Er i ferd med å sørge meg til døde nå.
Har i 6 mnd møtt en mann jeg har hatt det helt fantastisk med,trodde virkelig dette var på vei et sted siden han var veldig ivrig og gav mer og mer, planla ting vi skulle gjøre i sommer osv, og jeg var veldig forelsket, ikke så ofte jeg blir det egentlig. Men en kveld hadde vi en liten ubetydelig krangel som gjorde at han ble kjempe sint, beskyldte meg for sjalusi osv... noe som ikke var tilfelle, han ville ikke høre på meg, bare slutta å ta kontakt, og svarer ikke hvis jeg prøver å kontakte han, har nå gått 1 mnd, jeg er helt i kjeller’n, spiser ikke, sover ikke, kaster opp osv.... Jeg er snart 40 år, ingen barn siden jeg har hatt ekstrem uflaks med de jeg har møtt de siste 15 årene, blitt dumpa, sørga 2-3 år, endelig møtt noen ny, dumpa på nytt, nye år med sorg, og sånn har disse årene vært, enten vil de ikke binde seg, jeg har blitt dumpa til fordel for noen andre, eller de vil ikke ha flere barn, og velger derfor å droppe meg, samme leksa hver gang, og nå har jeg hatt så mange sorger at kroppen ikke klarer mer, alle venner og kollegaer har gått videre i livet for lenge siden, mens jeg står på stedet hvil,med nok en sorg som kommer til å henge med meg i laaaang tid fremover... vet ikke hva jeg skal gjøre, har ikke krefter til å kjempe meg tilbake til livet, siden det bare består av sorger, dette er første gang på 15 år at jeg har vært i noe som kan ligne et forhold, hvor jeg virkelig tenkte at endelig kan det snu, og jeg kan få oppleve litt lykke, kjente virkelig hvor godt det var å leve når jeg hadde han. Nå er det tomt, trist, meningsløst og jeg gruer meg til sommer og ferie, klarer virkelig ikke å se fremover nå...
Noen i samme situasjon med gode råd?

Slik jeg ser det - fra mannens side - er at han har hatt sine utfordringer fra tidligere forhold, og når noe i denne krangelen som du kalte ubetydelig har klare sammenheng med hva han tidligere har opplevd så ser han rødt. Han vil rett og slett ikke gjenoppleve samme situasjon en gang til. Det er ikke sikkert han orker mer krangel heller, han vil leve i fred og ro. Det er dessverre for mange damer som ikke er istand til å se hva de selv forårsaker, de evner ikke hverken å innse de har gjort noe de ikke burde eller stoppe i tide hvis de merker ting ikke burde tas videre.

Akkurat det med barn er også et følsomt tema for mange menn - mtp på hvor mange damer som truer med den ene og det andre og med barnebidrag som pr idag er en direkte urettferdig fordelt last for mange menn, så er det ikke rart de skygger unna å produsere barn.

Hva din "ubetydelige" krangel besto av; du er fritt til å skrive noe her.

Du kan jo forsøke igjen å ta kontakt med han og spørre ham om noe som jeg har skrevet her stemmer - med dine egne ord selvsagt, og hvis det stemmer så må du forsikre ham og selv strebe at noe slik aldri vil skje igjen.

Vet akkurat hvordan du har det. Jeg hadde samlivsbrudd i januar. Var forlivet. Hadde hus. Alt var lykken. Nå er ting alt annet enn lystig og lykke. Ta gjerne kontakt hvis du ønsker en venn og en samtalepartner.
Er 39 år gammel mann . Bor på Gjøvik. Ingen barn. Har så lyst på familie. Men begynner å miste håpet nå.