Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjærligheten->barn->Utro dame->depresjon->selvmordsforsøk->hva nå

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjærligheten->barn->Utro dame->depresjon->selvmordsforsøk->hva nå

feb 2 2014 - 22:43
Hei..

Dette blir et langt innlegg.. Historien min er nok kansje lik mangen andre sin.. Traff det eg trodde var drømmejenta etter et opprivende brudd fra et annet forhold.. Vi fikk etterhvert barn sammen.. Livet gikk sin vante gang.. familebil, hus på landet, gjeld, og masse jobbing på meg, siden hun ikke hadde noen form for inntekt. Men så etter 4 år, i slutten av 2012 kom sjokket..

Hun begynte og sove borte hos "veninner" såg hverandre mer å mer sjeldent.. Men det var ikke det verste.. den tidligere så gode mammaen ble også fjern for sitt eget barn.. Eg tok hånd om hus, barn, og sendte meldinger, ringte, og prøvde og finne ut hva som foregikk.. men forklaringen var alltid den samme..

venner....veninner.. Eg kunne gjerne våkne i 03.00 tida på natten av at bilen vår startet og hun kjørte vekk... uten og si noe.. Sannheten kom aldri, det ble slutt, og hun flyttet ut. Vi delte omsorgen 50/50 for barnet. Etterhvert kom det ut fra flere gode venner som tidligere var på hennes side, hva som egentlig hadde skjedd.. Og det viser seg at hun har vert utro mer eller mindre hele veien mens vi var ilag.. i 4 år.. forskjellige anledninger.. men at det ble "verre" på slutten..

Eg hadde også store kvaler med og gi fra meg barnet når det var hennes uker.. fordi livet hun levde var helt galskap.. ute og kjørte på kvelden i 22-23 tida med barnet i bilen bare fordi hun måtte "kjøre" for venner... sov på forskjellige plasser.... ja.. rett og slett et liv helt uten rutiner, slik som barna er avhengige av... Dette gjore at eg fikk alvorlige problemer med psyken..Det er ganske rart og forklare, for hele veien gjennom denne prosessen har eg på en måte følt at eg sitter på utsiden og ser forandringen min uten evnen til og gripe inn...

Depresjonen grep etterhvert tak slik at eg fikk problemer med bla. hente og åpne post, snakke med folk.. dette gikk over flere måneder.... eg tjener over 500.000 i året men alikevell hadde eg til slutt opparbeidet meg nærmere 200.000 i inkasso gjeld ( over halvparten av dette var gamle lån og kreditter fra den tida vi etablerte oss.. hvor hun skulle være med og betale tilbake når hun "bare" fikk jobb... noe som aldri skjedde )

Eg fikk avstengt bredband, strøm, ja alt toppet seg... gikk til fastlegen og sa det rett ut at eg hadde store problemer med og forholde meg til virkeligheten.. Han tok det seriøst med engang og henviste til psykolog... Videre samme dag gikk eg og Knakk sammen og fortalte om økonomien til min mor som er verdens snilleste dame.. Hun hjalp meg med og stille sikkerhet for lån slik at eg fikk samlet opp og ordnet opp i økonomien... Nå er den biten ikke lenger kritisk..

Men psyken ble bare verre og verre... Eg ser ikke noen fremtid i noe som helst.. Føler meg som verdens dårligeste pappa... Ser på meg selv som boss.. føler meg 0 verdt.. Håret er selvfølgelig også blitt borte.. i en alder av 29 er eg HELT skallet... Har prøvd og kompensere for dette med og trene styrke og bygge muskler.. Får gjerne komplimenter av og til av andre som syns eg ser grei ut.. Men dette klarer eg aldri og tro på...

Det eg videre sliter mest med er den overbevisningen om at eg aldri vil treffe en ny jente.. føler at den tiden er forbi... Alle er liksom etablert slik eg også var.. At det beste i livet allerede er forbi og at det bare er elendighet og se frem til..

Denne evige negative spiralen førte til at eg forsøkte og ta livet av meg. Dette resulterte i flere døgn på sykehus, intensive samtaler med psykolog... Men etterhvert som den "suicidale" faren ble sett på som mindre gjen gikk eg tilbake til vanlig behandling.. Så skjedde det noe posetivt... En veninne ble redningen..

