Alle blir sinte på meg. Ingen vil trøste. Alle vil fortelle meg hvordan alt skal ordne seg. Hvordan jeg må ta meg sammen og kjempe. Jeg har kjempet siden jeg ble født. Jeg kjempet da jeg ble mobbet 6 år gammel - 15 år gammel. Jeg kjempet på da farfar voldtok meg fra 8 - 12 år. Jeg kjempet da en gutt misbrukte meg og slo opp da jeg var 14 år. Jeg kjempet da jeg ikke kom meg igjennom vgs. Jeg kjempet meg igjennom masse. Sykdom i familien..død flere ganger hos nære. Når er nok nok? Nå prøver jeg å kjempe etter et forhold som varte i 7 år. Hvorav 5 år kjærester, 2 år som misbruk og han late som vi var kjærester. Ingen er tålmodig med meg. Folk blir sinte på meg. Moderatorer på sidetmedord, psykologen min, vennene mine. Foreldrene mine vet ikke noen ting. Jeg later som ingenting hjemme. Jeg kommer meg hjem, Men prøver flere ganger på veien å hoppe foran banen eller manne meg opp til å hoppe fra et høyt bygg. Jeg vet. Jeg vet at jeg ikke kommer til å overleve 2019. Det er ikke snakk om at forhold er slutt. Det er summen av alt. Summen av alt som sies til meg daglig. Selv spøkefullt kan folk si at jeg er byrde. Eller jeg er slem. Ell3r tung å være venn med. Spøkefullt. Min hjertes smerte kjenner jeg. Ingen andre. Jeg gjør mitt aller beste. Jeg jobber. Jeg studerer. Jeg stiller opp for vennene mine. Kommer meg opp og ut. Jeg går til psykolog. Jeg har ikke lagt meg til å dø. Jeg prøver og prøver. Smerten er bare for mye å bære på. At ingen legitimerer følelsene mine, klapper meg på skulderen og sier heia.. Det savner jeg. Eksen sa aldei unnskyld. For all3 gangene han kjefta på meg for ingenting. Fikk mrg til å ofre meg selv fysisk og psykisk. For alle gangene han fikk meg til å føle meg dritt. Det hadde hjulpet litt. Hvis noen så hva som gjøres mot meg. Jeg er ikke perfekt. Jeg er slitsom å være venn med. Jeg er slitsom å ha med å gjøre. Men plz.. slutt å påpeke det, fordi jeg vet det. Og jeg gjør så godt jeg kan... lover..

Jeg er neppe den beste personen å snakke med. Jeg har helt andre problemer. Jeg bare ville si at jeg føler smerten intenst når du sier det bare er for mye å bære på... At ingen legitimerer følelsene dine. Det skulle ikke engang ha vært et spørsmål. Men alle er mest opptatt av seg selv til syvende og sist.

Ville også si at selv om jeg ikke har opplevd noe av det du har, så er ingenting for sterk kost for meg å høre. Om du bare trenger å fortelle mer på tråden, mener jeg.

Heia, og klapp på skulderen.

Dette er så trist å lese om. Jeg kan ikke empatisere med mye av det du har vært igjennom, bare sympatisere. Men jeg kan si at jeg har levd et tøft liv, med å tåle mye urettferdighet og vanskelig oppførsel fra nær krets, mobbing og mye annet.

Du fortjener bedre, enn å bli behandlet sånn som du har blitt behandlet. Du fortjener bedre for din egen del.

Hvis du vil fortsette dialogen i denne tråden, så er jeg mer enn villig til å svare igjen senere, siden jeg vet veldig godt hvordan det er når andre blir utålmodige. Jeg blir aldri utålmodig og har masse tid til overs.

Jeg blir aldri sint på de jeg skriver til, så meg kan du være så åpen du bare føler for med. Jeg tåler mye.

Det er tydelig at du lever med en del stress ut fra hva du skriver. Skulle ønske jeg kunne fjerne dette stresset, så du kunne føle frihet.

Mitt første råd blir, å ta vare på denne teksten du har skrevet, og -fortsette- å skrive ned tanker og følelser! Få det ned på papir. Det letter psyken. Jeg garanterer deg 100% sikkert at det ligger hundretusenvis av ord og setninger til der som bare venter på å komme ut.

Da hjelper du -deg selv- med å få frihet i psyken. Det beste rådet jeg kan gi til folk som føler de ikke blir hørt av andre, er å begynne å stole mer på seg selv og skrive ned både til og om seg selv. Da har man tekstene på papir eller notisblokk på pc'en. Hvis man da skal i time med terapaut eller psykolog, så kan man skrive ut et par sider og ta dem med. La teksten tale for deg.


Jeg sjekker innom igjen når tiden er inne. Du er ekstremt flink som holder ut med alt dette presset og de forferdelige tingene du har opplevd. Du har min støtte, medfølelse og empati til neste gang vi skrives, og håper du er heldig og møter på en empatisk og godlynt person som har tid og tålmodighet til å lytte til deg.

Takk for at dere tok dere tid til å svare.

Det er veldig tungt. Tanken om å ta livet mitt er sterkere enn noen gang før, spesielt fordi jeg nå føler sterkt at ingen vil savne meg. Ingen vil engang merke at jeg er borte, da jeg ikke har så stor del i livet til folk som jeg har trodd. Eksen min var sånn som ikke klarte helt vanlige ting, som å f.eks. spise med kniv og gaffel. Han slet veldig med selvtilliten, selvfølelsen og mye annet. Jeg ble sammen med han uten å like han, men han likte meg veldig godt. Jag tenkte at jeg ikke kan såre han, fordi jeg vet følelsen av å bli såret eller ha følelser uten at de blir gjengjeldt - det unnet jeg ikke han. Se nå, her sitter jeg. Sønderknust, ensom og alene. Han har fått bra jobb, ny kjæreste (1 mnd etter sist vi rota, møtte hverandre). Han brukte meg. Nok en person, tok det han trengte - utnyttet meg og klarer å fortsette livet uten å nøle. Jag klarer ikke sånt. Jag savner alltid ethvert vesen som har vært i livet mitt, enhver person som har vært i livet mitt blir en del av meg. Jag kan være slem, kan krangle eller sånne ting. Men jeg har aldri aldri aldri såret noen, dratt fra dem, skadet dem.

Her om dagen på studiet satt vi i kantina og snakket om noe helt tilfeldig. Jeg, to venninner og 2 jenter fra kullet. Plutselig bare sier de at jeg er tøff i trynet og "gangster". At folk er redd meg. Hæ? Og når jeg tuller (som er min måte å overkompensere på), så sier de: tviler ikke, av oss 5 rundt bordet er du den vi tror på kan skade noen. Det knuste meg. Jeg falt helt sammen. Jeg, skade? Jeg har mye selvironi og tuller mye, for å skjule indre smerten og hvor dritt jeg har det med meg selv. Men da misforstår folk meg? Jeg har hele livet trodd at jeg er kanskje for grei mot folk, jeg gjør og ofrer mye. Men hele verden kan vel umulig ta feil? Ikke sant? Kanskje jeg er en forferdelig person, og alt jeg har opplevd fra barndommen av og opplever nå er legitimt. Da vil vel å dø ikke være farlig? Da vil kanskje fravær av min eksistens ikke være så skadelig? Mange mennesker tar kontakt med meg, vet dere for hva? Spørre om hjelp til å kjøpe ting, skoleting, støtte i tøff tid. Med en gang jeg har det tøft, f.eks. innlagt på sykehus for operasjon, bursdag, depresjon, dødsfall i familien - vipps, så er ingen tilstede. Med hånden på hjertet kan jeg si, det er ingen jeg kan snakke med. Ingen jeg på en tøff dag kan sende melding til å si: hei, jeg har det vondt akkurat nå - kan du komme over? Kan jeg komme over. Eller si til dem: jeg ønsker ikke å leve.. og de slipper alt i sine hender for å hjelpe meg. KAnskje folk tar meg lite på alvor fordi jeg kommer meg igjennom dagene og faktisk ikke tar selvmord osv? Jeg har dager hvor jeg ikke møter opp på studiet, jobb eller sosiale sammenkomster. Enten pga psyken eller fysikken.... Likevel tar ingen meg på alvor, derfor.. Kanskje jeg bare skal forsvinne? Eksen... som jeg trodde var annerledes, som trengte meg, var avhengig av meg og som jeg følte jeg tilførte mye i livet til beviste som alle andre - at jeg er ikke verdt noe som helst. At jeg, er ikke en man blir glad i, savner eller trenger. Sitter ved siden av en klorin flaske, og har så lyst til å bare drikke den opp. Jeg vil ikke overleve til nyttårsaften, nok en ensom aften.. juleferien.. Ingen vil savne meg, trenge meg. Jeg ønsker så inderlig å dø. Jeg ønsker så inderlig å bare forsvinne.

Jeg har løyet mye i livet mitt. I forholdet vårt, så pleide eksen å terrorisere meg. Så for å slippe unna løy jeg og sa jeg prøvde å ta selvmord og er lagt inn på akuttpsykiatrisk avdeling. Han pleide til og med å ringe meg, mens jeg var "innlagt" og jeg latet som. Jag løy til han og sa jeg var på date en gang. Jeg har løyet om masse, med mange. Fordi... jeg bare vil at noen skal bry seg. Jeg pynter på ting og forverrer dem, eller så er noen ting kjempe ille.. hverken løgn eller ærlig, ingen bryr seg. Ingen får lyst til å ta vare på meg, eller gi meg noe omsorg... Ingen..... Huff. Jeg kan ikke begynne på nytt, jeg må bare ende livet.. Det må endes. Jeg er en bløff, forhatt, ekkel, slem og egoistisk jente.. Jag må bort fra jorda. Skåne alle for min eksistens..

