Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjærlighet eller samvær?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjærlighet eller samvær?

april 7 2016 - 19:29
Dette er første gangen jeg skriver et innlegg på denne siden (og på noen som helst sider for den saks skyld). Jeg skriver ikke dette fordi jeg søker noe svar, og heller ikke fordi jeg tenker at det gagner meg, men er uansett nysgjerrig på om noen andre har liknende historier, eventuelt innspill.

Jeg har i hele min oppvekst og voksne liv, så langt, vært en svært beskjeden type. Dette trenger ikke nødvendigvis være med negativt fortegn, men etter at jeg begynte å utvikle følelser som jeg betrakter som forelskelse for andre, så har jeg hatt problemer knyttet til hva jeg skal betegne det som. Gjennom ungdomskole og videregående opplevde jeg fra tid til annen en sterk følelse for en og annen person, jeg ville være med dem, og ønsket å oppleve hvordan det var å ha et forhold til noen. Jeg kunne ofte bli frustrert siden jeg aldri klarte å sette ord på disse følelsene for den det gjaldt, og 4-5 ganger har jeg opplevd at jeg blir mer en venn fordi jeg ikke har motet til å konfrontere personen med dette.

Mitt første forhold skjedde i 2010, og kom fra intet da jeg ikke visste at hun følte noe for meg, og jeg hadde i grunnen ikke forventet at dette skulle skje. Forholdet vil for meg i etterkant beskrives som en turbulent tid hvor begge slet psykisk og hvor hennes frykt for at jeg skulle være utro tok overhånd. Vi var sammen i to år, noe som jeg i ettertid ser på som at jeg drøyde bruddet alt for lenge fordi det kanskje handlet mer om å ville ha noen der enn å være genuint forelsket i hverandre. Vi slo opp i 2013, og de neste to årene gikk jeg uten noen kjæreste, eller noe sterkt ønske om å inngå en relasjon med noen.

Da jeg begynte studier høsten 2015 ble situasjonen min snudd litt på hodet igjen. Jeg fikk kontakt med en jente, som nettopp hadde kommet ut av et ekteskap, og vi møttes jevnlig til kaffe og småprat. Alle rundt meg sa at jeg burde skjønne hva hun ønsket, og min respons var at jeg ikke trodde hun ønsket noe mer, men at jeg heller ikke ville gå for det hvis det viste seg at hun var interessert. En kveld i desember dukket hun spontant opp hjemme hos meg, og min emosjonelle tilstand tok kontroll over meg, igjen uten å tenke på hvilke konsekvenser dette ville ha, eller hva jeg hadde sagt til meg selv tidligere.

Vi vanket oftere sammen med hverandre, og i begynnelsen av Januar spurte hun om jeg ville kategorisere det som at vi var i et forhold. Jeg sa jeg hadde ønsket det hele tiden, men at jeg ville vente på henne, og det skulle være hennes valg med tanke på hva hun hadde vært igjennom det forrige året. Etter at vi fikk lagt et forhold på bordet begynte situasjonen å skru seg til det verre. Hun ble mer distansert, og ønsket ikke å ha like mye kontakt med meg. Jeg opplevde at hun tok kontakt med sin eks-mann, og etter en akuttinnleggelse fra min side valgte hun å kutte forholdet, og ville vi skulle heller være venner.

Jeg velger ikke å se på det som at hun brukte meg eller noe slikt. Jeg hadde i tillegg ønsket at hun skulle presisere mer om vi var i et forhold da hun plutselig uttrykte at hun var engstelig for at hun "brukte" meg. Jeg bærer ikke nag for hva som skjedde, og tror ikke det burde ha skjedd på noen annen måte, det var muligens bare slik at det klaffet uheldig på denne måten for begge, selv om det fortsatt gjør vondt. Det jeg riktignok sitter igjen med er om jeg egentlig har vært forelsket disse to gangene, med tanke på at det overrasket meg like mye begge gangene, og at de romantiske følelsene kanskje klistret seg på som en unnskyldning for at vi skulle være sammen? Jeg har i tillegg flere venner av meg som vil at jeg skal prøve bedre å møte en person det kan klaffe bedre med, siden jeg ikke tok initiativet begge gangene. Deres ønske er at jeg skal begynne å date på nett, noe som for meg virker svært skremmende og ikke minst unaturlig. Jeg føler meg derfor litt konservativ, siden jeg skjønner at det er denne veien det går, og det er på de arenaene møte mellom mennesker i det moderne samfunn skjer.

Dette ble et overdrevet langt innlegg av noe som kanskje kunne ha blitt fortalt med færre ord og setninger, (eller er det kanskje mye, MYE mer info jeg har oversett da jeg skrev dette) men nå er det der og som sagt føler jeg ikke at jeg må ha noe svar på hvordan jeg skal håndtere dette, men jeg vil gjerne høre om andre har liknende erfaringer, eller innspill, slik jeg nevnte tidligere i teksten.
Til forsiden