Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Klarer ikke å glemme.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Klarer ikke å glemme.

juli 5 2015 - 05:52
Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her, men tenker det er like greit å få det ut et sted.

Jeg har de siste ~6 årene vært forelsket (eller besatt) av en jente. Det begynte med at vi ble sammen etter en fest. Jeg avsluttet "forholdet" etter et par måneder med dating og samtaler. Jeg avsluttet det på fylla, og var for redd og flau til å trekke det tilbake da hun var åpen for det de neste par ukene etter dette. Alt dette skjedde i månendene før jeg tok kontakt med psykiatrien for første gang, hvor jeg fikk utforsket depresjon og sosial angst mer, så det var en ganske emosjonelt turbulent periode for min del.

I etterkant har hun på mange måter vært symbolet på alle smerter jeg føler. Det er henne jeg har tenkt på før alle såkalt selmordsforsøk jeg har vært gjennom, det er henne som får meg til å gå på polet når ting blir for tungt, det er henne jeg ønsker å imponere hver gang jeg forsøker å utrette noe i livet. Hun er ikke i tankene min 24/7, kanskje ikke engang hver dag, men hver gang tanker blir store eller viktige, er hun alltid arkitekten. Jeg kjenner på dårlig samvittighet for at jeg forlot henne da hun hadde det vondt (hun også har slitt med psykiske ting), jeg føler et ekstremt selvhat for at jeg kastet bort det eneste menneske jeg sålangt har fått en kobling til i dette livet. Da hun forsøkte å fortsette forholdet, sa hun at hun trodde vi var sjelevenner. Dette var noe jeg da trodde var litt tåpelig, men noe jeg nå ikke klarer å legge til side.

Nå har hun hatt en samboer de siste årene. Jeg kontakter henne fortsatt av og til, når jeg er full og desperat. Hun svarer av og til, og indikerer at det er greit at jeg skriver til henne, men samtalene er uansett vonde. Hver gang det er en god samtale, elsker jeg henne så mye at det gjør umenneskelig vondt. Hver gang det er en dårlig samtale, hater jeg meg selv så mye at det gjør vondt. En natt for noen dager siden tok hun kontakt og spurte om jeg var i byen, for å følge opp på en samtale vi hadde hatt noen måneder tidliger. Jeg var ikke i byen, men førsteinnstinktet mitt var å forsøke å løpe de 4-5 milene det var til byen og møte henne (jeg fikk tilfeldigvis haik, men tanken i seg selv var ekstremt tåpelig uansett). Det endte opp meg at jeg møtte henne dagen etter, og vi hadde et greit møte. Likevel har de siste dagene vært helt jævlige, hvor hvert øyeblikk og hver tanke handler om henne.

Jeg vet jeg burde glemme henne. Jeg vet at jeg på mange måter elsker henne mer som et symbol enn som person. Hun er symbolet på alt det gode som kunne skjedd om jeg holdt fast med henne, og hun er symbolet på alt det vonde som har skjedd etter at jeg gjorde det slutt. Finnes det noe (utenom de planlagte tiårene jeg forventer å ha i psykiatrien) som kan hjelpe i denne situasjonen?

Avatar

Re: Klarer ikke å glemme.

aug 18 2015 - 00:20
Jeg må si at jeg kan relatere sterkt til det å kunne ha en "kobling" med en person. Det høres ut som du angrer på valget ditt, men for alt du veit så ville deres forhold endt opp veldig ille. Siden hun også sliter psykisk (noe jeg tror alle menneskene gjør i en stor eller liten grad uansett). Denne "connection" dere hadde, er nødvendigvis ikke så sunt for dere som kjærester, men kanskje som venner? Hun kan være et symbol på smerten ja, og hun er kanskje en trigger også, minner hun deg ikke tilbake på dine dårlige tider når du tar kontakt med henne igjen? har du tenkt på at hun faktisk holder deg igjen fra å finne indre fred og lykke? Og ikke minst kjærligheten? Det finnes flere sjelsvenner der ute, det finnes flere folk man kan ha en "kobling" med. Jeg personlig ville fortalt henne hva jeg følte bare for å få det ut men ikke for å forvente et svart tilbake, tilgi deg selv. Du hadde sikkert en god grunn når du valgte å slå opp med henne. Folk ender ikke opp sammen for en god grunn, du har ingenting å angre på. Jeg ville akseptert følelsene mine, slik at de mister kontroll på meg. Jeg ville ikke kritisert meg selv.

Ta vare på deg selv, du er aldri aleine i denne smerten, og denne smerten hører nok ikke til henne, den er nok noe mye dypere.. Snakk med psykologen din, jeg heier på deg!
Til forsiden