Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Knust hjerte spredd langs E39, adresse kan oppgis om du finner noen av bitene..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Knust hjerte spredd langs E39, adresse kan oppgis om du finner noen av bitene..

jan 15 2014 - 22:25
Over ett år er gått siden jeg møtte hun jeg var overbevist om at skulle bli min livs kjærlighet. Én dag i klatrehallen høsten 2012 skulle forandret livet mitt totalt. Det var kjemi fra første stund, alt bare stemte. Vi hadde samme humor, samme interesser, kunne etter kort tid være veldig åpen mot hverandre og beste av alt var at begge var veldig tiltrukket av hverandre. Med et utseende og personlighet til å bli slått i bakken av ble det toppen av kransekaken. Vi delte hverandres varme i noen uker, kanskje det hele varte en måneds tid, før hun brått trakk seg litt unna. Følte at ting gikk for fort frem. Avviste meg ikke direkte, men vi fortsatte å henge med hverandre med flørtende blikk og et utvidet vennskap, selv om det ikke lenger inkluderte sex. Jeg visste at hun hadde vanskelig for å stole på menn pga tidligere utroskap, så valgte å være tolmodig med henne og håpte at tiden skulle føre oss tettere sammen ettersom alle signalene hun gav tilsa at hun likte meg godt. Til en viss grad fungerte dette, men dessverre bare for min egen del ettersom jeg bare ble mer og mer forelsket og glad i henne. Jeg fikk alltid høre at hun var glad i meg og var tiltrukket av meg, men hun begynte å se på tiltrekkelsen som et problem, noe som førte oss fra hverandre. Noe som i så måte skapte et utrolig savn når jeg ikke lenger fikk være rundt personen jeg på dette tidspunktet elsket høyere enn noen annen person jeg noen gang har hatt nærhet til.

Vi hadde sporadisk kontakt en stund, inntil vi på nytt for en periode tilbrakte mye tid sammen iform av trening og turer. For hennes del var nok det hele gått over i vennskap for lenge siden ettersom hun nå hadde truffet en ny fyr hun var blitt veldig glad i. På mange måter følte jeg å ha blitt byttet ut, ettersom det var jeg som klatret med henne, vi som gikk fjellturer sammen, trente sammen, lo sammen og gjorde alle tingene vi begge interesserte oss for sammen. Nå hadde en annen person tatt den sammen rollen, noe som var fryktelig vondt. Likevel hadde vi en god tone i dette som ble den siste sammenhengende kontakten vi hadde. Vi trivdes fortsatt utrolig godt sammen, hadde fortsatt en litt flørtende tone, men likevel var det nå en annen som "tok over" etter treningsøkten hjemme hos henne på kveldene. Tonen vi hadde, samt at hun fortsatt bekreftet at hun var tiltrukket av meg la også grunnlaget for at jeg hele tiden klamret meg til et håp om at det skulle bli oss igjen, selv om min rasjonelle side visste at det ikke kom til å skje.

Det var nå blitt høst 2013, og det oppstod litt verbale konflikter som følge av min frustrasjon over måten jeg følte hun behandlet meg på. At vi fortsatt hadde samme gnisten, men at hun likevel holdt meg på siden til fordel for han andre.....ser etterhvert som jeg skriver hvor åpenbart det hele var, men gjør likevel så vondt, så vondt.. Hun var ikke offisielt sammen med fyren, men rotet en del med han, så jeg valgte nå å trekke meg helt tilbake ettersom jeg så hvilken vei det gikk, jeg kunne aldri bli bare en venn for hun, følelsene var for sterke, selv etter alle disse turbulente opp edturene. Likevel, dum som jeg var, bar jeg på en tanke om at "hun er ikke offisielt sammen med han, hun finner nok ut at det var vi to som var ment sammen"... nok en gang, leser jeg hva jeg selv skriver her...men... Jeg gikk nå en jul og nyttår i møte med en vond klump i magen og et hjerte som slet med å holde sammen. I dag kom nådestøtet, iform av at jeg ikke lenger orket "usikkerheten" med henne og han andre, så spurte en felles venninne som jeg har snakket mye sammen med om dette siste året om hva som var status. Selv om hun egentlig ikke ville si det, så bekreftet hun nå at de var sammen. Selv om jeg visste at denne dagen kom, reagerte jeg likevel kraftigere enn jeg trodde var mulig. Fikk meldingen før jeg satt meg i bilen, men måtte etter kort tid stanse ettersom eg hulket og skalv som et lite barn. Jeg så ikke veien for tårer og var nær ved å kjøre i grøften.. Det var nå et faktum, det blir aldri oss, og det var heller aldri noe oss.. Det jeg sitter igjen med er tomrommet etter et hjerte som er spredd langs veien fra Stord til Bergen.