Jeg sendte en sms til eksen for noen dager siden, og sa unnskyld for at jeg var en byrde. Jeg er jo det, jeg vet jo det. Jag er negativ, avhengig av folk. Det er alltid noe negativt som skjer i livet mitt og jeg er deppa, drar folk med meg ned. Det eksen også hatet ved meg og han ble lei. Så jeg sendte først en sms for noen dager siden, han svarte ikke og jeg tenkte det nok skyldtes at han har blokkert meg og ikke ser smsen. Så i dag, så sprakk jeg og sendte en mail...... Gått ca to timer, ikke fått svar. Jag får det ikke til. Unnskyld. Jag prøver kjempe hardt, åh gud jeg prøver såååååå hardt og la vær. Jeg gjør alt i min makt for å glemme han, men det funker ikke at all.... Jeg kommer meg opp og til skolen, jeg er stolt av meg selv fordi jeg prøver. Jeg bare klarer ikke tanken på et liv uten han, selv om han har bestemt seg for at han fint kan leve uten meg. Alle hans seiere, alt han oppnår.. Alle mine seiere og alt jeg oppn¨r og opplever, jeg vil dele det med han. Det stemmer ikke at han ikke er der. Han var annerledes og som psykologen min sa her om dagen: dere var like avhengige av hverandre. Da er det så rart for meg at han plutselig ikke har behov for meg? Og han vil være sammen med en med to barn og en som er 4 år eldre.. Det er jo ikke han.. jeg har tilbrakt de største delene av mitt voksne liv 18 år - 26 år med han, da kan det ikke stemme at han plutselig vil sånt? Og da tenker jeg: han sliter, han prøver å flykte fra ensomhet, dårlig følelse osv. Prøver å glemme meg, derfor han holder på med ting som ikke er han. Og da blir jeg helt opphengt i å ville få kontakt med han, hjelpe han. Vil kjøpe julegaver og sende dem i posten til han, vil hjelpe han med ting. Jag har et enormt behov for å gi, har hatt det siden barndommen av. Både psykisk og fysisk. Gi alt av meg... og da har jeg noen urimelige forventninger i forhold tilbake (venner, familie og kjærester). Jag vil ikke ha like mye som jeg gir, men forventer 1/10 i hvert fall....... Hvorfor elsker jeg så intenst? Hvorfor? Jeg vil ikke.. hvorfor kan jeg ikke være som andre og sette foten ned når noen sårer meg? istedet.. når noen sårer meg, så overkompenserer jeg med å gi mer, gi og gi og gi. Da blir jeg tatt for gitt.. eller glemt.. jeg er enkel å glemme tenker jeg, fordi jeg maser så fælt....

Jeg har tenkt i flere dager nå, at jeg vil dø. Jeg orker ikke tanken på jul.. ikke tanken på nyttårsaften.. Jeg orker ikke tanken på å bli ferdig på studiet og bli enda mer ensom. Jeg føler alle andre enn meg kommer seg videre i livet og utvikler seg. Jag har også utviklet meg masse, men IKKE PSYKISK... emosjonelt er jeg like avhengig, skjør og sårbar som jeg var som barn.... Jeg skulle ønske.. bare eksen tok kontakt og sa unnskyld.. eller sa at han må komme seg videre fordi vi to ikke kan være sammen, da familien hans ikke vil godta meg (annen religion, de er kjempe strenge). Istedenfor at jeg sitter igjen alene og har det så innmari vondt.....

Jeg føler mye av det du sier. Mennesker trekker seg unna når man blir for slitsom og negativ. Det er jo nettopp rådet fra mange selvhjelpsfolk også: få negative personer ut av livet. Det er kynisk når de prøver å gi inntrykk at av den "negative" kan om det selv. Mange av oss negative er som deg. Vi føler veldig mye for folk. Har hørt noen si noe litt positivt som "negative mennesker trenger mer kjærlighet". Som du klart viser her er det bare halve sannheten. Vi har også enormt mye kjærlighet og gi, og verker etter at noen skal ta det i mot.

Jeg blir jo også litt redd her. Tenker at jeg må si noe riktig så du ikke tar livet ditt. Men jeg vil ikke være enda en som bare stikker med halen mellom bena. Ikke fordi noen har det vondt og åpner seg opp.

Du har det beste hjertet i den gruppa tenker jeg. Men folk ser det du utrykker. Du blir dømt på hvordan opplever deg. Du ser kanskje sint ut eller noe, fordi du er deprimert. Det er helt normalt som deprimert. Tipper at de beste ofte blir dømt verst.

Jeg er som deg med det at jeg aldri glemmer noen, og bare kan kaste dem ut av livet. Jeg kommer allerede til å være trist hvis du blir borte.

Det du må gå igjennom inne i deg er mye hardere enn de rundt deg. Uansett om du har løyet eller hva, så er det helt forståelig og tilgivelig. Men hvordan kjærester og venner dømmer en og avviser en er uansett uutholdelig vondt. Bare fordi man åpner seg for dem. Prøver å finne ut hvordan jeg skal leve med det selv

At noen bare forstår eller prøver å forstå hva en føler, legitimerer de følelsene er stort. I en verden hvor en bare føler seg misforstått, oversett, ignorert og som en byrde. Det er som du sier- man oppmuntres til å holde seg unna negative mennesker. Jeg mener det finnes to typer av de, 1. De som har det tøft og som ikke kan noe for at de tenker negativt 2. De som er sure, negative og sinte uten grunn.... sistnevnte synes jeg er mer slitsom enn de deppa negative med grunn. Dogg, får jeg ikke den forståelsen av folk tilbake. Det er trist. Veldig trist. Veldig vondt. Jeg klarer å støtte og roe meg selv ned til å ikke ta livet av meg selv, men plutselig kan det blusse opp igjen - midt på natten, tidlig morgen eller når som helst på dagen...

Jeg savner eksen så mye. Det gjør utrolig vondt. Jeg vet at jeg bør glemme han. Han var slem og tok meg for gitt, brukte allrid imot meg hvor mye han måtte gjøre for meg.. men jeg vil skru tiden tilbake og endre. Ikke lyve om ting. Jeg vil klemme han en siste gang. Ta vare på han. Samme med vennene mine. Jeg vil ta løgnene tilbake. Jeg vil gjøre en større innsats for å beh8lde folk.. Jeg vil ikke ha det sånn som nå. Fysisk er jeg på et bedre sted nå enn før mtp jobb og studier. Psykisk vil jeg tilbake.... til kjærligheten.. til selvtilliten min og selvfølelsen. Til da jeg genuint smilte og lo.. ikke hadde et strengt mine i ansiktet.. rynker i panna og gråt bare jeg mist3t t banen....

Jeg er glad selvmordstankene er i sjakk. Vet hvordan det der er.

Jeg er enig. Bare den lille tingen at folk legitimerer det man sliter med kan gjøre mye forskjell.

Spørsmålet med de negative, er om selv vi negative dømmer andre negative. Dermed dømmer vi oss selv også... Du bebreider jo deg selv en masse selv om du vet så altfor godt at du har gode grunner for det. Likevel--det er selvfølgelig mennesker som er bare fæle å være med.

Skjønner veldig godt du vil tilbake til gode følelser. Det er alt som betyr noe i bunn og grunn

Eksen svarte... Så masse ting som at jeg slet med depresjon angst osv.. negativitet og han orket ikke det. Han sa masse. 3 timer chattet vi hvor jeg var dørmatte og han tråkket og tråkket. Jeg har ingen verdighet eller verdi igjen.. Jeg trygla og trygla.. lot han tråkke på og så meg enig sånn at han skulle komme.tilbake.. men nå har han en ny kjæreste han må.være lojal mot.. jeg betyr ingenting for han mer ???????????? jeg gikk rundt og innbilte meg at han kanskje savnet meg.. noe ved meg.. men nei. Han er mer sprudlende livlig og glad siden jeg forsvant.. kanskje det stemmer med alle mine forhold til venner.. familie og alle.. Jeg er dritt.. byrde.. negativ..... kanskje jeg bare skal forsvinne. Jeg innbiller meg at jeg gir mer til verden enn jeg gjlr.. Han beviste idag at min eksistens ikke er verdt noe.. levende eller død.. Jeg er ingen nytte for noen.....

Hvis han ikke føler noe og tråkker deg ned så er han kald. Det kan være du trekker til deg feil personer fordi du er sårbar. Det er en ond sirkel som mange kommer i. Nå har han vært en del av livet ditt og du savner han noe jævlig, men det er mange som har større hjerte enn han. Han fortjener ikke din oppmerksomhet mer og du fortjener å finne noen som er bra for deg. Min mening selv om det ikke hjelper...

Dørmatte er det jeg har følt meg som gjennom livet. Må ta fram "badboyen" i meg for å komme videre. Gi litt F... Har gjennomskuet hvor ego de fleste er uansett. Ingen grunn til å legge seg flat

Godt noen kjenner seg igjen.. Jeg sier ikke at jeg er verdens beste eller så bra, men jeg gir og gir og gir. Gir til folk tar meg så for gitt, er så lei av meg og forsvinner.


Kom over gamle samtaler, fra perioden han jakta meg. han var så uskyldig, så gal etter meg..Ulykkelig forelsket i meg. Det er så rart å tenke på, at den samme gutten i dag ikke anerkjenner meg, ikke savner meg. Klarer å leve helt fint uten meg, den tanken er vanskelig og det er det som stopper meg. Så prøver jeg å si til meg selv nå: han er ikke den han var for 9 år siden da han begynte å like meg. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må tenke den gutten, han er død. Han som lever i dag er IKKE han som falt for meg, eller den jeg falt for - og da er det greit å gå videre. Tenke på meg selv. Jeg får dårlig samvittighet, føler jeg svikter han hvis jeg prøver å slette gamle bilder, eller glemme han eller late som alt er over. Jeg føler jeg svikter han, at jeg går fra noe som er så ekte og bra.. men det er jo ikke det lenger, han har kommet seg videre. Han klarer til og med å ta på en annen jente, mens til meg sa han at han ikke kan se på en annen engang.. I dag ba jeg han sammenligne meg og henne, det ville han ikke. For han var jeg ukjent, og hun kjent.. Jeg var fremmer og fjern, mens hun nær.. Så jeg må bite i det sure eplet og innse - det er over. Han er borte. Han jeg elsket.. han som forgudet meg, han jeg la planer med - han er dø. Han som er igjen i dag vil jeg ikke være sammen med..... Hvis jeg ser han i dag ISOLERT fra han som han en gang var, så går det kanskje...

Selv om dette er vondt. Jeg spiser ikke. Jeg sover ikke. Gått ned flere kg... Hodepine hele tiden, stive skuldre. Gråtlabil som bare det...


Hvorfor skal vi være dørmatter? Hvorfor skal vi trekkes mot feil mennesker? Det er sykt å tenke på.. at for flere år siden var han dørmatten, eller han jaktet meg.. og plutselig nå, så er han for god til å snakke med meg. Jeg, som hjalp han opp og ut.. Jeg er for dårlig for han?

Vi blir vel dørmatter fordi vi vil bli likt og elsket tenker jeg. Hvem vil ikke det? Noen mennesker ender opp med så dårlig selvbilde at de bare legger seg flate.

Makt korumperer sier de. Nå har han mer "makt". Han er sterkere og trenger ikke slite med noen som er deprimerte. Han var en annen før. Kanskje du ikke trenger glemme den gutten? Han er jo en annen nå. Han kan du gjerne gi blaffen i. Blir litt irritert på han

Spiste ikke jeg heller i helga. Tar igjen i dag:)

Ja, det er sant som du sier.


