Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan rote livet sitt til...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan rote livet sitt til...

okt 27 2009 - 02:22
Jeg er en 28 år gammel mann son er på slutten av studieperioden min.
Føler på en måte dette er i en slags overgangsfase i livet mitt mellom full jobb og studietid.
Jeg er stor sett utadvent, hyggelig og positiv. Jeg har venner i øst og vest men de jeg har som en gang var nære er nå blitt fjærnere med tiden. Dette fører til at jeg ikke føler jeg har noen jeg stoler på som jeg kan snakke orndtlig med, i hvertfall ikke om vanskelige ting jeg sliter med. Min familie har jeg ikke noe nært forhold til emosjonelt.

For ca 3 år siden traff jeg en helt utrolig jente. Jeg hadde akkurat kommet ut av et forhold som ikke fungerte i det hele tatt, det samme gjalt hun. Vi ble kjent med hverandre og falt for hverandre. Vi ble "sammen" 5 måneder etter vi møtte hverandre og hadde det utrolig fint når vi var med hverandre. Vi bestemte oss for å flytte sammen 4 måneder etter vi ble sammen på grunn av praktiske og økonomiske årsaker. Vi bestemte oss for å gi det en mulighet og det fungerte helt til august da jeg brøt forholdet. Da hadde vi bodd med hverandre i 2 år.

Årsakene mine var at vi hadde gnagd på en del problemer som jeg/vi ikke hadde noen god løsning på og etterhvert bare nesten ikke ble snakket om.
siden vi begge er studenter jobber man mye om sommeren. Dette fører til en veldig "sliten" holdning i forholdet. Jeg var i August veldig sliten av mye jobbing og tror det franskynte at jeg ønsket å gjøre det slutt og ikke prøve andre alternativer for å få forholdet til å fungere. Jeg var så lei av at det var "problemer" og ting som gjorde at ting ikke var fint, dette førte til at jeg var overbevist om at det var følelsene mine for henne som ikke var på plass der de skulle være.

En måned etter hun hadde flyttet ut oppdaget jeg at det var noe i livet mitt som manglet. Jeg har truffet noen som har vært interessert men jeg har ikke tatt noe initiativ. Det tok meg enda en stund å finne ut at det ikke var på grunn av vanen å bo med noen som var årsaken. Følelsen ble bare verre og etter å ha truffet henne igjen fant jeg ut at jeg er så utrolig glad i dennne damen og er så forelset i henne som jeg aldri har vært før.
Hun har startet et nytt liv uten meg og klarer seg ganske bra. Men jeg vet vi hadde det bra og at jeg såret henne, man kan også si jeg brøt et stort og viktig tillitsbånd mellom oss. Har ført til at hun ikke har vurdert meg igjen etter jeg "kastet" henne ut i sin nye tilværelse.

Vi har tilbringte litt tid med hverandre under fanen "venner" siden vi har mange felles venner, men jeg klarer ikke å være med henne når jeg vet det ikke er meg hun vil ha. Jeg ble bare mer og mer forelsket og følelsene mine for henne er på et nivå som ikke kan beskrives godt nok med ord. Alt annet ble uviktig og det begynte å påvirke livet utenom også. Jeg klarer ikke sitte å lese på ting jeg bør lese på. Får ikke sove om natten og når jeg sovner våkner jeg ikke en gang av vekkerklokken.
Mat er helt unødvendig, jeg spiser kun når jeg vet jeg må og selv da er det ikke mye. "Klumpen" i magen og brystet mitt bekymrer meg, jeg opplever det som en enorm påkjenning på kroppen min å ha det slik. Hjertet mitt er kontinuerlig i overarbeidet "tilstand".
Jeg kjenner kjærlighetssorg, jeg var forlovet en gang tidligere i livet mitt (8år langt forhold). Da det forholdet tok slutt tok det nesten 1,5 år å bli meg selv igjen.
Men dette er anderledes, veldig mye mer anderledes. Jeg er virkelig glad i denne jenta.

Og her kommer rotingen.....
Jeg snakket med henne om at jeg hadde følelser for henne, ikke bare små litt usikre "vet ikke helt hva jeg tenker" følelser men at jeg virkelig var glad i henne. Hun forklarte for meg hvordan hun så på bruddet og hvordan hun har lagt den delen av livet sitt på hyllen og hvordan jeg hadde brutt tillitten til henne på en måte det vanskelig å rette på. Hun var mildt sagt ikke klar for et forhold til meg. Selvfølgelig er dette forståelig fra min side, jeg gikk fra "vil ikke" til "forelsket" på 3 måneder. Hun har vanskelig for å "tro" helt på mine følelser, ikke at hun ikke tror meg men at jeg kansje lurer meg selv i prosessen med bruddet.
Jeg sa til henne at jeg ikke ønsket å gå tilbake til slik vi hadde det men begynne i det små for å se om det er noe å bygge på for oss begge. Hun snakket med sine og sa til meg etter en stund at det var vanskelig for henne å ta stilling til oss på en slik måte nå. Hun ville gi seg selv tid til å finne ut om hun hadde følelser for meg å bygge på eller om det var "savnet/vanen" å ha meg i livet sitt. De følelsene hun har for meg må hun finne ut av hva er før hun kan ta en avgjøresle på hvordan forholdet vårt utvikler/avikler seg. Hun har lyst å tilbringe tid med meg så vi bestemte oss for å gå å spise middag sammen på fredag (i dag er det mandag).

