...etter to år, to år uten en lyd, to år etter at jeg slettet han fra både sosiale medier og kontaktlisten. Ved det sendte jeg et signal om at jeg ikke ville ha noe med han å gjøre lenger. Der og da orket jeg ikke, ble jeg minnet på alle mine feil og mangler.

I en ruståke nylig kontaktet jeg han. Jeg hadde tenkt på han i de to årene, tre vi hadde kjent hverandre, men hadde ikke turt å ta kontakt før pandemien hadde gitt oss den avstanden jeg tenkte kunne lege forholdet. Jeg ville ikke drukne i hans gjøremål som før.

Det var ærlig talt deilig å kjenne på redselen av å leve i nåtid, og ikke bare rope i sinne over traumer fra fortiden. Hans apati var uunngåelig, og etter to år kan jeg skjønne at hans omsorg hadde forsvunnet. Det var vanskelig å føle at jeg nå plaget han, og flaut å vite at jeg hadde gjort meg til en «laughing stock» i hans (og min tidligere) krets. Likevel var hvert svar et håp om en endring, et håp om et smil og en latter, en anledning til å løsne opp og rette opp feil, få han til å se den personen jeg kan være i tosomhet.

I stedet sitter jeg med en stor klump igjen etter at samtalen brått tok slutt. Jeg rundet av etter å ha tatt hintet. Jeg hadde håpet på en distraksjon, om det så var en miserabel en, men jeg sitter i samme gjørmehull fremdeles. Tankene er de samme, men hakket mer overveldende. Livet går på autopilot som før.

En del av meg vil kontakte han igjen, for å ha noe å se etter, om det så er med redsel. Men jeg orker ikke avslutte som om ingenting er skjedd, uten å ha kommet noe lengre i livet, verken sosialt eller følelsesmessig. For jeg vet samtalen tar slutt en gang og livet må gå videre. Jeg har bare ikke noe å gå videre med.

jeg vet alt
om å
ikke komme
videre
det er vilt
den makten
enkelte
har over oss
gabriel scott:
makten over andre er intet,
makten over seg selv er alt.....