Sorg, svakhet og styrke kommer i bølger. Plutselig kan jeg tenke at NÅ skal ikke han få vinne. Nå skal ingen av de som såret meg få lov til å vinne, jeg skal ikke legge meg flat og glemme drømmen min og den jeg er. Jeg skal løfte meg selv opp og kjempe. Men.. plutselig kommer sorgen igjen. Alle ordene hans svir i hjernen, jeg gjentar dem og gjentar dem. Jeg vil svare han, jeg vil si masse stygt til han. Jeg vil tørre å si det jeg mener. Hav jeg mener om han og det "såkalte fine livet" han har nå. Jeg vil minne han på hva jeg var for han og hvordan han var før jeg fikk tak i han og hjalp han.

Du har helt rett. Han har makt over meg. Og jeg innbiller meg at han avblokkerte meg i går for å godte seg. For å i 3 timer kose seg med selvtillitsboost, mens jenta som en gang var uoppnåelig for han går ned på knær og trygler han. Hvorfor ellers skulle han holde på å chatte med meg i 3 timer mens han er på jobb? Han fortsatt og fortsatte, blokkerte meg ikke. Til han til slutt fikk nok og gjorde det selvfølgelig. Skulle ønske en av mine eldste venninner som også kjenner han hadde stått opp for meg, sendt han en melding og sagt til han at han ikke skal glemme hvem han er, og at han har gjort mye vondt mot meg og han burde ha sagt unnskyld til meg.

Jeg ventet på en unnskyldning, eller noe om at han er lei seg for at han ikke har følelser mer eller noe sånt. Istedet var han sint og full av hat mot meg og det vi var.... Han hadde ingen bamrhjertighet. En liten del av meg tror også det skyldtes at han kanskje vil jeg skal glemme han? Så han var kjempe slem pga. det? Vet ikke.. Er rart for meg å tenke på at en som en gang satt og tørket tårene mine, nå ønsker at jeg skal krype og gråte. Som sier han ikke føler noe for meg... At han ikke tenker på meg.. Åh, jeg får det ikke til. Jeg bare gråter.. Får ikke i meg mat.. I dag dro jeg ikke på skolen heller. Det frister bare veldig å dø.. Hvis en som jeg trodde elsket meg over alt på jord, og var villig til å gjøre alt for meg.. plutselig ikke vil vite om meg engang - hvordan er dette livet verdt å leve det? ......

For meg høres det ut som han styres mest av dårlig selvtillit. Han hater sikkert den han var. Kanskje du minner han om det. Kanskje du blir del av hans selvforakt. Uansett veldig kaldt å behandle deg sånn. Jeg hadde støttet deg om du turte å si noe slemt men sant tilbake.

Skjønner hva du føler om det fine livet han har nå. Det er bittert. Å se hvordan andre får gode liv og digger seg selv.

Til det siste du sier. Deprimerte mennesker er ikke nødvendigvis så gode. Det er ikke sånn at han representerer det beste du kan finne i ditt liv. Som at du ikke kan vente å oppleve bedre

Du sier noe der redsinder. Jeg har faktisk ikke tenkt på det sånn. Han var jo "taper", hans ord.. Ikke mine. Han ble mobbet lenge, hadde det ikke bra med seg selv. Jeg hjalp han med det.. Og nå er han på "topp", så kan godt hende jeg minner han om alt det tragiske han var.. Ja, veldig dårlig gjort å behandle den som var der for han i hans verste tid sånn som det.


Jeg har skrevet en veldig streng, krass og slem mail.. Men aldri i livet om jeg tørr å sende den, fordi jeg vet at han er aggressiv og vil reagere veldig alvorlig tilbake. Til og med møte opp hjem til foreldrene mine, han sier mye dritt til meg, men hvis jeg prøver å stå opp for meg selv eller sier noe imot han, så blir han kjempe sint.

Tusen takk.. Du har vært en veldig god støtte i dette. Jeg unner deg også bare gode dager, positive følelser..

Føles godt at du ville dele alt det her med meg. Mulig det ikke er normalt, men jeg liker at noen vil åpne seg opp for meg. Føler meg betydningsfull. Prater gjerne mer når du måtte ha lyst

Jeg er som deg. Jeg også pleide før å hjelpe folk på ulike forum. Følte meg veldig bra av det.

Verden er et rart sted. De som sårer andre ser det ikke, og holder alltid en fot på den andre (hvis det gir mening). Så er det sånne som oss. Som beklager vår eksistens, tørr ikke å si ifra. Tar imot alle slagene som noen gir oss.. Jeg er lei av det, og jeg vil ha en endring. Hvordan endrer man det? Når man hele livet sitt er vandt til å beklage seg selv, flytter seg når i veien. For min del tror jeg det handler mye om overgrepene, mobbingen. At når ens egen farfar som skal beskytte en, elske en behandler en på den måten.. Så blir man skadet..

Hadde du sett samtalen i går, hadde du blitt satt ut.. Hvor mye jeg trygla han. Hvor mye dritt jeg fant meg i. Jeg bare vet ikke, det er vanskelig å innse at han ikke er den samme personen lenger. Det er vondt. Savnet etter hva vi en gang var, hvordan han var mot meg... Den djevelen i går var ikke han. Den personen som sa så mye ufint til meg, og nå er sammen med en kvinne som ikke er hans type i det hele tatt...Jeg vil være sint på han, men egentlig synes jeg bare synd på han. Sitter hele tiden og leser gamle samtaler, fra tiden han var gal etter meg... Brevene hans.. Kjærlighetserklæringene. Hvor forsvant alt?

Jeg savner meg selv. Meg før han. Hun som klarte seg. Jeg hadde vært igjennom noe tøft før jeg møtte han, og jeg kom meg ut av det. Nå er jeg der jeg var for 10 år siden, igjen. Jeg vil ikke stryke på avsluttende eksamen fordi jeg er i dyp sorg.. Jeg vil ikke ha det sånn. Føler eneste måten å glemme han på er ved å bli slått i hodet og miste hukommelsen.

Jag får "anfall" med intens angst, i all hovedsak separasjonsangst. Derfor jeg trygla han i går.. Om å møte meg.. Gi meg en siste sjanse. Til å bli "mindre negativ". Til å gi han alt.. Og det verste er at han sa seg enig, i at jeg ikke ga han noe.. Det er fælt. Å ha gitt en person så mye. Jeg slapp han så nær meg, fortalte han alt om mine dypeste hemmeligheter. Og vet du hva? Hvis han var ordentlig sint, så pleide han å si: Du fortjente det farfar gjorde mot deg. Hvorfor innser han ikke hvor slem han var? Det verste med alt er.. at hun jenta han er sammen med legger også ut mye deppa greier på Facebook (ja, hun har åpen profil og jeg stalker masse), og tydeligvis er det og 2 barn ok? Men jeg var ikke ok? Da tenker jeg.. han har det i seg å tåle folk eller å elske en som er ødelagt, men jeg var bare ikke verdt det... Nå vet jeg jo ikke med 100% sikkerhet at kjæresten hans er hun jeg har funnet på Facebook.... Men.. Jeg vet ikke. åh.. Orker ikke dette =/

"Du fortjente det farfar gjorde... " kjære deg, det er definitivt bedre mennesker der ute en han. Jeg kan forstå alle, men det er ikke en varm person som sier sånt... Jeg vet hvor vondt det er med avvisning, selv fra kalde mennesker, ellers ville jeg sagt: good riddance. Håper ikke han får ødelagt for fremtiden din, ved at du stryker. Du eksisterer ikke for hans skyld.

Jeg har begynt å tenke i alt jeg gjør, hvert øyeblikk, at jeg gjør det for meg selv. Føler det begynner å gi litt effekt. Selv om jeg vil støtte noen, gjør jeg det hvis det får meg til å føle meg bedre.

Det er det mest ødeleggende av alt, når de man elsker mest, eller liker best, behandler en sånn. Sånn som farfar.

Så sant. Snakket med min gamle bestevenninne i går, vi ble uvenner for noen år siden pga forholdet vårt og hun sa det rett ut. Han var fæl og ødela meg såpass at jeg ødela alle forhold rundt meg. Vet du hva det syke er? Jeg hadde gjort det igjen. For å bli elsket.. hadde gitt opp alle. Selv om jeg prøver å minne meg selv på hvor fæl han var, hvor mye han tok fra meg og ødela meg. Er jeg så skadet? Det er noe veldig ødelagt inni meg, som fortsetter å savne han noe voldsomt. Som fortsetter å ville ofre alt for å være med han....

Jeg hadde ofret alt selv for en dame som elsket meg. Da er spørsmålet om noen virkelig elsker en, eller om man er blind. Den venninna høres ut som noen å ta vare på. Livet ditt har lært deg fra du var liten at de som elsker deg skader deg. Kanskje du må erfare at de som elsker deg behandler deg bra

Jaa, og jeg tror jeg ikke fortjener bedre. Derfor sånn..

Huff. Så mye skjedd de siste dagene. Han skrev til meg igjen på onsdag, sa unnskyld for mandagen - forklarte at han var slem med vilje for at jeg skulle komme meg over han. Vi tekstet hele dagen på onsdag, hvor han også fortalte at hun nye kanskje er "rebound" og at hun også tar han for gitt. Da brukte jeg hele onsdagen på å støtte han.. hjelpe han med hun nye. Huff.. Han har avblokkert meg, og jeg har lovet at for meg er det "enklere" å glemme han hvis jeg er avblokkert, da vil jeg heller ikke føle så mye på sorgen. Det er løgn. Ren løgn.. Jeg føler jo selvsagt på sorg. Jeg har det selvsagt kjempe vondt. Venninnene mine innbiller seg også at jeg har det bedre fordi han sa unnskyld for mandag, men hva med de andre gangene? Han sa vel fortsatt på onsdag at jeg var tøff å være med.. Jeg innrømmet løgnene i forholdet til han på onsdag, han ble jo ikke så glad for det heller.. Nå derimot, blokkerte han meg igjen. Vi har ikke snakket sammen siden fredag. Jag skrev en melding til han, men slettet den før han rakk å se.. men nå så jeg at han blokkerte meg.. hvorfor i helsikes gjør han dette mot meg, hvorfor lar jeg han gjøre dette mot meg.....

Jeg sa til han på onsdag at han kan få bruke meg.. ut året.. For ensomheten og selvtillitens skyld osv. At jeg kan elske han, ta vare på han og ikke kreve noe tilbake, for litt.. Selv om jeg vet at jeg trenger å bli tatt vare på selv, spesielt når siste semesteret også nærmer seg. Er jeg så idiot? Jeg klarer ikke.. Har kjempe angst.. Jag vet ikke når eller hvordan komme over dette. Jag vet jo også at vi to ikke kan ha en fremtid sammen..