Eg åpnet meg, og hun begynte og ta meg med på diverse reiser, ski turer.. fest kvelder.. etc.. Hun er 7 år yngre en meg.. så det er klart, vi har ikke helt den samme livs erfaringen og ikke det samme livet.. Men alikevell føler eg at vi matcher på utrolig mangen plasser.. Eg er naturlig nok forelsket i denne jenta, men samtidig er eg helt klar over at dette aldri vil kunne bli til noe.. siden hun allerede har type, og han rekner eg også etterhvert som en venn..

Hun snakker med meg om ALT fra urinveis infeksjoner til sexlivet deres... Dette river i meg... samtidig som eg er glad for at hun ser på meg som en utrolig god venn.. Men er og litt redd for at den følelsen eg har, av at eg vil ha mer, aldri vil forsvinne... Men uansett er eg henne evig taknemelig fordi hun har vert redningen mangen mangen ganger...

Men nå også hender det helt ut av det blå at eg får dager hvor eg er tilbake på planleggings stadiet i gjen og er klar for og utføre det... Den tanken eg har rundt det, er at eg vil det skal skje nå før barnet mitt blir gammelt nok til og egentlig forstå hva som har skjedd med pappa... Det siste eg vil er at det skal vokse opp se at pappa er en "taper"

Eg har gått fast til psykolog en gang i uken... Har også vert igjennom et kortkurs arrangert av DPS`et hvor eg bor. Skal etter planen begynne på "mestrings" kurs nå.... Er i full jobb.. har ikke tatt sykemeldingen eg fikk tilbud om... Og har ting og se frem til.. Men det er ikke nok.. lysten på og forlate stedet den blir sterkere og sterkere igjen.. Det er sånn at eg har følelsen av at folk eg besøket sjelden og slikt..når di sier takk for besøket.. så tenker eg ofte.. takk for alt.. og at det gjerne var siste gangen....

Det er for jævlig egoistisk og tenke slik eg gjør.. Eg veit jo at barnet, veninnen, og min nærmeste familie vil slite en periode om eg velger og gå videre med tankene mine igjen.. Men.. eg klarer ikke denne kampen lenger.. hver eneste dag blir eg fysisk dårlig av å se meg selv i speilet.... Og når eg er med veninnen og hennes venner ut på byn så blir eg bare påminnet hele veien om at eg ikke passer inn og bare er ett slags 3 hjul... har i tilegg fått en STERK sosial angst når det gjelder og se damer inn i øynene.. eller og snakke med dem... Håpløst patetisk tilfelle... vet ikke hvorfor eg skriver inn her.. men hadde bare store problemer gjen i kveld og trengte en plass og tømme meg... Den som bare var 18 igjen...
Avatar

=(

mars 9 2014 - 21:26
Hei ensomheten84.

Så trist å lese det du skriver.

Det første jeg tenker er at det er ingenting som er din feil i denne situasjonen. Alt dette er jo blitt påført deg, og det er ingenting du kunne gjort anderledes som kunne gjort slik at det hadde gått andre veien.

Jeg tror at vi alle har muligheten til å bli frisk, men ting tar tid, og med små skritt, så vil man kunne klare å komme seg videre.
Både du, og jeg sliter med kjærlighetssorg akkurat nå. Det suger. Både du og jeg vil fremdeles ha den vi liker. Det suger også.
Er det noe vi kan gjøre med det umiddelbart for at smerten inni oss skal forsvinne? Nei. Det er fakta. Livet er derimot hva vi gjør det til, og akkurat nå må vi velge å ikke la dette dra oss ned. DU er en god pappa. JEG er en god mamma. Vi er gode nok, og dette her skal vi greie.

Jeg ser du skriver på dialekt, og etter alt å dømme, så tror jeg ikke du befinner deg så altfor langt ifra meg. Hva med å møtes og ta en kopp kaffe en dag, så kan vi dele sorger og erfaringer. Det tror jeg vi begge kunne hatt godt av. Send meg en mld på innboksen =)

Hilsen en deprimert, kjærlighetssorgfull, ensom tobarnsmor =)
Avatar

Til trådstarter

mars 11 2014 - 19:31
Vil bare si at jeg føler med deg. Problemene som følger med et brudd er forferdelige. Økonomiske, metale etc. Nå er jeg 48 år. Har opplevd dette 2 ganger. 2 1/2 egentlig. Den 1/2 gangen innså jeg heldigvis at jeg var lurt før det ble noe alvorlig av det. Den eneste trøsten i dette er at du kan gå med hevet hode. Det sitter antakelig noen rundt deg med dårlig samvitighet. Og tiden jobber for deg. Ønsker deg alt godt i framtiden!
Til forsiden