I lang tid har jeg vært forelsket i ei jente. Jeg husker den første gang jeg møtte henne; mitt førsteinntrykk av henne var at hun virket sjenert, litt stille, litt rar og klumsete, men imøtekommende og hyggelig, og veldig søt. Vi jobbet sammen kun i en kort periode, men jeg ble betatt av henne i løpet av denne tiden.

Tiden gikk. Vi sluttet å jobbe sammen, men vi så hverandre av og til i gangene, og hilste. (Jeg ble alltid døs av lykke da hun smilte og hilste på meg.) Jeg hadde er dypt ønske om å snakke med henne, og komme nærmere innpå henne, og være sammen med henne. Men jeg var alt for sjenert - alt for feig og initiativløs til det. Alltid tenke jeg på dette da jeg så henne. Alltid vek jeg unna, og lot meg heller drømme om det.

Tiden gikk igjen; det ble sommer. Jeg fortsatte å tenke veldig mye på henne, og lurte på hva hun gjorde akkurat i dette øyeblikket; hva hun tenke og følte. Jeg følte meg døs og beruset av forelskelse og drømmer; jeg gledet meg til semesteret begynte igjen, så jeg kunne jeg se henne igjen.

Tiden har gått - for alltid. I dag så jeg henne. (Mitt hjerte begynte å banke.) Men hun leiet hender med en ung mann. Hun smilte sjenert - som hun alltid har gjort - men hun gikk hånd-i-hånd med en mann. Jeg har alltid lurt på om hun har en kjærest, men alltid avfeid denne tanken. Men i dag fikk jeg se det med mine egne øyne. De virket lykkelige sammen, gående sammen hånd-i-hånd. Det gjorde meg fryktelig vemodig og trist, og jeg følte meg plutselig totalt hengitt i ensomhet (skjønt jeg satt sammen med kompisene mine). Jeg klarte ikke å jobbe noe særlig resten av dagen, stirret bare tomt ned i pensumlitteraturen, og tenke på henne. Tiden har gått fra meg, for evig og alltid.

Det finnes ingen hensikt med denne teksten, jeg ville bare skrive ned det jeg følte for min egen del. Ha en god kveld videre.