Jeg har snakket med psykologen om det som er ødelagt i meg, men jeg føler ikke hun tenker at vi skal jobbe med dette. Hun bare lytter.. uten å reagere særlig. Ja, jeg vet at jeg må ha ny psykolog.

Hvordan finner man seg selv? De tingene man er lidenskapelig for? Jeg vet ikke engang om jeg fortsatt vil studere det jeg studerer... Jag lar dette styre så mye..

. Er det veldig rart, siden han skrev unnskyld til meg og holdt meg avblokkert har jeg smilt mer. Ikke vært så irritabel på familien og venner. Vært i noe bedre humør, selv om jeg fortsatt gråter på nettene.. Drømmer om han.. og tenker på han. Er helt utrolig hvor stor påvirkning han og hans handlinger har på meg og livet mitt. Det er IKKE sunt. Det vet jeg. HVordan slutter man? Jeg vet at jeg må være streng mot meg selv, kutta han helt ut.. Ikke tenke på han, stake han eller nye kjæresten eller noe. Jag fikk dogg håp når han sa at han vil slå opp med henne osv... HErregud.. jeg er så lei og sint på meg selv. HVORFOR ER JEG IKKE STERKERE. HVORFOR????? Ble brått sint på de rundt meg igjen.. Med en gang han blokkerte meg igjen, så klikker jeg.. Skal jeg sende han en mail? Høre hvorfor han blokkerte meg?

Så lenge du spør han om hans forklaringer, får du hans forklaringer. Han styrer forholdet du har til han, sånn som det her. Det er selvfølgelig helt din egen sak om du vil la livet ditt sentere rundt han. Ikke andres. Det her handler dypest sett om deg selv, ikke han. Et eller annet behov styrer båndet ditt til han.

Du vil la han bruke deg? Det er tøft å høre for en som har prøvd å ikke bruke damer. Jeg har blitt såret en del av at sånne typer som han, som får den makten over noen. Likevel handler det om dine egne behov på en eller annen måte. Bare prøv å vær bevisst at uansett hva du gjør, så er det for din egen skyld. Ikke hans.

Han har blokkert meg.. og avblokkert.. sagt fine ting.. så ufine ting.. og nå sier han.. "Jg vet jg kanskje ikke burde være sammen md henne og at at det kanskje ikke varer i lengden..men jg har blitt veldig glad i henne..tenker bare på henne og savner bare henne.."... Fy faen det stikker.... Det gjør så vondt å lese det der..

Iblant sier han at han må slå opp med henne, at det ikke er noe seriøst.. nå sier han at hun er alt han tenker på osv... Han kunne gitt meg en sjanse om han var singel, møtt meg for å se om det var noe der. Jeg vet at man ikke kan styre følelsene sine... men det er så vondt.. Når en man elsker så utrolig høyt og savner sånn.. Faller for en annen...... Hvorfor kan ikke jeg.. få kjærligheten min.. aldri har jeg fått det. Jeg er så lett å komme over.. Lett å falle for en annen enn meg. Hva er galt med meg? Hvorfor kan ikke jeg være glad? Lykkelig?

Hvordan skal jeg få mitt hode til å ta til seg at jeg og han er borte. Han elsker ikke meg mer. Han har følelser for en annen. Han hater meg. Han vil ikke ha meg der, hverken se meg eller chatte med meg eller noe. Jag innbiller meg at han gjør alt for å glemme meg, men han sa rett ut i går at ingenting har noe med meg å gjøre mer. Jeg er glemt for lengst, han tenker aldri på meg.. samtidig sa han onsdag forrige uke at han tenker på meg i ny og ne og hun nye jenta er rebound.. i går sa han at han har følelser for henne.. Jeg skjønner ingenting. Jag får håp.. så knuser han meg.. Jeg blokkerte han Istad, fjerna alle "Snarveier" til å stake hans Spotify og hennes Facebook.. Jeg innbilte meg at hans triste Spotify sanger var om meg... at han savnet meg.. dypt dypt inne... men det stemmer ikke. Jeg opptar ingen plass i hjernen hans. Absolutt ingen.......

Hun er ikke rebound... jeg er ikke i tankene hans..........

Hva gjør man? Jeg vet at jeg styrer mitt eget liv og ødelegger det. Prøver å tenke at det vi to hadde var fint så lenge det varte. Han var jo glad i meg, ja, jeg er det fortsatt, men iblant varer ikke følelsene evig og den andre går videre. Er kjipt fordi det alltid skjer at den andre går videre og jeg står igjen, det som er verst. Han blokkerer meg fordi når han er med henne, så kan jeg finne på å skrive og det kan ødelegge forholdet deres. DET er vondt. Han var min.. vi var hverandres.. Nå er jeg plutselig en han ikke kan ha i livet sitt fordi det ødelegger hans forhold til en annen. Det er brutalt. Brutalt vondt... Jeg vil ikke leve mer. Det er kjempe teit. vennene mine er lei av meg, jeg får det ikke til. Hva er galt med meg? Ødelagt i meg? Jeg virker så normal, reflektert osv. Jag gir ikke slipp. Jag klarer ikke.

Jeg tror hele tiden at han lyver at han er med henne osv. Men fordi jeg stalker spotifyen hans så jeg en ting i natt... på nylig hørte artister hadde han hatt på kirkemusikk og fortellinger.... dvs.. for barna hennes ???????????? Han er såpass glad i henne nå.. at selv hennes barn er noe han finner glede i.. Jeg synes det er fint. Men hvorfor var ikke jeg verdt bryet? Alt med meg ble tungt
. Han likte ikke.foreldrene mine enganf...Eller likte at jeg tok vare på dem
..nå.drar Han hjem.hos.henne.. tilbringer tid med barna hennes...hennes mor
.. Jeg drømmer bare om han...i morgentimene.i dag drømte jeg at han gråt.. pga dåelig samvittighet.. Jeg møtte på.ham i en butikk og han var så lei seg
....

*barnemusikk. Ikke kirkemusikk

Jeg tror du opptar mye plass i hodet hans. Det han driver med er enten psykisk terror, fordi det gir han en slags dominanse, eller så er han bare veldig emosjonelt ustabil. Jeg vil også si at det eneste det er feil med med deg er bare at du fortsetter å elske en fyr som behandler deg sånn. Men det er også min fordom. Vet jo at dette er sirkelen mange går i av en eller annen grunn. Det er ikke så unormalt. Bare at du er ekstra sensitiv tenker jeg.

Det er ikke rart du ikke greier å være lykkelig når du er hengitt noen som behandler deg dårlig. Når jeg sier det, så slår det meg at det er mye sannhet i det for meg også. På en måte...

Jeg prøver å forstå litt av meg selv, ved å svare deg. Jeg har hørt noen si, when your going through hell, keep walking... Kanskje det er det viktigste for deg. Fortsett å skrive. Men jeg er også overbevist om å ivareta sine egne behov. Ikke fortsette å legge seg flat for andres behov. I det minste, hvis du legger deg flat, gjør selv det for din egen skyld. Ikke fordi det passer han

Du har helt rett i alt du sier...


Du klarer å sette ord på de følelsene jeg føler, som jeg sliter med å kunne uttrykke selv. Jeg trygla han om å ikke blokkere meg, men sa at jeg gir opp jakten på han. Og det tror jeg at jeg mente, jeg har lyst til å ha det så bra med meg selv igjen. Jeg vil tilbake til lidenskapelige, hardtarbeidende og omtenksomme meg. Jag vil ikke være så gråtlabil. Gråter på jobb, skole, hjemme, blant venner, ute på bussen, trikken. Tårene tar ingen ende. Det er så utrolig vondt å høre, at en man trodde aldri kunne se på en annen engang.. Sier at han kun tenker på henne, savner bare henne. Og da jeg oppdaget på hans Spotify at han hører på barnesanger og lydbøker, så ble jeg helt sjokkert. Jag trodde han løy om å være sammen med henne for å såre meg, men det er jo reelt. Han sa han får dårlig samvittighet og synes ikke det er noe gøy at jeg har det sånn.. Likevel skulle jeg ønske at han såret meg, fordi jeg såret han. Eller, at fordi jeg opptar så mye plass i hans tanker som du sier, at han føler et behov for å knuse meg. I stedet virker det reelt som, og som han selv også sa "det handler ikke om deg", dvs.. alt han holder på med er han. Samtidig har han holdt av og på i fler uker nå.. blokkert meg - avblokkert - blokkert igjen.. snakker om gamle ting.. Får meg til å si hva jeg føler. Sier han er glad i meg. bryr seg om meg.. har sagt de to har problemer, men nå har det visstnok vært sammen i snart 6 - 7 mnder.. og de vil fortsette. Jag vil ikke ha håp og jeg vil ikke ha det vondt.


Du har rett.. jeg må fortsette å gå igjennom helvete. Selv om enkleste veien føler jeg, er å bare hoppe foran en buss eller trikk. Jag vil at venninnene mine skal lytte til meg, snakke om han. De er så sure på han og oppgitt over meg, at ingen vil høre snakk om han eller det vonde om han og meg.. De vil bare.. og jeg skjønner. Det er slitsomt. Jeg har holdt på med dette i mange år. Mens vi var sammen var vi av og på, han var slem til tider, så plutselig bra igjen. Jag fikk venninne mine til å hate han, men så når alt var bra mellom oss - så skulle han bli likt igjen. Det er slitsom, og jeg vet det. Det er noe fundamentalt galt med meg, jeg er så skjør og sårbar. Jag lar alt dette styre meg. Får ikke i meg noe mat.. sover ikke. Bare drømmer om han.. Gråter meg til sovne.. våkner og gråter..

Først sa han at jeg fortjener noe bedre eller bra nå.. og nå sier han "Har aldri sagt jg ikke er bra nok for dg..jg har dt bra md henne nå..Selvsagt er dt komplisert på lang sikt..men dt får være vårt problem og noe vi finner ut av selv".. Og at han har følelser for henne. Jeg prøver å lese de ordene hans gang på gang på gang. For å la det synke inn, det er slemt mot meg selv. Det skader meg å lese de.. Nok en søvnløs natt, jeg skal på nattevakt i morgen. Kommer til å føle meg dritt, ha det dritt. Tanken på at han er med en annen, det VRIR i magen min. Det er så innmari vondt, kan ikke beskrives med ord. Jeg vil bare ta masse masse piller, sovne og dovne bort. Vil ikke oppleve dette. Vil ikke gråte mer, jeg er så lei av å gråte.

