Har lagt inn i dette forumet tidligere. Har et 17 års eksteskap bak meg. Synes det er vanskelig å «komme videre». En start burde vært å la være å tenke på det. Er i en sorgprosess har jeg lært. Har to barn på 12 og 15, annenhver uke. Bor i nytt hus og har egentlig det meste på stell.. noe tips om hvordan jeg kan fokusere på noe annet enn skilsmisse og negative rundt dette?

Sliter med akkurat det samme for øyeblikket

Hei, først; jeg vet ikke om du er mann / dame. Antageligvis er du godt i 40-årene grunnet barnas alder. Ikke vet jeg heller hvem som trigget skilsmissen mellom dere. DEt er gjerne slik at den som setter igang det kommer lettere ut av det.
Hvis du evt. klipper og limer ditt originale innlegg så kan det være enklere å se ting ut fra en "ekstern" perpektiv?

Hei er igjennom det samme. Det verste for meg er at vi ble nybakte foreldre i år og et halvt år senere gjorde eksen det slut. Savner familjelivet og ser det verst nu i jula. Har 3.barn jeg en voksen gutt og hun en skolejente og vi sammen en baby og at vi ikke kan dele den gleden sammen for meg er fryktelig vondt i pappahjertet og sjela. Har hatt reisejob i alle år og for meg føltes det ut som om ingenting var bra nok for hun. Fått fryktelig mye kjeft opp igjennom årene spesielt når jeg for på job. Jeg betalte det meste og det var altid noget som manglet. Jeg strekte aldrig til utfra hun for hvis det ikke var mangel på klem så var det at forstå hun tross hun aldrig ringte meg på job og informerte meg om sine følelser. Har ikke chanse når jeg aldrig får beskje på job hvordan min famije har det. Brydde meg mindre om hennes outbreaks før vi fik barn sammen jeg. Etter vår elskede sønn ble født ble jeg veldig mye mere sårbar og etter hun knuste mit hjerte har jeg vært lost. Mistet jobben samtidig mest fordi jeg trodde at i og med jeg var borte en uke a hadde hun alenetid og jeg på job som jeg ser nu var fryktelig feil. Til slut så har eksen altid hatt angst for face to face komunikasjon og blir veldig ofte sinna og da overkjører meg. Hun bruker bare sms og det sårer meg ekstra mye fordi jeg ville trodd at mamma ov pappa prater sammen burde vært bra for alle og spesielt barna. Hun blir bare sinna når jeg nevner oss og legger da al negativ skyld på meg som har det tøft nok fra før. Så fra nu har jeg null kontakt med hun og håper hun strekker ut en hånd uten upersonlig sms og heller møter meg ute og går tur eller ringer meg og prater sakligt. Mvh: en trist pappa som savner og elsker sin familje enda sterkere nu i jula.❤️ Til sist hvorfor sier hun så mye stygt og legger så mye skyld på meg med negative historier fra vårt forhold som jeg hverken kan huske eller stå for? Hun råper da bare til meg at det er sånn hun føler. Vil sjøl mene at hun har en historie om forholdet, jeg har en også er det sannheten.❤️

Synes jeg kjenner igjen historien din.. selv er jeg 42 år gammel deltids alenepappa med 50/50. Dette med jobb osv, og trodd at det var positivt å stå på for familien.. Selv jobbet jeg som selger i 6 år. Og da var gutta helt små. Masse tid brukt osv på messer osv, og jeg betalte alle regninger på rekkehuset vi kjøpte i 2005. Under den tiden tok hu utdanning... og hadde bare studielån.. så, kjøper vi tomt og begynner å bygge hus, ved siden av jobb og små barn.. til slutt blir det for mye å være selger og tar meg en mer 9-4 jobb for å få litt mer stabilitet. Nei, vi var ikke forelska på en rosa sky, men det rusla og gikk og vi bygde familie.. ikke var det mye krangling heller, og når det ikke var helt på topp gikk jeg ut å vaska bilen. Det skulle jeg ikke gjort, for det gikk tydeligvis ikke over???????? Jeg fløy og rydda og vaska stadig vekk for å holde det pent og ryddig i huset, men det ble vel negativt tatt opp det og.. til slutt røk det og takst på huset og høyere gjeld og hele pakka.. nå sitter jeg her da, med forholdsvis nytt hus som alle feriepenger, bonuser og styr har gått med på de siste ti åra.. bil, båt, og to flotte gutter, men sliter med å være alene og innordne meg alt. Føles fryktelig urettferdig!!