Nå kan dette virke på en måte som at det kan gå i riktig retning for meg/oss men jeg er ikke langt nær så optimistisk. Jeg vet at hun "prinsippielt" ikke blir sammen med noen hun har vært sammen med tidligere, så jeg kjemper også mot stoltheten hennes. Og der ligger også størstedelen av problemene mine.

Følelsene jeg har for henne har ikke blitt svakere av den grunn snarere tvert i mot med tanke på muligheten for oss. Men usikkerheten kommer nå på toppen av et allerede svakt hjerte. Jeg røyker men har ikke vært noe storrøyker i livet mitt, går gjerne flere dager uten røyk bare fordi jeg ikke har lyst. Men nå ligger jeg på en 20pk dagen minst. Jeg vet at hvis man er stresset så utskilles et hormon som gjør at man får lyst på røyk. Jeg har kontinuerlig lyst på røyk men det hjelper ikke.

Jeg har så vondt i følelsene mine at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre ut av meg. Jeg er bekymret for helsen min og at jeg kommer til å drikke for mye over tid hvis ikke dette gir seg. Ingen å snakke med gjør ikke saken bedre. Klarer ikke konsentere meg på skolen, det eneste jeg lurer på er... hun sier ja... nei....hun med andre..Urettferdig.. Alt er bare rot.. På toppen av det hele vet ikke noen av vennene mine at jeg sliter som bare f*en. Holder masken og er positiv men dør innvendig når jeg kommer hjem til en enslig leilighet. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til noen ting lenger. Det eneste fokusområdet jeg har nå er hvordan kan jeg få henne tilbake... Jeg vil tilbake til meg selv men finner ikke veien. "IF is the middle word in LIFE" og akkurat nå har jeg kun "IF" alt annet har stoppet opp. Alene sitter jeg her og skriver til deg som leser i håp om noen ord som får meg til å tenke anderledes eller bare inspirerer meg til å gjøre NOE.
Avatar

Re: Hvordan rote livet sitt til...

okt 29 2009 - 17:50
Jeg kjenner meg igjen i at jeg vil tilbake til meg selv.
Du må ta tiden til hjelp. Har du ingen å snakke med så oppsøk en psykolog (mer vanlig en man tror).
Jeg tror du trenger å finne deg selv igjen, før du hopper inn i det forholdet igjen. Dersom det i det hele tatt er lurt å begynne på igjen med henne. Aksepter at du bor alene. Innredd og finn på mye moro med venner. Etterhvert vil du nok få det bra med deg selv igjen, og se litt mer "fornuftig på situasjonen".

Lykke til
Avatar

Re: Hvordan rote livet sitt til...

nov 5 2009 - 07:01
Heisann. takk for svar. :)

Jeg er nok enig i at tiden hjelper på. Men, og da mener jeg MEN...
Jeg har fokusert på helt andre ting, bygget meg opp til å fokusere på meg og ikke oss.
Tiden har gjort meg bra og jeg har startet på en todelt sti hvor den ene siden av meg gjør meg klar for at hun vil tilbake og den andre sier at hun ikke vil det. Men det er som å balansere på et veldig skarpt tveegget barberblad. Dette fordi jeg leker litt med mine egne følelser og tar ikke en endelig beslutning om situasjonen. Litt fordi jeg vil ha henne tilbake men også litt fordi jeg ikke tør satse helhjertet på at hun vil det jeg vil. Mao. jeg går ikke helt inn for å vente på hennes svar. (jeg har ikke fått et endelig nei eller ja, hun sier hun trenger tid.)

Jeg tror jeg forbereder meg på begge deler men jeg vet veldig godt hva jeg vil. Nå stiller det seg et nytt spørsmål, hvor mye tid skal (bør/må/burde/har jeg lyst til) å gi henne????
Jeg vet utrolig godt hvor vanskelig det er for henne. Jeg tror hun har lyst å gjøre unna en del "singel" ting før hun tar noen beslutning (min antagelse, ikke noe hun har sagt). Men det er fortsatt smertefullt for min del. Tror ikke jeg har lyst å leve i denne smerten noe særlig lenger men jeg vet at jeg har lyst å være sammen med henne, så hvor lenge skal jeg holde ut?? Er men glad i noen, hva gjør man ikke for dem??

På den ene siden har jeg begynt en prosess hvor jeg bygger meg selv opp slik jeg ønsker å være, men lengter på den andre siden etter henne som jeg vet hadde fullbyrdet hele prosessen. Skal jeg gi slipp på henne og lære meg helt å være uten henne for så og bli kjent med henne på nytt??

Jeg har forsøkt på mange måter å gi henne rom slik at jeg ikke er pågående og "kveler" henne slik at hun kan finne ut av ting "på egen hånd". Men ting tar tid, følelsene har ikke gitt seg, selv etter seks uker er de fortsatt like sterke og frustrasjonen like overhvelmende.

Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere følelsene mine i hverdagen, men vet ikke om jeg lykkes i prosessen. (Kan jeg gjøre noe for å påvirke svaret hennes i mitt favør?). Har jeg rett til å presse henne?, KAN jeg presse henne? Skal jeg tenke fornuftig og taktisk slik at det er størst odds for å få henne tilbake? Det er så mange spørsmål og jeg vet det er så mange tanker men ikke et eneste klart svar har meldt seg.
ALL fornuft tilsier: følg følelsene dine, men de ønsker noe jeg ikke kan kontrollere. Så hva gjør jeg??

Tiden vil vise, akkurat nå er jeg fortsatt såret og sliten, med et mål for øye og ikke så mye annet å vise til... Jeg vet hva jeg vil men får det ikke til.. Føler meg så utrolig hjelpeløs og maktesløs...
Til forsiden