Innimellom er han snill og sier ting som at jeg fortjener bedre enn han. Så sier han at han synes synd på meg eller har dårlig samvittighet osv. Det er ikke det jeg vil han skal. Vil ikke at han skal synes synd på meg. At noen skal se på meg som stakkar. Jeg ser på meg selv om stakkar. Og da gjør jeg meg selv til en stakkar. Fordi jeg går glipp av kjærlighet, en person til å ta vare på meg. Dogg er det helt feil. Jeg har venner som bryr seg veldig mye om meg. Familie. Vennennene mine er lei av at jeg bare er lei meg pga han hele tiden. Jeg vet ikke hva det er, klarer ikke helt å sette ord på det. Det har mye å gjøre meg bekreftelsen jeg søker, etter at jeg er bra nok, verdt noe, verdig noe. At jeg er trengt i verden, verdt noe - hvis jeg bidrar til å hjelpe andre, kanskje jeg da har rett på å leve? Det er ingen god følelse. Å ha dert sånn. Føle at jeg må være trengt, at jeg må være nyttig for å ha rett til å leve - for å ha rett til å ha det bra. Det handler nok ikke bare om heng på han, det er dypere enn som så. Han er bare en stor brikke i dette puslespillet.
. Jeg savner mestringsfølelsen og å føle meg bra, da er det kanskje ikke så rart jeg søker den følelsen hos han? Jeg bør heller grave meg i fagbøkene mine, begynne å trene (sagt det i mange år). Jeg bør få et annet perspektiv på livet. Jag lever, jeg er "frisk". Jeg har tak over hodet, mat på bordet. Venner.. Ja, jeg har mye smerter. Ja, jeg er svakere enn folk flest, ja jeg går igjennom et brudd og er lei meg. Jeg er deprimert og jeg er sliten. Men det er folk som er dødssyke, folk som har det verre psykisk. Jeg får ikke gjort mye med depresjonen, men bør i hvert fall begynne å trene. Føler meg kanskje bedre av å trene? Få selvtillit. Tenke at jeg er verdt noe. Hva så om han og hun gifter seg, han blir stefar til hennes to barn. Fint. Jeg skal også finne meg en mann, en som elsker MEG for den JEG er. En som ikke blir sint fordi jeg må jobbe eller fokusere på meg. En som smiler når jeg smiler. Jag innbiller meg at eksen gjorde de tingene, men han gjorde ikke det.


Å snakke med deg hjelper veldig, du aner ikke.JEg er så takknemlig for at du leser, svarer.. forstår..

Begynner på jobb straks.. sitter i garderoben og knekker sammen. Skal i tillegg i dag jobbe med en som mobbet meg da jeg var barn.... Føler mrg søppel nok allerede.. vil ikke jobbe ????????????

Det føles godt å kunne ha den støttende rollen for noen. Glad det hjelper. Glad jeg har noe å fokusere på annet enn meg selv

Det er veldig lurt å trene. Et av mine få virkemidler mot tankekjør.

Du sier at du vil han skal såre deg. Det gjør han hele tiden. Du sier at du må fortjene å leve og fortjene å bli elsket. Det gjør du. Synes du at noen andre ikke fortjener de tingene?

Ja det var jo koselig da. Å jobbe med mobberen sin. Med tanke på den "enkleste" løsningen, har jeg litt galgenhumor. Den har slett ikke vært så enkel som jeg ønsket. Man kan bli gående å tenke på det konstant, og bare kaste bort tid. Ikke mye vits i

Du virker flink og hardtarbeidende oppi det hele. Nattevakt på sykehus?

Ja.. Du er en veldig god person som bruker tiden din på å lytte til en total ukjent.

Ja - må bare våge. Jeg tørr bare ikke å gjøre noen endringer, vil ting skal forbli som alltid var. Jeg vil ikke gå videre med livet uten han. Det er forferdelig og alle sier han er en drittsekk, såret meg osv. Likevel føler jeg at det er meg det er noe galt med. Jag driver fortsatt å stalker hennes Facebook, hans Spotify. Jeg er helt rigid, får det søren ikke til. Hverken hate han eller noe. Prøve å se for meg f.eks. at han har ligget med henne, og gjøre meg selv "kvalm" - men det funker ikke. Det gjør bare mer vondt. Han er tydeligvis så glad i henne.. Liker alle hennes bilder fortsatt. Selv bildene med barna hennes.

Ja, han sårer meg. Han vet at han har kontroll over meg. Han har ikke blokkert meg på WhatsApp, fordi jeg ba han ikke. Er ikke det rart? Hvis han virkelig ville ha meg bort, så hadde han blokkert meg - selv om jeg lovte å ikke skrive til han mer. Han vet at jeg blir fristet, og han holder døren åpen. Han ble oppgitt og sa det ikke er gøy at jeg jakter han sånn. Men det er tull. Han kan si så mye han vil om at han har dårlig samvittighet og ikke vil se meg sånn, men jeg vet at han nyter det.. men samtidig - kanskje han synes synd på meg også? Synes jeg er stakkarslig? Mens han koser seg med den nye kjæresten og hans unger.. Nyter seg av henne.. nei huff. Den tanken gjør meg så utrolig vond....Vennnene mine kan si at hun er stygg osv osv for å få meg til å føle meg bedre, men jeg ser jo på meg selv som en stygg og føl person. Selv om andre sier motsatt...Føler jeg svikter han bare jeg forteller dette til folk, selv om jeg veldig godt vet hva han er. Han gjorde masse fint for meg også. Det var oss imot verden, og nå når alt er så fælt og vondt.. og jeg ikke kan snakke med han om det. Så føles det rart. Det skulle ikke ende sånn.

Huff.. Ja - jeg strevde veldig med utilstrekkelighetsfølelsen. Det gikk dogg helt ok, utenom at jeg var så gråtlabil og distrahert. Så alt gikk tregt..


Japp, jobber på sykehus.. kveldsvakt og nattevakt - var dobbel..

Det var meg og han mot verden. Nå er det meg i mot han.. alle vennene mine hater han og hater min heng i han. Alle sier jeg er avhengig osv osv. Men jeg sliter. PLutseilg får jeg anfall, sånn som nå - og jeg skriver en laaaaang mail med følelser som jeg også har - sinte følelser. Følelser av svik. At forholdet var tull og han er tull og useriøs. Det sier seg selv, kjæresten han har nå - det kommer aldri til å vare. Vet ikke hva han holder på meg.. Skuffende.. Det beste hadde vært om jeg var klar for å gi oss opp, sendte han den lange mailen som fikk han til å angre og hate seg selv. Så blokkerte jeg han, og hvis han kom tilbake - så kunne jeg si stolt: sorry, jeg er over deg. Men jeg tror det aldri skjer, og av en god grunn.. 1. Han er tøffere enn meg.. 2. Jeg kommer til å falle i armene hans med en gang hvis han kommer tilbake, selv om tanken på at han har vært med en annen i mellomtiden er kvalmende.. Likevel blir jeg så oppgitt.. hvorfor er han med en annen!? Hvorfor kan ikke tiden skrus tilbake og det aldri skjedde.. han er jo min..... Usunt, jeg vet det.

Verste med alt er at jeg ikke er en del av livet hans.. Og forestille seg hva han gjør hvert sekund, og da ikke med meg.. Det er fæle greier.. Vet ikke hva han holder på med, med hvem... Hva han tenker på.. hvem.. osv..

Takk for det! Hadde ikke gjort det hvis det ikke gav meg noe. Vil ikke være så "snill" lenger. Så ikke tenk at du nå belaster meg med problemene dine. Hadde jeg vært på et godt sted selv, hadde jeg kanskje syntes det var belastende

Jeg har oppdaget en ting ved meg selv, som kanskje kan være nyttig. At man har ikke en av to følelser, eller er et eller annet sted på en skala mellom to ytterpunkter. Pågrunn av bitterheten i meg, så lurer jeg noenganger på om jeg har blitt en ond/hatefull person... så kjenner jeg at det stemmer heller ikke. Jeg hater mennesker av misunnelse og bitterhet, men elsker dem også av en sympati jeg alltid har hatt. Begge deler på en gang. Sånn er det også med deg og typen din... han kan både være dårlig og god på en gang. Jeg tror det viktigste å finne ut er om noen er god eller dårlig for deg selv. Han er åpenbart ikke god for deg, men samtidig er du ikke rede til å slippe taket. Så stalk i vei... vær litt på skyggesiden. Hva så? Hvorfor skal vi være så greie alltid. Ingen andre er det

Ja, man kommer ikke så langt med å være så snill hele tiden. Man blir straffet for det. Utnyttet. Vi må slutte..


Ja, eksen da.. han har ny kjæreste som han tenker på og elsker osv... Ja, det jeg også tenker. Jeg kan stake på facebook, Spotify osv. Til slutt vil det kanskje dø ut? Selv om vennene mine blir sure og mener det er en dårlig ide. at jeg ikke kommer noen vei sånn som jeg holder på, men en dag vil det vel gå over? Jeg kan la vær å skrive til han, det skal jeg manne meg opp til. Jeg er depressiv og negativ og alt, men det verste jeg vet er om noen synes synd på meg. Eller sier "stakkars deg" osv. Jeg vil ikke at eksen skal synes synd på meg. Jag synes heller synd på han, som jeg også skrev i mailen. At han har så sterkt behov for å være med noen, at han tok det første han fant. Jada, kan godt hende hun jenta er bedre enn jeg gir henne kreditt for - men hun er likevel ikke hans type. Jeg må jo være sterkere? Eller svakere da.. at jeg det siste halvåret ikke har hatt behov for å omfavne en annen? En annen sak at folk merker jeg ikke er tilgjengelig.. så jeg har jo ikke akkurat menn etter meg på rekke og rad..

Du kommer ikke nødvendigvis noen vei med det, men kanskje blir ferdig med en "vei"? Jeg har ikke stor tro på å stålsette seg for å slutte å føle det man gjør. Har ikke funket på meg. Det må få utløp.

Ja,hvis du sender ut "opptatt" signalene kan det være skummelt å nærme seg. Spesielt for de greiere gutta. De verre gir vel mer f... Det er normalt for jenter å binde seg veldig til en gutt. Slem eller ikke

Nettopp. Jeg har skrevet en mail med utløp. Det vil jeg han skal vite. Jeg vil at han som nå lett tenker på en annen og henger med en annen, skadet meg. Tok all lysten fra meg. Både underveis i forholdet og nå. At han bare kan gå videre sånn og gi faen i meg? Vi skulle tilbringe hele livet sammen! Han sa man må jo gå videre. Nei! Vi to skulle ikke det. Det var oss to. Alltid oss to. Vi skulle ikke gå videre......

Nettopp. Jeg har skrevet en mail med utløp. Det vil jeg han skal vite. Jeg vil at han som nå lett tenker på en annen og henger med en annen, skadet meg. Tok all lysten fra meg. Både underveis i forholdet og nå. At han bare kan gå videre sånn og gi faen i meg? Vi skulle tilbringe hele livet sammen! Han sa man må jo gå videre. Nei! Vi to skulle ikke det. Det var oss to. Alltid oss to. Vi skulle ikke gå videre......