Jeg var en veldig aktiv fyr, inntil for et halvt år siden da vi sluttet å trene sammen. Etter dette mistet jeg all motivasjon. Det som i tidligere brudd har vært min redningsbøye har nå blitt områder jeg ikke kan bevege meg i. Trener jeg, forbinder jeg det med henne, klatrer jeg, samme, fjellet, turene og ellers alt jeg interesserte meg for blir bare en påminnelse om jenten jeg "mistet" ettersom vi gjorde alt dette sammen. Dette var første gang jeg har hatt så sterke følelser for et annet menneske, og er overbevist om at det ikke kommer til å skje flere ganger, noe som gjør ting utrolig vanskelig. Føler også at jeg begynner å få dårlig tid da jeg til våren fyller 31, selv om dette ikke er noe stort bidrag til sorgen jeg føler og mange vil påstå at jeg fortsatt er ung. Det hjelper nok heller ikke på at jeg ikke har hatt noen lange forhold tidligere i mitt liv, så jeg gav utrolig mye av meg selv til denne jenten. Er redd jeg ikke vil oppleve dette flere ganger, og helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg kommer til å tillate meg selv å gi så mye til noen igjen heller..

Dette er rett og slett det jævligste jeg noen gang har vært ute for, og det tar aldri slutt :( Hele 2013 har mer eller mindre vært et følelsesmessig mareritt jeg aldri våkner fra.

Dette ble nok sikkert veldig lite sammenhengende, men var greit å få skrivd litt og få litt ut. Gruer meg allerede til å legge meg ettersom jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke vil få sove ikveld.

...
Avatar

-

jan 15 2014 - 23:04
Dette var godt skrevet, mann83.

Forstår jeg deg riktig hvis hun først altså var det beste som hadde hendt deg? Og så ble det vondeste?
Sånn er dessverre livet. Det man er mest glad i, er det som gjør vondest å miste.

Å sette ord på tanker og følelser er som å rense et sår. Det gjør forferdelig vondt! Men det er samtidig veldig lurt! Et sår som ikke blir renset, gror dårlig.
Ta vare på alt du skriver i disse dager! Og ta det frem igjen ved en senere anledning. Det er til stor hjelp å kunne finne igjen sin egen stemme fra dager hvor livet har vært på det tyngste. Finne igjen følelsene. De kan være til stor hjelp senere.

Når såret er renset, er det bare tiden som kan være til hjelp. Og den leger faktisk alle sår - selv om det nok ikke kjennes slik ut i kveld.
Avatar

-

jan 15 2014 - 23:20
Takk for svar :)

Det stemmer nok slik du oppfatter det ja. Hun gav meg hele tiden håp i form av tilnærmelser både fysisk og verbalt om at hun innerst inne å på meg som mer enn bare en venn. Så har hatt opptil flere slike sammenbrudd i året som var, men ettersom vi til stadighet gjenopptok kontakten, og den samme gnisten forstatt var tilstedet nektet jeg å gi slipp, hun var tross alt det beste som hadde hendt meg noensinne.

Jeg sliter veldig psykisk for tiden, og barrieren for å parkere tøflene synes å bli mer og mer visket bort.. Tenker ofte på det når jeg er ute og kjører hvor lett det er å "slippe fri"..

Er en veldig sta person også, nekter å gi opp, men føler dette er over min taklingsevne..
Avatar

-

jan 15 2014 - 23:50
Du beskriver sterke følelser. Både gode og vonde. Selv har jeg levd ganske "flatt" den senere tid. Og jeg lengter etter, tja, ikke å bli knust selvsagt. Men den sårbarheten, og det å tørre å hengi seg helt og fullt i en nær relasjon. Det savner jeg.

Så. Følelsene dine er vonde og tunge. Samtidig er de et vitnesbyrd om noe godt som var. Og de peker mot noe godt som kan bli der fremme, men det er som sagt ikke lett å se i kveld. Et sånt ordentlig brudd er nok uansett noe av det “bedre” som kunne skje deg nå. Det høres ut som du har blitt holdt litt varm og kald om hverandre. Og det er slitsomt. Nå har du kanskje en tydeligere prosess å forholde deg til?!

Ønsker deg en god kveld! Regn følger sol. Sol følger regn.
Avatar

-

jan 16 2014 - 00:12
Det har vært en følelsesmessig berg og dalbane på både godt og vondt, er så sliten nå.. "Simply nothing more to give" som Metallica beskriver det. Du har nok rett i at det beste var at jeg fikk en "closure" idag, selv om det gjør hinsides vondt..

