Det er nettopp blitt slutt mellom meg og kjæresten etter 2 år. Jeg er så utrolig deprimert og savner han virkelig. Klarer ikke spise, sove eller jobbe. Eg trenger råd eller å snakke med noen i samme situasjon! Klarer ikke takle dette i det hele tatt

Hei. Jeg har det siste året gått gjennom det samme som deg. 2 årig samboer forhold gikk dukken. Jeg hadde selvfølgelig de samme kroppslige symptomene som deg og alt føltes helt meningsløst.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en kur, men som med det meste annet så tar det tid å komme seg videre.

Det som hjalp meg var å gjøre ting som gjore att jeg følte meg mer attraktiv og bra med meg selv. Jeg trente mye, gikk ned 13kg i vekt, klipte meg og kjøpte nye klær. Følte meg ganske fresh en periode, noe som gjorde att den verste perioden gikk raskere over.

Nå har som sagt det snart gått ett år. Ryddet unna de siste spor etter endt samboer skap for ca en måned siden. Det var da jeg hadde mitt gjennombrudd.

Plutselig en fredag kveld når jeg la meg kjente jeg på følelsen av att i kveld, i kveld savner jeg ikke lenger xxxxxx. Det var som kroppen ble 100kg lettere.

Etter den kvelden har jeg ikke lenger kjent på savnet av henne. Jeg kjenner til tider på savnet av å ha noen, men jeg kjenner også det føles skummelt å treffe noen ny.

Det tok meg altså nesten ett år å gå fra helt nede til nesten på topp. Hvor lang tid det tar for deg kan kun du selv bestemme. Men en ting er helt sikkert.

Når to mennesker har ulike følelser til hverandre, da vil ikke forholdet gi det ett forhold skal gi. Det er derfor ingen nytte i å klamrer seg til ett middels forhold som en dag kanskje står i veien for det som kan bli din store kjærlighet.

Og du. Det hjelper alltid å omgås familie og venner. Så bruk julen til å lufte hjertet ditt til de som står deg nærmest. Og JA! Det er helt greit å gråte

Det å komme seg videre etter et brudd kan selvfølgelig være hardt. Opplevd to brudd i år selv og merker jo helt klart at man er godt preget av dette. Likevel så aner jeg vel et håp om at ting kommer til å bli bedre i fremtiden. Jeg har fått mange erfaringer på godt og vondt og har vokst veldig mye på dette. Oppdaget nye sider ved meg selv og sett at jeg kan fungere i harmoni med et annet menneske og også gi mye kjærlighet og omsorg til en annen. For meg så blir dette veldig verdifullt selv om jeg selvsagt skulle ønske at ting kunne vare litt lenger. Det handler i stor grad om å se på hva man har, hvem man er og hva man vil ha. Så kan en jobbe ut fra dette videre.

Jeg tenker nok at den personlige utviklingen vil være viktigst. En kan jo bygge seg opp mange håp og drømmer sammen med en annen som gjør at livet liksom forsvinner når det er slutt. Det er vel der det gjør mest vondt tror jeg, at det ikke lenger blir "oss" og at alle de ting man hadde planer om å gjøre ikke lenger er noe å tenke på. Skifte av fokus tar tid og det er helt klart en utfordring. Hvor lenge ting har vart og hvor dypt det emosjonelle sitter vil også være en faktor her. Jeg tror jeg er en av dem som gir meg hen fullt og helt når jeg først gjør det. Så bitene blir helt klart tunge å plukke opp i etterkant.

Kan vel kalle det en går igjennom for en relasjonsbetinget depresjon kanskje. Jeg kjenner jo på hvor godt det har vært å ha noen der. Nå viser det seg vel at det fortsatt vil være noen der selv om relasjonen er annerledes. Jeg gir jo ikke opp min jakt på kjærligheten og min drøm om å kunne dele livets sorger og gleder med et annet menneske. Dog så ser jeg også et behov for å kunne være mer komfortabel med meg selv også og utvikle meg selv og bli sterkere i den forbindelse så man ikke blir like avhengig av et annet menneske for å kunne føle seg vel. Dette med å bli sett og akseptert av en annen har vært noe som har betydd veldig mye for min del. Det er jo helt klart en del tanker som sier at jeg kanskje ikke er god nok til å være i en varig relasjon, men jeg har jo fått vist meg selv at det er mulig å komme dit.

Er jo mange ting fra fortiden også som kommer frem som spøkelser fra mørket av en selv. Ting som er vonde å kjenne på og som trigger deler i meg jeg nesten hadde glemt var der. Alt med seg så tenker jeg vel at en del biter faller på plass slik dem trenger å gjøre. For erfaringene en sitter igjen med viser meg helt tydelig hva det er jeg trenger og hva det er jeg vil ha.

Alle har sin egen individuelle vei å gå her i livet. Vi kan dele våre erfaringer, men kan jo helt klart ikke fortelle hverandre hva som må til. Jeg synes de innleggene som er her gir en del innsikt i hvordan ting oppleves for andre og det er fint å lese igjennom masse av det som kommer selv om ikke alt er like kos kanskje. En ser jo i større grad de kamper som utspiller seg individuelt på ganske stor skala. Det får meg vel til å føle ganske mye i seg selv egentlig. At man er en del av noe selv om en også kanskje føler seg veldig alene. Fordi man kan jo kjenne igjen veldig mye av det som andre snakker om og opplever i eget liv.

Mange tanker går til fellesskapet og støtten man får i et nettverk. I en tid så hadde jeg og brukte dette mye mer enn hva jeg gjør nå og jeg lurer litt på om dette kanskje også er grunnen til at ting er som de er. At en på et vis har meldt seg ut fordi en føler at en ikke strekker til og dermed ikke vil oppta noe plass og være en belastning. I samme rennet tar en vekk muligheten til å få hjelp og støtte igjennom livets oppturer og nedturer og blir ute av stand til å gi noe særlig fra seg selv også. Totalt sett så blir man kanskje fanget i sine egne illusjoner om hvordan ting bør være og man blir gående og vente på at det skal komme noen for å redde en ut av tilværelsen som man selv har gått inn i. Og alt dette "bare" fordi en ikke følte at en strakk til på en god nok måte.

Jeg tror nok vi alle har veldig mye i oss og resurser som kan være til glede og hjelp for oss selv og andre. Mye handler om å våge å tro på det og leve mer utad fremfor å skulle skjerme seg for mye for det som kan være vanskelig. Jeg tenker at vi trenger ikke å gjøre alt, men vi kan finne våre veier, steder og mennesker der vi kan føle oss tryggere og fortsette utviklingen av å bli en bedre versjon av oss selv.

det er kaos i hodet! jeg er midt inne i det samme!!!! ingen ting noen sier hjelper oss!!! Men..... husk det finnes 1000 av oss... tenk positivt! nå skal du begynne å trenne, spise sunt osv være på ditt beste og vise slummen at DU er flott!!!! husk det verste du kan gjøre med en x er å være fin!