Jeg vil snakke om han hele tiden. Men ingen vil høre.. vennene mine er lei. Full forståelig. Jeg ble lei da en av mine venner holdt på sånn.....

jeg har lest alt
det var en gang en mann
husker ikke hvem nå
men han sa
STRAFFEN FOR AT VI ELSKER KVINNENE FOR MEGET
ER AT VI FORTSETTER Å ELSKE DEM.....
er det ikke slik?
ellers har du de 3 t`ene i psykiatrien
TING TAR TID!!!!!
stay strong ;)

Jeg leser. Andre også. Blir ikke lei, men har jo ikke alltid gode råd å gi. Vet ikke om jeg har mange i det hele tatt:) men prøver.

Det er vondt å finne ut at virkeligheten ikke er slik. Det er aldri uforbeholdent "meg og deg" mot verden. Folk går etter det de trenger i livet sitt. Det er kaldt, men tror vi er sånn alle sammen.

Nå fikk jeg hjemmelekse av fastlegen og snakke med psykologen om hun kan hjelpe meg. Hvis hun ikke kunne, så skal jeg tilbake til fastlegen i neste uke og da henviser han meg til DPS...


Jeg kjenner at jeg ikke vil igjennom prosessen engang. Vil ikke måtte trenge så hjelp... Eksen skrev unnskyld igjen i går. Hvorfor leker han med følelsene mine og hvorfor er jeg ikke sterk nok til å stoppe det? Jeg får håp... og tro.. også dreper han håpet igjen... Jag er sliten av å gråte så mye.. Spiser fortsatt ingenting...

Han sa igjen i går at han er fortapt og skal slå opp med hun jenta fordi det ikke kan gå i lengden og er helt feil. Likevel, så fortsetter han.. Jeg klikka på han.. sa masse fornærmende ting.. og han tok det imot.. Jag vil bare ha alt tilbake som før =( Det er vondt å tenke på at han har vært med henne/er med henne også... Vi tekstet hele dagen i går... Jag spurte om å få ses. Han sa kanskje i neste uke.. Han hadde veldig dårlig samvittighet for at han sårer meg osv.. Jeg får dårlig samvittighet. Jag vil ikke at han skal føle seg fæl. Jeg er ikke sånn som person. Jeg elsker.. og jeg vil ikke at andre skal måtte si unnskyld til meg.. selv om det absolutt var berettighet =( huff.. Jeg er et vrak..

Jeg vil fortsette å skrive til han.. skrev til han rundt kl 16 og spurte om han hadde en fin dag, han har ikke svart.. sende ny melding? Eller la det ligge? Vil ikke dytte han bort... han går opp og ned.. Iblant unnskyld og jeg skal slå opp med henne og jeg gjør gale ting. Til plutselig bli sint og si han er glad i henne osv osv... Hvorfor svinger han sånn? og det er det som ødelegger meg......

Han er sikkert med henne igjen.. og derfor ikke svarer.. og da kjenner jeg knivstikkene i magen igjen :( :( :( åh...

sprakk og skrev til han igjen... seif ingen svar.. .føler meg så udugelig.. søppel.. Føler han skriver til meg når de to har krangla og ting er tungt =(

Jag sprakk og skrev til han igjen.. x2.. Siste jeg skrev var at om han skriver til meg når de to sliter, så bør jeg kanskje blokkere han.

Men, nå sjekka jeg på hennes Facebook. Hun la ut et bilde 1 desember, han hadde seif lika den. Men nå er den liken borte? Han fjerna sin like på bilde hennes? Tror du de kanskje har slått opp nå? Jeg tror det. Han virka veldig lei seg i går, eller ja. Sa det snart er over, eller så godt som over.. selv om han har sagt det før også.

Og kanskje han ikke svarer meg fordi han er lei seg pga bruddet sitt? Og må være alene enno?

I går sa han at vi kunne ses.. nå sier han at han ikke vil ses =( og er kjempe tørr..... det er grusomt å ha det sånn. Jeg blir gal... jeg bør jo bare manne meg opp og kutte han ut, han leker med følelsene mine. Blusser dem opp igjen, så kutter meg ut. Har en innlevering på studiet, må levere den nå... men får det ikke til...

Han er emosjonelt ustabil. Eller så er han virkelig i tvil om hvem av dere som er "rett". Holder deg der for å kunne falle tilbake på deg om han ikke får det til med henne. Det er ikke pen behandling av deg, men han sliter selv tydeligvis.

Er du ikke allerede hos dps? Psykologen er privat?

Jaa, han sier vi kan ses - men det gjør ting vanskelig for oss. Enten sier han det er fordi om vi liker hverandre igjen, så går det ikke. Plutselig sier han at han kanskje av å møte meg innser at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Er så rart. Chattet sammen hele dagen igjen, med drakampen.. han sier vi kan ses i juleferien og sier unnskyld for tørt i går - han var sliten. Så sier han nei vi skal ikke ses. Jeg må jo blokkere han. Jeg lar han herse sånn med meg..


Nei, psykologen er privat. Hatt i mange år. Hjelper lite. Føler dogg mye er min skyld, jeg vil jo ikke gjøre endring. Jeg slår meg fast og vrang i et mønster. Takler endringer dårlig.. Er redd psykologen sier det i morgen - at hun kunne ha hjulpet meg, men jeg er så vrang og vil ikke ha hjelp..

Selvfølgelig vil du ha hjelp. Spørsmålet er hva som hjelper... Finnes noe som kan kutte avhengigheten til han? Kanskje ikke akkurat nå... Derfor er det viktig å ha en psykolog som kan være en samtalevenn. Anerkjenner deg. Ikke en som bare skal fikse problemet og skylder på deg hvis det ikke går...

Psyk sa kognitiv terapi ikke vil funke.. da jeg må gjøre jobben og den gjør jeg ikke...


Han blokkerte meg igjen..idag..... Jeg knakk sammen på skolen. Jeg begynte å få håp. Om å få se han igjen... Jeg vil se han igjen. Snu tiden tilbake. Tenk at jeg aldri får klemme han mer? Se han mer? Tilbringe tid med han mer? Aldri mer hørr stemme hans..hørr Han si at han elsker meg.. eller at han elsker meg.. han er jo over meg. Ønsket ikke å ha noe med meg å gjøre.. i det hele tatt... og det gjlr vondt. Så inderlig vondt. Orker ikke mer...nå man kan hoppe foran banen?

Ikke hopp foran banen for han. Jeg kjenner fristelsen veldig godt, men du kan finne andre mennesker i livet ditt som er bedre for deg enn han... Et menneske er ikke verdt det. Det finnes andre

Du skal ikke være nødt til å gjøre en "jobb" for å få hjelp... Psykologer er forskjellige

Jeg har ikke lest hele tråden her, og aner ikke om jeg har hoppet inn i en tråd som er avsluttet eller ikke.

Men det jeg tenkte å si, det var at jeg oppdaget for meg selv at jeg starter ofte dagen med å si at jeg vil dø, men jeg har gått det der litt nærmere i sømmene og forstått at det tror jeg egentlig ikke. Men jeg skjønner at jeg noen ganger liksom sier det fordi at jeg er lei av de dårlige følelser og måten folk kan behandle meg på. Og det er jo klart det at det er lov å være lei av å bli dårlig behandlet. Det er fullstendig lov. Men det er en forskjell, for da kan jeg si nå er jeg ganske lei meg for at jeg ikke har penger eller for at ikke noen har bedt meg på noe kjekt på lenge. Eller jeg føler meg drit for jeg har spist helt på trynet dårlig i dag. Jeg tror det kalles selvmedfølelse. Det kan gjøre ting noe bedre, for vi vet ikke hva det vil si å dø faktisk. Det er ikke noe vi kan vite nå egentlig.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.


Jeg syns det høres ut som du har mye fokus på andre. Kanskje du kan flytte fokus inn til ditt eget hjerte og til å tenke mer på hva du vil gjøre alene, og tenke gode tanker om og for deg selv. Det kan være ganske kult å være alene, mange fordeler med det. Jeg driver å øver meg skikkelig på det. Ikke bare å overleve, fra den ene dagen til neste. Men å skikkelig øve meg på det hver eneste time på dagen. Jeg er ufør og kan ikke jobbe, og det var det siste jeg ønsket for meg og mitt liv.
Men det fins alltid noe å gjøre, det fins alltid en måte å gjøre ting best mulig på. Du og alle fortjener det beste livet vi kan få

Har opplevd mobbing også. Og du har absolutt min aller største medfølelse for at det er en dritkjip ting å ha med i bagasjen. Det er så vondt at en dag med det er for mye.
Tenk at vi lever!
Jeg tror at vi alle har våre mønster å leve med, ting som føles for stor til at det virker som altfor vanskelig å leve med. Men det går an å trene seg på å være glad for ting man har å være glad for og det går an å trene seg til å finne det beste selv i et liv som er fylt av vonde minner.

Jeg tror ikke du vil dø, jeg tror du vil skikkelig leve. Og det går an øve seg på det ???? jeg ønsker deg og alle som strever skikkelig lykke til og de aller beste ønsker. Vi er ikke ødelagt selv om vi har blitt misbrukt, slått eller mobbet. Det fins håp for gode dager og gode stunder selv i et liv som er hardt prøvd. Jeg har skikkelig tro på at gode dager kommer.

Redsinder..

Takk. Du har jo helt rett. Samtidig er det mye enklere. Enn å se livet mitt falle sammen fordi jeg er et emosjonelt vrak. Klarer ingenting.. Studiet sliter. Jeg kommer til å stryke på avsluttende eksamen. Er så demotivert, distrahert og alt.
Psykologen mente at jeg må aktivt jobbe selv, og at jeg er kjempe deprimert - ikke bare kjærlighetssorg. At jeg har "ingen beskyttelse" og jeg må be fastlegen om antidepressiva. Så vil hun hjelpe meg med det andre. Hun ga meg boka "hekta" av Sissel Gran, ba meg lese den. Fordi hun mener jeg er hekta på eksen, noe som selvfølgelig stemmer.. Men jeg har jo også "normal" kjærlighetssorg og reaksjon. Overlevelsesreaksjonen er jo selvfølgelig å prøve å redde det jeg hadde med han.. Det vil vel dabbe av når depresjonen er bedre også? Vet ikke..