Føltes litt godt også å få skrive med noen! God helg til deg også og takk for at du tok deg tid til å svare :)
Avatar

Svar

feb 5 2014 - 22:21
Hei mann83,

Dette var trist og gripende å lese. Jeg føler med deg..jeg er selv eldre enn deg, 35 år, og har også vært forelsket og kjempe skuffa..men om vi vil det eller ikke, så går livet videre og vi med den. Og vet du hva? "its not over til its over!" Vi er fortsatt unge og vi må ta med oss de gode minnene og gå videre..fordi det er noen der ute som har lyst til å bli kjent med oss, men kommer ikke til pga vi bare fokuserer på skuffelsene og smerten..men det er en tid for alt, Det jeg vil frem til er at vi kan ikke bare gi opp. Det er mye vakkert der ute og jeg tror det er best å bare vente og se...om når vi minst aner det..så treffer vi den rette personen. Det tror hvertfall jeg, og håper at du også kan tillate deg å føle det samme.
Sender deg en klem fra Bærum, litt utenfor Oslo.
Avatar

Re: Knust hjerte spredd langs E39, adresse kan oppgis om du finner noen av bitene..

juli 18 2015 - 19:21
Hei...

Trodde ikke jeg skulle trenge å lete frem denne tråden igjen, og den burde nok vært lagt død. Vet ikke hvorhen jeg vil med dette heller, har mistet meg selv for lenge siden. Har nå prøvd alt, og er trøtt og lei av å hele tiden late som ting er greit. Føles ikke som jeg har noen som helst rolle i livet lenger, svever bare rundt og ser uker, måneder, år passere uten noen som helst intensjon om å ense at jeg fortsatt eksisterer. Kan nok med hånden på hjertet si at jeg ikke har hatt ett ærlig smil eller godt øyeblikk siden alt dette startet for snart 3 år siden. Smerten river fortsatt og det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne.
Tanken på noen andre i livet er uvirkelig da jeg ikke lenger har et hjerte å dele.

Har på veien mistet min mor, hvil i fred! Samt valgte flere av mine tilsynelatende beste venner å vende meg ryggen da alt raste som verst. Treningen har gått i dass, ser ikke poenget lenger og det gir meg ingen glede. Tatt av mange kilo og er bare en skygge av den jeg en gang var.

Ja, har nok en ekstra dårlig dag idag av en eller annen grunn, men det er langt fra den første og blir nok neppe den siste på ennå veldig lang tid. Tror aldri jeg kommer til å føle det noe annerledes\bedre enn jeg gjør nå, men har ihvertfall lært å komme meg gjennom dagene på et vis. Tiden leger alle sår? Ikke for meg ihvertfall, men ingen regel uten unntak...

Hvordan fortsette å leve med et hjerte som vil dø?

Mann__83
Avatar

Re: Knust hjerte spredd langs E39, adresse kan oppgis om du finner noen av bitene..

juli 19 2015 - 05:36
Veldig trist å lese dette. Vet selv hvor vondt kjærlighetssorg kan være. Går igjennom et tøft brudd selv akkurat nå. Men du må ikke gi opp! Selv om det føles sånn akkurat nå. Depresjon og sorg skyggelegger alle tanker. Håper du har noen nære du kan snakke med og som støtter deg i den vanskelige tiden. Trenger du noen å prate med her inne, er det bare å sende meg en melding :) Håper du får det bedre snart
Avatar

Re: Knust hjerte spredd langs E39, adresse kan oppgis om du finner noen av bitene..

juli 19 2015 - 14:34
Takk Fireflies. Vanskelig å ikke tenke tanken på å gi opp når en føler en har gått hele "sirkelen" og er tilbake dit det begynte igjen. Tårene kan fremdeles finne det for godt å bare komme flommende om jeg slipper ned forsvaret et lite øyeblikk. Har ikke så mange jeg kan dele dette med lengre, da de jeg stolte på og prøvde å støtte meg til vendte meg ryggen og forsvant etter en stund. Ikke lett å bli kjent med nye mennesker heller, hvem ønsker vel å henge med en fyr som er full av depresjon og har mistet livsgnisten. Lykke til med dine egne tøffe tak!
Avatar

Re: Knust hjerte spredd langs E39, adresse kan oppgis om du finner noen av bitene..

juli 19 2015 - 17:19
Hei!
Det du sliter med høres ikke ut som kjærlighetssorg, men mer som en (alvorlig) depresjon som ble utløst av en krise (i ditt tilfelle kjærlighetssorg).
Du bør snakke med legen din om dette og få hjelp. Ubehandlet depresjon (uansett hva som utløste den) går ikke alltid over av seg selv.....
Til forsiden