Kjæresten min mener han aldri har hatt følelser for meg. Det ble slutt for 2 dager siden. Det er så fysisk smertefullt å tenke på at jeg ikke kan ligge inntil de trygge armene hans. Jeg holder virkelig ikke ut, det gjør så vondt at jeg må skrike. Vet at tiden leger, men jeg orker ikke holde ut til tiden har leget!! Hva gjør jeg?

Det er sikkert vanskelig og en vond følelse, men man må vel prøve å komme seg bort ifra det og tenke fremover og håpe på at finner en som virkelig liker og har følelser, men er nok ganske vanskelig å tenke positivt.

Får håpe du kommer deg ut av dette og får det bedre ettervært :)

Det er så smertefullt i sjelen det du opplever nå. Jeg har selv blitt sveket, først etter et langt ekteskap og senere etter et kortvarig, men intenst, forhold. Skal vel ikke dømme alle menn, der er nok mange ulike, men jeg har en erfaring med at menn tenker mer sex enn kjærlighet. Tror vi kvinner har mer behov for trygghet og kjærlighet. Det er så lett å ta feil når man tror alt er greit, så får man slik en beskjed som du fikk, det må kjennes som et slag i ansiktet. Prøv å ta tiden til hjelp, hold ut, så tror jeg det blir gode opplevelser igjen for deg med en som verdsetter deg. Ønsker deg alt godt, hvem du enn er.....

Tenker vel som så at man trenger å være ærlig når man går inn i relasjoner om hva man vil og hvilket nivå det skal ligge på. For min egen del så opplever jeg vel en god del ting som mye grunnere enn hva jeg selv ønsker. Faller gjerne veldig fort og da fullt og helt. Driver og jobber med å komme over en relasjon nå som er ganske utfordrende. Det å ikke være på samme nivå er vel det som er verst kanskje. Å føle at man selv har en tilhørighet som langt overgår det som kommer fra den andre parten.

Trygghet og kjærlighet er elementer som jeg vel er ganske sikker på alle vil ha. Dog virker det som at mye ligger programmert og blir vanskelig fordi vi kanskje ikke helt forstår omfanget av det hele og det blir ytterligere komplisert når man ikke får kommunisert skikkelig med den andre.

Jeg tror et forhold trenger alle ting på et visst nivå for å fungere skikkelig. Det fysiske og det psykiske/emosjonelle står nok ikke helt på linje heller. Denne dypere følelsen av å kunne være i lag med noen og gi seg hen fullt og helt går langt utover den fysiske tiltrekningen som kanskje blir liggende oppå i mange tilfeller. Ser jo også at mange føler det er ting som mangler i forhold og det blir mer noe man går inn i som en rolle fremfor å være fullt og helt seg selv.

Blir vel kanskje litt småforvirra av det hele også da en ikke har erfaringen inne med hva som skjer når ting begynner å gå over år. Dog, jeg kjenner vel muligens at jeg er satt opp "litt annerledes da jeg ofte først forsvinner head over heels når jeg begynner å se igjennom fasaden og ser "hele" mennesket som er foran en. Det er mye man nok "vet" også, men jeg tror vi roter mye med følelser uten å behandle det skikkelig slik at ting ofte blir til illusjoner fremfor å være et solid fundament som man kan føle seg trygg på.

Ting kan jo endre seg over tid, og det er nok veldig viktig å være åpen og ærlig om dette hele veien og at det er en kontinuerlig prosess som må jobbes med. Merker at i mine tanker og drømmer så går det veldig langt i hva man kan gjøre, oppleve og slike ting. Og i de fleste tankerekker så handler det mer om en følelse man har der og da. Noe som bare er helt riktig liksom.
Den siste frøkna jeg falt fullstendig for ble en vekker for dette da jeg fikk en følelse og var helt sikker på hva jeg ville ganske tidlig. Når denne følelsen kom så endret hun seg liksom og ble til et av de mest fantastiske vesen jeg noensinne har sett. Og da handler det om ganske mye som det er vanskelig å sette ord på. Jeg har "kjent" henne ganske lenge, men ikke "sett". Når jeg da lærte å "se" henne og hun begynte å åpne seg mer så utfoldet det seg ting som jeg vel bare har drømt om tidligere. Å stå sammen i noe som går hen i de dimensjoner jeg snakker om her er vel den ultimate drømmen for min del. Noe som langt overgår og faktisk forsterker mye av det fysiske også. For det finnes energier man kan ta tak i som får en til å forsvinne inn i en enhet hvor tid og rom ikke lenger betyr noe. Denne dimensjonen har jeg vært så heldig å få oppleve og det er noe av det sterkeste som noensinne har skjedd i livet mitt. Å ha dette over tid fikk meg til å føle som at jeg kunne gjøre alt. Vegger forsvant og verden transformerte seg til noe vakkert rett og slett. Perspektivet ble så positivt at man ble jo nesten skremt også. For det tok tak i noe som lå langt dypere enn man noensinne hadde vært. Og jeg må vel også si at det tok sin tid å komme dit også, selv om det forsåvidt gikk ganske fort.

Utgangspunktet og hvor man står har veldig mye å si for hvor man kan komme. Jeg kjenner veldig sterkt denne trangen til å dele. Å gjøre noe med noen transformerer ting i det daglige til noe helt annet som gir glede. Om man harmoniserer godt og kan få til denne kontakten og utvikle den videre, ja da tror jeg virkelig livet kan være ubeskrivelig vakkert.

Godt å se at det er flere i samme båt. Opplevelsen å bli avvist er så tungt og brutalt. Jeg tenker også det at tid leger sår. Men etter 7 måneder uten særlig forandring, så mister man litt av håpet. Men jeg tar et skritt om gangen, setter små mål og jeg ønsker sterkt at det vil skje noe bra rundt neste sving. Bare ikke gi opp. Man fortjener det beste.