Gjett hva? Jag blokkerte han litt da.. da han blokkerte meg, for å ta "hevn".. så avblokkerte jeg fredag kveld, han tvblokkerte meg og begynte igjen. Nå vil han være "brevvenn", eller chatteevenn... Det er ikke ok det. Jeg savner han mer, og får mer lyst til å se han, være med han. Jeg bør jo bare kutte det ut? Jeg skriver ikke til han først.. han gjør det, hele tiden. Også drar meg inn i samtalen, frister meg.. så stikker av, og jeg sitter med "abstinenser". Hva skal jeg gjøre? Jeg skjønner ingenting... Tenkte å lese i dag, eksamen nærmer seg. Jobbe med ting.. Alt jeg gjør er å være sint på de rundt meg, eller gråte.. eller være kjempe distrahert, sjekke hans "påloggingsstatus" hele tiden, se om han leser meldingene mine.. eller skriver på nytt. Gjør meg helt Gaaaaal....

Sasha1976

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive.. Du har kanskje rett. Jeg vil leve.. men vil ikke leve sånn. Er også mange familieproblemer, uløselige. Blant annet økonomiske, alvorlig øknomosike. Alvorlig sykdom i familien og store problemer.. I tillegg til min depresjon, spisevegring, sorg og alt det... Skjønner ikke hva jeg skal foreta meg :(

Jeg vil ikke være hekta.. vil ikke han skal dra meg inn og ut av dette.. for det er det han gjør. Kanskje ubevisst, men min hekt er reelll..... Nå har han ikke svart på det jeg skrev kl 14.. så skrev jeg på nytt kl 15.. og han har ikke vært på engang. Han har fortsatt ikke slått opp med henne. Sa han sier ifra hvis/når de slår opp.. Han er sikkert med henne nå... f*en ta..:(:(:(:(

Høres ut som den boka var et litt rett skritt i alle fall. Å forstå deg selv bedre. Ja, du er definitivt hekta. Litt artig at du tar hevn, noen ganger. For å være ærlig høres det ut som han er hekta på deg også...

Ja, titta litt i den Istad. Hoppet over til der det står hvordan komme over hekten - og første skritt er å kutte han ut. Det er det vanskeligste skrittet. Blir kjempe lei meg med en gang og det gjør så vondt... Tørr ikke å lese boka, fordi jeg vet at jeg kommer til å kjenne meg igjen og gråte masse. Jeg må bli fort bra, har så mye jeg skal - jobb, møter, studiet... alt må over..

Ja, han var mye mer avhengig av meg enn jeg han da vi var sammen. Konstant mas.. konstant ses osv... og nå har han og hun nye issues, da er han sikkert avhengig av å snakke med meg. En del av meg vil ikke skrive farvel melding, jeg vil se hvor langt dette kan gå. Kanskje han kommer tilbake til meg? hvis jeg "spiller kortene" riktig? MEn det er jo ikke bra.. psykologen jobber med meg. .legen jobber med meg.. vennene mine.. alle tror jeg prøver å bli kvitt følelsene, ikke skape følelser hos han igjen. Jag høres jo helt syk ut.. og det er definisjonen på hekt.

Jeg vil over han på min måte. Jeg vil ikke lese hekta.. begynte på den. Blir bare veldig trist. Føler den handler om ikke gjengjeldt kjærlighet.. Føler det for meg handler mer om at vi hadde et langt forhold, med mye gjengjeldt kjærlighet som nå er slutt. Og jeg savner det. Jeg hadde ikke usikkert forhold med han som Nora i boka.. Jeg måtte ikke være redd for noe. Det er det som er trist og leit. Ja, han drar meg inn.. Jeg vet det. Jeg har bestemt meg. Skal løfte meg selv opp. Begynne å sminke meg igjen. Skal trene. Finne noe annet å være avhengig av. Det vil gå opp og ned.. er nytt. Kjærlighetssorg går ikke over natten. Hvorfor forventer folk det fra meg? Jeg er av avhengig typen og sliter med alle type endringer og tap... Jeg vil ikke tenke dette er ikke gjengjeldt og jeg er ulykkelig forelska. For det er jeg ikke.. Jeg var i et usunt og intenst forhold. Jeg savner bare bestevennen min.. Hvorfor skjønner ingen :(:(

Jeg trenger tid.. rom.. forståelse.. tålmodighet.. Jeg vil at det skal gå over over natten.. vennene mine vil det også. Alle vil det. Jeg vet at jeg må gjøre endringen. Og jeg skal.. Jeg har klart å kjefte på han. Jeg slutt er å trygle.. er bare når jeg er svak i noen min jeg trygler igjen. Men jeg skal ikke.. kan jeg skrive til deg når jeg er svak og vil skrive til han?.. Jeg vil ikke gråte mer.. vær så snill.. Må jeg lese den dumme boka? Den vil drive meg til selvmord.. om ikke annet.. å føle seg så ufornuftig er ikke gøy..

Folk, selv de som er glad i deg, er ofte utålmodig med dine problemer. Tyr ofte til lettvinne råd eller peker finger på deg for at du ikke "vil" bli bra. Desverre.

Kjenner til hvordan å lese en bok som går rett inn i ens dypeste problemer, er nesten for mye. Fordi sannheten ofte er brutal og lite hjelpsom. Det eneste man kan gjøre er å gjennomskue seg selv, strigråte, og brette opp ermene...

Du har helt rett. Det er sant.. Jeg selv pleide å si før, at folk i kjipe situasjoner som fortsetter å klage over de har ingen rett til å klage hvis ikke de gjør noe med det. Nå står jeg der..

Jeg ble litt tryglende, eller argumenterende med han igjen i går.. Han har visst ikke vært sammen med nye kjæresten på en uke enno tror jeg. For han har snakket med meg hver dag og sagt de to har problemer og han har søvnvansker pga det. Så enten skal de slå opp, eller vente til alt fikser seg eller noe (det jeg har tolket utifra det han sa).

I dag hadde jeg en nokså ok dag. Kledde meg fint, sminka meg. Var med på møter i hele dag og engasjerte meg i studiet osv. Selv om dagen startet som alltid, med tårer.. I går kveld leste jeg litt i boka, og gråt masse.. masse. Hadde så vondt og veldig lyst til å bare ha han... Så gikk det bedre utover dagen. Kom hjem for litt siden og tenkte, NÅ skal jeg lese, høre på bra musikk og kose meg. IKKE tenke på han, ikke stalke hans Spotify eller hans nye kjæreste eller hva hun er (han pleier å si han ikke vet hva hun er lenger) sin Facebook. Men så tenkte jeg, jeg sjekker bare en gang. Og da ser jeg på face at hun har nytt profilbilde (hun bytter veldig ofte og legger mye greier ut). Eksen min hadde ikke lika bildet hennes til og begynne med, og jeg har sånn teit greie med at hvis han ikke har lika bildene hennes, så betyr det at de sliter eller det er slutt.. nå så jeg at han hadde lika bildet hennes (med hjerte)... Så det vil vel si at de har fiksa problemene sine og han er på igjen. Jeg kjenner jo han.. Jeg vet at hans nye forhold sikkert er like mye berg og dalbane som vårt var... Han sa jo også i går at hans nye forhold eller andre forhold aldri kan bli som med meg, aldri den type kjærlighet osv.. samtidig som han på kvelden ble kverulant.. så jeg kan tenke meg, han "fisker" etter oppmerksomhet og bekreftelse når de to sliter.. Han tulla til og med med meg i går om at han vil jeg skal komme over til han i juleferien...Han leker jo med meg og hekter meg av og på. Noe som såret meg veldig var at han sa han har tilbrakt mer tid med henne på 6 mnder enn med meg ila flere år.. DET såret meg veldig....

Jeg tror jeg vil bruke skrive som min terapi.. dagbok. Eller fortelle deg eller andre det jeg føler. Ikke ty til han, ikke stake han.. Ikke "mate" min "hekt"... Jeg tror kanskje hans "flørting" med meg gir meg mer forakt for han enn følelser? Eller, det svinger... Da jeg så han lika bildet hennes, fikk jeg skikkelig sug i magen og panikkanfall.. men så gikk det brått over, når jeg stod i det og tenkte: hva så? Han finner aldri en som meg (ikke at jeg er drit bra), men mener - en som var så glad i han og tålte så mye. Han får ha det så bra med henne, hvis det er det han vil. Jeg skal ikke bry meg.. (igjen, det svinger.. så i morgen vil jeg sikkert dø igjen fordi han ikke er min)...

Savnet og minnene kommer i "anfall". Kan plutselig dette ut i møter fordi jeg må sjekke mobilen for å se om han har skrevet (jeg har IKKE skrevet til han på 24 timer, kjempe stolt). Eller fordi jeg plutselig fantaserer om et av våre minner.. eller andre ting... Jeg gråter, jeg gjør jo det. det er vondt.. Det er tøft.. Det er fælt. Men sannheten er jo, han fortjener meg ikke. Han gjør ikke det. Han er slem. Lyver og sier han ikke mener å leke med meg og følelsene mine, men han gjør det jo bevisst. Er en bevisst handling og flørte med meg, be meg komme hjem til han - men samtidig holde på hun nye kjæresten... Jeg får så mange miksa signaler. I motsetning til Nora, så prøver jeg ikke å la meg styre av de. Dvs, jeg angrer sjeldent på det jeg skriver til han. I går sa jeg t.o.m til han, at hvis jeg skal komme hjem til han - så må han teste seg for kjønnssykdommer (jeg tulla, men mente også alvor.. vet ikke hva han har drevet med eller hans nye kjæreste). Han sa det var en ordentlig bra kommentar av meg, istedenfor å bli sinna. Kan godt hende en psykopat som han nyter at han får seg noe og ikke jeg, hvis det gir mening?

Takk for at du lytter.. Det betyr så mye for meg.. du aner ikke.. Det er en helt jævlig situasjon jeg er i. Jeg skulle ønske ting var enklere.. Når jeg tenker på han med henne, så gjør det veldig vondt. Veldig vondt.. men hva kan jeg gjøre? Kan ikke tvinge noen til å være glad i meg...

Jeg tenker jo på hva skjer når de to har det bra igjen, og han må "blokkere meg" igjen. Han sa vi nå skulle være brevvenner eller chattevenner.. men hva når hans forhold til henne er viktigere igjen plutselig. Hva da? Da får jeg den store og alvorlige smellet igjen.. Jeg vil være forberedt på alt.. vil blokkere han før han rekker det.. Vil spørre han, men skal ikke skrive i dag. Har vært så flink. Bør jeg spørre? Eller skal jeg la det være? Hva skjer da? Jeg vil ikke bli mer skada.. og vil ikke han skal leke med meg..

Høres ut som du har et veldig godt bilde av deg selv, og han og situasjonen nå. Du ser det mer utenifra nå. Følelsene styrer vi ikke direkte over desverre, så de må jo nesten få komme og gå... som de gjør. Hvis du karer å si "hva så" oftere, så er det kult.

