Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjærlighetssorg?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjærlighetssorg?

april 27 2012 - 22:05
Hei, jeg vet at dette er et vanlig tema men situasjonen er litt spesiell da jeg nesten ikke kjente personen som har avvist meg. Det er det som gjør det så vanskelig fordi jeg klarer ikke å finne ut av hva det egentlig bunner i og hvorfor jeg er så totalt nedbrutt.

For noen mnd siden ble det slutt med meg og min samboer noe som var en veldig riktig avgjørelse. Vi var begge i 30 årene og jeg så ikke noe fremtid med barn etc med denne mannen. Det var selvfølgelig trist og han tok det veldig tungt, men jeg er av den rasjonelle typen og greide ganske greit å tenke at dette var best for begge to. Etter dette har livet lysnet og jeg har hatt det veldig fint med meg selv og sett frem til å kanskje møte en partner i fremtiden men det har ikke vært noe jeg har stresset med.

Skal sies at jeg er en flørtete person som ikke har problemer med å komme i kontakt med menn, noe jeg også har gjort etter bruddet. Dette har bare vært uskyldig morro. Så møtte jeg en gammel barndomsvenn som jeg ikke hadde sett på mange år, vi avtalte å møtes og hadde en fantastisk kveld som ble veldig romantisk, noe som var helt uventet! Denne personen har så mange gode kvaliteter som jeg aldri har opplevd hos noen mann før, i tillegg var kjemien bare på plass. Jeg ble faktisk helt paff over hvor godt jeg likte denne personen hvor utrolig godt det føltes i forhold til at hele greia var et vennskaplig møte i utgangspunktet.

I uken etterpå utviklet jeg en noe uventet depresjon, hvor jeg verken klarte spise eller sove og bare gråt. Jeg har kun vært så langt nede et par ganger i livet og da har det vært ordentlige grunner til det. Det urovekkende var at det føltes ut som det var knyttet til denne mannen og redselen for å bli avvist, selv om jeg på mange måter var ganske sikker på at han hadde hatt det like fint som meg og at dette var noe som kanskje kunne utvikle seg til å bli noe med tid.

Jeg har vært "heldig" og nærmest aldri blitt dumpet selv om jeg har hatt en del forhold og selvfølgelig vonde brudd. Dating har somregel gått veldig lett for meg men de fleste av mennene jeg har blitt sammen med har ikke alltid vært så bra for meg og da har det endt med at jeg har gått.
Så denne snille, varme og trygge mannen gav meg et helt nytt perspektiv på hvordan det burde føles og jeg ble helt ufattelig betatt og kunne omtrent se for meg dele mitt liv med ham utifra disse timene. Dette høres sikkert merkelig ut tenker mange og den tanken har jeg alltid hatt selv, frem til nå.

Det endte da akkurat slik jeg fryktet og jeg ble avvist. Nå sitter jeg igjen med et tomrom som føles som et stort hull i magen og som jeg nærmest blir flau over å fortelle noen om fordi det varte så kort. Jeg har det fryktelig vondt og lurer på om det ligger noe annet bak?

Har grublet over det om og om igjen hvorfor det gjør så vondt men ender opp med den typiske følelsen at jeg bare vil være nær ham igjen og at jeg ikke kan fatte at jeg aldri skal oppleve det. Nå er min ellers ok selvtillit helt nede og jeg vil bare ikke treffe noen andre. Det føltes så sterkt fra min side og jeg er vettskremt av hva dette kommer av. - Kan det ha ligget en avvisning under alt det gode helt fra starten, iom at jeg satt med den følelsen dagen etter selv om daten var helt nydelig? Eller at jeg bare valgte å gardere meg fordi jeg følte noe så sterkt og uventet..

Jeg har alltid vært ganske selvstendig og ikke gitt meg hen i tidligere forhold og begynner nå å lure på om det er nettopp det at jeg ALDRI har truffet riktig mann. Selv om forholdene har vart over flere år begynner jeg å lure på om jeg aldri har vært forelsket. At jeg kanskje alltid har vært så redd for denne avvisningen at jeg nettopp da faller for de som faller pladask for meg.

