Jeg er mann som har vært samboer med en dame i snart 20 år, jeg arvet et hus som vi bor i, sammen har vi 3 barn fra 8 til 13 år. Forholdet vårt har ikke vært perfekt, men de siste årene har det vært stort sett bra. Før jul så arrangerte firmaet mitt julebord, men da vi fikk problem med barnevakt så ble jeg hjemme med barna mens hun dro på julebord, hun skulle sitte på med en kollega av meg hjem. Jeg satt og så tv mens jeg ventet på henne, jeg fikk da en sms om at jeg kunne gå og legge meg for hun ble sittende og prate med noen venner. Hun kom først hjem på morgenkvisten når jeg sov. Dagen etterpå pratet jeg med en kollega og han sa at hun satt og pratet med sjefen min når han og resten dro, jeg spurte henne om hva de pratet om men hun ble så unnvikende at jeg fattet mistanke om noe var galt. Natten etter sto jeg opp når hun sov og gjorde noe som jeg ikke burde, jeg sjekket mobilen hennes og der var der flere smsèr, jeg konfronterte henne og hun sa at de hadde leid et rom på hotellet men det var ikke sex bare klining. Det ble en fæl jul selv om vi gjorde vårt beste for at barna ikke skulle bli skadelidende. Hun sa at det var kun denne gangen og at hun ville glemme det og gå videre. Jeg sa til både henne og sjefen at om jeg skulle kunne gå videre så skulle de kutte all kontakt og de var enige. Det ble mye krangling utover og jeg oppdaget at hun fortsatt hadde kontakt med han og da sa hun at jeg kunne ikke bestemme hvem hun hadde kontakt med. Vi gikk til parterapi og terapeuten sa ved en anledning at om han var meg så hadde det blitt brudd. Jeg har gjort mitt beste med å jobbe med forholdet men hun vil ikke sammarbeide, nå har hun knapt sagt et ord til meg på 2 måneder utenom kjeftingen. Jeg prøver å komme nær henne men hun unnviker det. Jeg er utrolig deprimert og har bedt henne om å flytte ut, men hun nekter fordi hun har ikke noen plass å bo og vil ikke klare seg økonomisk, slik at jeg føler at hun er hos meg kun fordi det er mest praktisk. Hun er til tider veldig lunefull, av til er hun verdens koseligste mens andre ganger er hun det motsatte, ingen kommer på besøk til oss lenger hverken familien min eller hennes pga væremåten hennes. Spørsmålet mitt er hva gjør jeg ? Jeg har ingen å prate med om dette.

Vanskelig situasjon dere alle er i.. Kan jo virke litt fastlåst akkurat nå.
Det kan jo kanskje være nyttig å finne ut hva DU vil?
Hva vil hun?
Av og til er rett og slett avstand det beste. Slik at en tenker og sorterer tanker og følelser for seg selv og får rom og tid til det.

Ser ikke at et slikt klima over lengre tid er bra for barna heller. Om det går an å nå inn til henne på den måten, finnes det masse forskning og litteratur om hva negativt klima mellom foreldre gjør med barna deres. Hun/dere har jo barn å ta hensyn til også som gjør det viktig å finne en løsning.

Om ikke argumentet med barna når inn til henne, vet du kanskje noe annet som når inn til henne slik at dere enten kan fortsette å få hjelp til å få forholdet til å fungere eller at dere skilles. Det ligger jo mye legedom i god kommunikasjon også. Både hva en sier og hvordan en sier det, uten at jeg vet hvordan og hva dere kommuniserer med hverandre.

Om det blir skilsmisse må jo det praktiske ordnes iallefall.

Om det ikke hadde vært for barna ville jeg sagt at det er bare å komme seg videre. Men vet at etter 20 år, barn og hus så er ikke det barebare og heller ikke alltid den beste løsningen.

Men uansett; finn ut hva du vil innerst inne. Hva som er viktig eller viktigst for deg i dette forholdet.Hva kan du leve med og ikke. Finn noen å snakke med, fortsett å gå til terapeuten om han/hun er hjelpsom.

Jeg personlig er av den oppfatning at ingen burde leve med en person som har vært utro. Har sett folk prøve, men de fleste gir opp til slutt.
En ting er å avslutte et forhold, være ærlig og si at det bare ikke går lenger. Det er dessverre slik noen ganger. Men er du utro har du liksom valgt den feigeste og dårligste utveien. Jeg synes rett og slett ikke at hun fortjener deg lenger. Og jeg er så sikker på at du kan finne kjærligheten igjen.
Jeg snakker bare utfra mine tanker da.Personlig hadde jeg ikke klart å leve med et slikt svik. Men hvis du klarer det er det jo imponerende..... Da har du jo mestret det få av oss klarer, å virkelig tilgi, se fremover og satse på blanke ark. Hvis du mener du kan klare det, gå for det. Men kjenner du den bitterheten i hjertet bare la det gå nå, ikke pin deg selv.