Du er drit bra. Det er vel derfor han er hekta på deg. Jeg tror han lider som så mange, av dårlig selvtillit og kanskje samtidig er litt narcissist eller no. Han trenger kanskje følelsen av å bli begjært av flere, og spesielt at noen er så hekta som deg. Det forer egoet hans. Jeg er mann, og vet det der er en virkelig ego boost for en mann. Å bli løpt etter av flere damer. Det er egentlig hjerte og samvittighet bare som setter grenser...

Den kommentaren om å teste seg for kjønnssykdom tenker jeg han likte av to grunner. Den du sa muligens, eller mer "uskyldig" at han nyter tanken på at du vil ha sex med han.

Du gir meg noe å fokusere bort med her. Noe meningsfullt. Så takk for det:)

Du har tolket situasjonen ganske "riktig" vil jeg tro. Om noe annet er sannheten driter jeg egentlig i, for det vil ikke hjelpe meg heller tror jeg.



Hvordan har du det da?

Sannheten ja. Hva er den. Pick your poison he, he... Er det noen som gir en annen versjon enn meg?

Jeg har det ikke særlig bra. Har snakket mye med mange om mine ting. Problemene mine er ganske ensporet og ligner litt på dine. Kjærlighet, sex, spiseproblemer og arbeidsliv. Har snakket mye om mitt, så ikke tenk på om du prater mye om deg selv. Litt terapeutisk å kunne ha støtterollen for deg.

Føler du deg litt tomkjørt nå kanskje?

Nei, vet ikke. Vennene mine mener forskjellig. Noen sier han gjør av sympati og dårlig samvittighet. Andre sier foedi han trenger boost når han er langt nede..

Huff..skulle ønske du/vi/alle slapp å ha det så vondt. Våkna igjen i dag med den psykiske duppen...er litt tomkjørt ja, men sorgen kommer igjen. Nå er han tørr mot meg igjen plutselig. Lika bildet til hu jenta. I helgen var han helt på og skrev og flørta... Nå skal det sies at jeg søndag kveld ble trykkende igjen. Han likte nok ikke når jeg var litt care, så han flørta osv for å dra meg inn. Og nå er tørr igjen.. sende mld i går om å ses.. Han svarte ilke før tørt i dag om at jeg må ta hintet. Jeg skjønner ingenting... bør kanskje la vær å skrive. La han "savne" meg.. Men samtidig redd han glemmer meg. Han har jo ikke tenkt på meg de siste 6 mnder.. så faren for at han aldei tenker på meg og bare glemmer meg er kjempe stor.. er ingen grunn til at han skal det :( åh.. Jeg har så lyst til at hm skal komme tilbake...

Han gikk fra å invitere meg hjem til seg og kanskje ses i juleferien.. til tørt.. og aldei ses.. osv.. Men han er pålogget ofte på chatteapøen, som han sa til meg han kun bruker for meg, broreren og moren. De to sistnevnte kan han og pleier han å ringe ofså vel? Og sms... Jeg er så redd for at jeg er "glad" og bedre fordi jeg har falsk håp. Tror han hører på triste sanger pga meg eller sjekker appen pga meg..? Det er trist det... vet ikke hva jeg skal gjøre..

Kanskje jeg svartmaler. Kanskje det er dårlig samvittighet, sympati inni bildet. Men av egen erfaring: det er nesten enda jævligere! At noen man vil ha, gir deg oppmerksomhet av sympati. For min del høres det i alle fall ut som han tenker på deg veldig ofte. Det er et alternativ til som er litt bedre... han er glad i deg!

Hvis det han gjør er av sympati, så sier det noe om hvor totalt motsatt hensikten sympati kan virke. La meg spørre direkte. Hvordan ville det vært for deg om han bare sa: "det er over. Ikke kontakt meg mer"? Utrolig vondt såklart, men kanskje bedre enn denne langsomme pinen? Jeg vet ikke svaret selv, hvis det var meg det gjalt.

Jeg også... hvorfor kunne vi ikke alle bare fått hatt et godt, lite stakkars liv

Jaa, enig.. Det er ikke godt å bli synes synd på. Samtidig, så tror jeg jo at en liten del av han vil ha meg der eller ha med meg å gjøre. Men han tar meg for gitt.. fordi jeg finnes jo der. Jeg forsvinner ikke, samme hva han gjør.

Nå har jeg sendt to meldinger, han svarer jo ikke.. Han kan umulig være glad i meg da. Ser på meg som en plage? Er så redd for at han blokkerer meg igjen. Sitter og gråter og gråter.. Klarer ikke å stoppe. Det er det verste, å bli avvist sånn. gang på gang på gang.

Han har jo sagt flere x, det er over. Han blokkerte meg og jeg tenkte, at nå er det over. Så, uten at jeg kontaktet han avblokkerte han meg på fredag. Så initierte han enhver samtale hele helgen. Så søndag kveld begynte jeg igjen å spørre om en sjanse, eller snakke om oss og et forhold evt. Da ble han irritert igjen, men han var sliten pga. lite søvn og søvnproblemer. Så siden da, ikke no kontakt før jeg spurte om å ses i går.. Fikk svar i dag og det er "radeosilence". Hvilken som helst annen person hadde IKKE funnet seg i denne behandlingen, men jeg gjør. Vet ikke om det skyldes alt jeg har vært igjennom i livet.. At jeg bare søker kjærlighet, varme.. oppmerksomhet.. Jeg klarer ikke å gi slipp. Jeg gjør ikke det.. Jeg savner hans gode ord.. varme.. alt det... HVordan skal jeg komme over det? Jeg vil ha han tilbake :( Vet ikke hvor mye mer trygle.. eller late som ingenting.. Ingenting fungerer... Selv når han sliter med henne og innrømmer at han ikke vil ha fremtid med henne, så er ikke jeg et alternativ. Jeg kan si hva jeg vil, love hva jeg vil.. det nytter ikke. Jeg kan bli ALT han ville ha før.. men han vil ikke.. Hva er det? tar han meg for gitt? Er den personen som elsket meg så høyt, bare tenkte på meg.. bare ville være med meg, plutselig.. lei av meg?

Skal jeg bare sende avskjedsmailen og blokkere han? Før han blokkerer meg? Han sa vi kanskje kunne ses i juleferien. jeg tørr ikke.. Hva om han snart innser han vil ha meg? Så jeg må vente.. være tålmodig, men så er det vondt å være tålmodig i tilfelle ingenting skjer..

Han er ustabil. Kort og godt. For alt vi vet føler han kanskje en ting en dag, og en annen ting en annen dag. En dag føler han kanskje at han bryr seg om deg. En annen at han bare vil bruke deg. En annen at han må glemme deg... I beste fall en ustabil fyr. Og den karakteren kommer ikke til å forandre seg tror jeg. Han viser jo med hun nye også, at han holder et skuespill gående. Men inne i seg veksler følelsene fra dag til dag. Det må bli en følelsesmessig karusell for deg... Det som er det skumle er at følelsemessige karuseller er avhengighetsdannende for følsomme hjerter...

Ønsker deg en god natt

Bare blokker han når du føler at du klarer. Tror du bare kan vinne på å vise litt motstand, uansett hva du ønsker å oppnå med han.

Du har helt rett i det...

Fra i morgen skal jeg prøve å i hvert fall slå av mobilen, ikke sjekke om han er pålogget. Ikke sjekke kjærestens face eller hans Spotify og alt... Skal prøve. Så godt jeg kan. Jeg sier det hver gang, jeg vet det. Du har rett, jeg har et følsomt hjerte.. Jag er for følsom og føler for mye på ting..

Nå har han sett meldingene mine.. fortsatt ikke svar. Folk kommer til å hate meg for at jeg holder på sånn. Jeg får det ikke til... jeg er en tragisk idiot... rett og slett. Slitsom. Derfor jeg tenker at jeg bør dø, like greit for alle.. Han.. vennene mine og alt..

Jeg lar han styre meg.. og humøret mitt.. når han er sånn blir jeg slem mot de rundt meg, og bare depper og gråter... det er ikke rettferdig mot meg eller de rundt meg, jeg MÅ ta meg sammen snart.. skal starte med antidepressiva og behandling aktivt tenker jeg.. snart

Nei. Du må ikke ta deg sammen. For all del ikke... Du må finne ut hva som mest mulig hjelper deg. Hvis antidepressiva kan hjelpe deg til å "ta deg sammen" er det fint, og i så fall fordi det forandrer på kjemien i kroppen. Fokuser på det du vil og ønsker og har godt av så mye du kan. Prøv å observer deg selv utenifra som du begynner å bli flink på. Vær litt lat med deg selv, og la hjerte og hjerne jobbe for deg. Ikke prøv å direkte fjerne følelsene. Tilgi deg selv, og aksepter deg selv. Du er med på en reise som du selv ikke har valgt, så du er ikke skyld i det

Har skrevet til han nesten hver dag... uten svar.. Han leser meldingene. Jeg t.o.m sa at bildet av han ikke var fint og han bytta... men svarte aldri. Og nå.. så er jeg blokkert igjen. Hva faen ????????????????????

Hva faen ja... Må lure på hva han driver med. Han bytta nok bilde fordi han vil du skal begjære han

Siste jeg skrev til han var at bildet hans ikke var fint... så han bytta bildet og da skrev jeg at det spiller ingen rolle. Hans indre stygge kommer frem... Og >24 t etterpå blokkerer han meg.. leste meldingene dagene før. Svarte ikke og bare blokkerer. Jeg savner han sånn.. Og oss. Begynner å innse hvor stakkars han er.. ikke synd på meg, er synd på han.. som går glipp av meg. Også har jeg kjempe dårlig samvittighet ovenfor han. At jeg så noe så slemt.. Jeg har blokkert han.. fordi føles verre og være den blokkerte.. kan hende han snur i juleferien pga dama skal reise bort og han blir ensom.. Jeg har skrevet en lang mail. Jeg ville vente til han var helt på, så skulle jeg slå ned på han... synes du jeg skal sende den nå? Den er litt slem også... samtidig forhåpentligvis en tankevekker så han ordner livet sitt..

Huff.. Jeg vil ikke være slem mot han. Unner han ikke noe vondt. Jeg elsker han jo..

Ha, ha... "Hans indre stygge" ... Du elsker han, men hater han også. Tror de fleste vet innerst inne at det er begge følelsene side om side, når noen sårer en. Så det er en indre stygge i oss alle. Du kan like gjerne pushe grensene for "slemme" kommentarer, når du likevel ikke klarer gi slipp på han. Han spiller det spillet selv. Hvis du brenner etter å sende den mailen, så send den. Du må få alt det her ut av systemet