Plutselig ble alt snudd opp ned, både tidligere forhold og tanken om fremtidige, og alt dette utifra én date.. Jeg føler det nærmest som at jeg har levd et helt annet liv før og etter dette møtet og at kroppen og psyken min bare ikke vil mer sidne jeg nå har blitt avvist av den ENE som fikk meg til å føle så mye. Jeg vil så gjerne høre at dette kan føre gode ting med seg og at man blir sterkere bla bla, men jeg er i utgangspunktet en sterk kvinne som har opplevd mye sorg av typen dødsfall i nær familie o.l, men ikke så mye kjærlighetssorg.

Hva skal jeg gjøre når alt føles så håpløst?

Takk for svar.
Avatar

Re: Kjærlighetssorg?

mai 7 2012 - 21:14
Hei
Jeg tror at det har noe med at det var en barndomsvenn og at du kjente han fra før og at du sldri har blitt avvist før og at det er da nytt for deg. Som du sa at du tror kandkje at fu aldri har hatt følelser for noen sånn egentlig men at du fikk det for han er veldig usannsynelig synes jeg. Men kanskje det at du ble avvist så tidlig og at dere bare hadde vært på en date kan også ha noe med det å gjøre. Jeg tipser av erfaring å ha noen venne kvelder, høre på musikk og å ikke bynne med en ny gutt før du er sikker på at du er klar for det.
Avatar

Re: Kjærlighetssorg?

mai 7 2012 - 23:20
Jeg forstår deg så inderlig vel. Å innlede romantiske forbindelser med noen som er en venn, er utrolig skummelt. Jeg har vært til sengs med en venn av meg flere ganger, og det endte med at jeg ble forelsket - ikke hun. For henne var det bare nærheten de kveldene som gjaldt.

Det er så vondt når det blir sånn.

En ting jeg vil råde deg til, er å ikke ha så mye kontakt med ham som en venn heller. Da vil du aldri gi slipp på følelsen. Jeg har hatt mye kontakt med min venn som jeg har hatt sex med, og det er fordi jeg ikke vil miste henne - men fy faen, som det koster....
Avatar

Re: Kjærlighetssorg?

mai 11 2012 - 23:44

Hei Camilla!
Det var en trist og rørende historie. Du sitter nok igjen med veldig mange spørsmål og undringer om hvorfor det gikk som det gikk og ikke som det burde gått. Det må ha vært helt fantastiske følelser som ble vekket i deg i forkant, da reaksjonene dine i etterkant ble så voldsome. Er lei for at jeg ikke har noen god forklaring på det rent følelsesmessige du spørr om,, hvis jeg forstod deg rett. Men uansett.

Jeg tror du har mye erfaring enn andre på slike ting, og ut ifra hva du skriver virker du som ei jente med både bein i nesa og de nødvendige år på baken. Som du sier, det er ikke vanskelig for deg å bli kjent med folk. Tung på erfaring eller ei, av og til mister man pusten for dem man treffer, om det er gamle barndomsvenner med helt spesielle kvaliteter eller helt totalt fremmede.

Det er hardt likevel å miste noen. Det har jeg opplevd selv. Du har smertelig blitt rikere på situasjonen da, og jeg håper den værste tomhetsfølelsen demper seg etterhvert for deg. Det vil den gjøre. Ting blir lettere etterhvert - det tar bare tid, for mye greier skal sorteres innvendig. Du vil treffe en ny. Imellomtiden hadde jeg forsøkt å holde avstand fra den personen du var sammen med. Jeg er litt i samme situasjon selv, og den delen funker for meg da.

- For jeg vet at jeg, som du, vil treffe en ny fantastisk person å dele dagene med.

Det ordner seg.

mvh Hårek-80
Til forsiden