstrekkelelighet og mindreverdighetsfølelse. Rett og slett å måtte bryte opp. Hvordan skal jeg greie å forholde meg til henne, slik jeg forholder meg til hennes søster, venninder, og andre venner?? Tror ikke vi kan fortsette å bare være venner etter dette. Til det er følelsene mine for henne for sterke. Det kunne gått helt til den dagen det står en annen mann ved hennes side. Da er det slutt. Vi har jo også i den siste tiden vært nær hverandre, med klemmer, kyss på kinnet, og bare kosa oss sammen på sofaen. Synes også det er fint, for jeg føler da den tryggheten jeg er blitt så vant til. Får jo også høre at hun er lei seg og har det vondt, men hvorfor da ikke prøve å la noen hjelpe oss med å gre opp i floken som har oppstått?? Hun sier hun ikke har de følelsene som skal til for å gjøre det, men det kunne jo hende de kom tilbake med litt jobbing fra begges side?? Vi har begge to utfordringer i forhold til hverandre, men fikk jo vite etter første møte på familiekontoret at vi ikke hadde samme mål for det besøket. Trodde jo at vi hadde det i og med at det var hun som hadde bestilt den timen, men den gang ei. Kjenner jo at jeg savner henne noe vanvittig, men at det er sårt hver gang vi har kontakt, og at hun drar. Tror også tiden må få hjelpe til her, og at det vil bli lettere etter hvert. Vil alltid savne henne tror jeg. Har så mange minner over hele norges land. Det er jo også fryktelig sårt når jeg kommer til steder vi har gjort noe spesielt sammen, eller situasjoner som fremkaller minner, eks gå i en gågate en lørdag formiddag med mange glade mennesker og en utepils, juleforberedelser, et fjellvann vi bada i for å holde oss våkne etter mange timers biltur osv, osv.. Tror det er viktig å oppsøke alle de plassene og la sorgen få utløp. Hvis ikke blir jo alle de fine plassene og situasjonene ødelagt for alltid. Det er jo mange situasjoner, merkedager, høytider og ferier som man må i gjennom. For min del er det forestående bursdag til svigermor, etter det er det julefeiring. Blir utrolig tungt, men jeg må i gjennom dette. Neste jul blir kanskje lettere. Hun må nok bare regne med, og akseptere en del feilskjær fra min side i tiden som kommer. Vi har jo tross alt delt det meste gjennom 13 års samliv, og da plutselig i løpet av halvannen måned takle at jeg står alene. kan bli litt kluss av det. Er i skrivende stund hos en søster av meg, og da jeg kom hit hang bryllupsbildet fremdeles på veggen. Gikk jo litt ned for telling når jeg fikk se det men jeg hadde gitt beskjed om å la det henge der til jeg reiste. Det henger jo fremdeles oppe på veggen hjemme. Vet ikke om jeg greier å ta det ned, eller hva jeg skal gjøre med det. Hva med gifteringen?? Tror merket etter ringen på fingeren blir en vond påminnelse i lang tid, men det vil etter hvert forsvinne, slike som det vonde etter hvert vil bli litt mindre vondt. Tiden vil vise.
Til forsiden