Vi hadde det så bra sammen. Alt var perfekt.Så skjedde det utenklige: Han ville ikke mer. Jeg ble helt fra meg,men sa at jeg respekterer at han vil videre. Etter litt ville han ha meg tilbake.Dum som jeg var,tilga jeg han,tross alt det stygge og sårende han sa om meg.Vi kranglet en del,og han fant alltid feil i meg,sa at ingen likte meg. Han sa aldri unnskyld. Istedet ga jeg han nye sjanser om og om igjen,fordi jeg orket ikke tanken på å gi slipp på han,jeg følte han var for dyrebar å miste. Han var perfekt.fantastikse,sterke,fine kjæresten min. Han kunne få meg til å smile på de værste dagene,men kunne få meg til å gråte som jeg aldri har gjort før. Jeg forelsker meg ikke lett,men når jeg først gjør det,varer det lenge. Han sa at han elsket meg.Han var hele verden for meg,men noen ganger følte jeg at jeg ikke kjente han. Han var ikke lik noen andre jeg hadde møtt før. Som sagt klagde han mye over meg. Men jeg tilga han for alt han gjorde,selv om han aldri sa unnskyld. Jeg føler meg tom.Som om noen har bokset meg hardt i magen og revet av meg alle kroppsdeler. Jeg føler at en viktig brikke mangler.Han sa at han visste ikke om han ville mer.Han sa han ville tenke over det.Jeg sa at selvfølgelig er det greit. Jeg vet allerede hva han kommer til å si.Han sa at "når jeg slår opp,blir du såå lei deg." og da sa jeg "slår du opp?" "neeeei" sa han,men jeg visste liksom ikke helt om jeg trodde på han. Vi passer ikke sammen. Men jeg vil ikke innse det.Jeg føler at han er det eneste jeg lever for.Høres veldig dramatisk ut,men det er sånn jeg føler det. Han er aldri der for meg. Jeg har trøstet han,støttet han gjennom alt.Jeg ble mobbet på skolen her om dagen.De fleste brydde seg,og spurte hvordan det gikk. Til og med en gutt jeg ikke kjente! Omtrent han var den eneste som ikke brydde seg,men jeg tenkte ikke på det. Jeg gjorde alt for å beholde han. Jeg kunne være så svak.Hver gang vi kranglet,var jeg livredd for å miste han.Jeg føler meg uelsket,avvist,jeg har aldri følt meg så lei meg.Jeg vet jeg vil komme over det,men det virker bare ikke sånn akkurat nå. Jeg visste helt fra starten av at det aldri ville fungere,men jeg var blind,ville ikke innse det. Nå,er det for sent.Jeg har blitt mer såret enn nødvendig. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre,jeg er så forvirret.jeg sa til han "at jenta du ender opp med,skal vite hun er heldig,og jeg håper en dag jeg finner en som kan kalle meg jenta si,og elske meg",Og da sa han "er ikke jeg den personen?" "det vet bare du" svarte jeg,og "er du det?" spurte jeg han etter det. Han visste ikke. Jeg vet jeg må gi ham tid,men han sårer meg hele tiden. Nå har han bedt om å få litt tid å tenke på. "selvfølgelig" var svaret mitt.Jeg har ventet i flere timer. Jeg vet han trenger mye tid.Jeg skjønner ikke hvorfor jeg venter,når jeg vet hva han skal si uansett. Jeg er bare 13 år.Jeg er bare et barn."hun vet ikke hva kjærlighet er" tenker mange.Jo,jeg vet det. Jeg vet det innmari godt,og det plager meg faktisk. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Flere sier at de aldri har sett meg så glad når vi er sammen,men også at de aldri ahr sett meg så trist. Jeg er 13 år,jeg har mye å lære. Jeg vet at dette vil gi meg erfaring.Dette er noe alle opplever. Det er grusomt,men sant. Jeg vil bare glemme han,og jeg gruer meg til å se han på skolen på mandag. Hvordan kan man glemme en person man vet man alltid kommer til å huske?


Det hadde betydd innmari mye for meg å få et svar. Vær så snill,svar meg. Tusen takk på forhånd,det betyr mye.

Off, jeg er selv ganske så ung og har opplevet akkurat det samme! Det er helt forferdelig og absolutt ingen fortjener noe slikt!

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med hva du kan/skal gjøre siden det har jeg ikke svar på, har heller ikke svar på hva jeg selv skal gjøre ..

Du må ha lykke til! Håper du en dag finner en som tar godt vare på deg !

Tusen takk for svar,det betyr mye.

Heei, må bar si at jeg akkurat har blitt dumpet, eller jeg tror jeg har det, for to dager siden sa han at han elsket meg, nå gjør han plutselig ikke det. Han sa i tillegg at han ikke bryr seg om hva jeg gjøre. Det gjør så utrolig vondt, men, vi må bare tenke at det muligens finnes "andre fisker i havet"

God bedring, og lykke til videre, håper du blir bedre!
klem