Traff en nydelig dame i sommer, vi har hatt et eksklusivt forhold til nå. I begynnelsen var begge voldsomt på og forelsket i hverandre. Så merket jeg etter noen måneder at det "dabbet" litt av fra hennes side. Hun har ungdommer i huset som bor hjemme og er veldig opptatt med jobb, det er jeg også så å treffe hverandre var ikke lett. Men i begynnelsen fikk vi det til ganske ofte.
Så merker jeg at det "dabber" litt av og vi møtes ca en gang i uken, i det siste enda sjeldnere. Det skjer bare når jeg tar initiativ,og da har hun stort sett sagt ja.

Vi var enige om at vi var i et forhold, men hva forholder er det der man ikke setter av tid til hverandre så tidlig i et forhold? Jeg har ikke direkte sagt til henne mine bekymringer, mest fordi som voksen kvinne bør hun forstå at så lite kontakt aldri kan føre til noe varig forhold.
Så bryter hun delvis en avtale. Jeg har nå fått nok, og kommer ikke til å forsette å ta initiativ og holde kontakt. Det er ikke snakk om å "ghoste" henne på noen måte men prøve å få henne til å forstå at initiativ og prioritere kjæresten er noe som er helt nødvendig i et forhold.
Sender hun meldinger vil jeg svare, og inviterer hun til treff vil jeg si ja for å ta dette direkte opp med henne og så eventuelt avslutte forholdet om hun ikke vil prioritere og slippe meg inn i sitt liv.

Jeg er glad i henne, og vil måtte se henne en del dager fordi vi bor på samme plass. Så om dette avsluttes nå skal det skje på en snill og "skånsom" måte mest fordi jeg faktisk er glad i henne.

For hun sier hun er glad i meg, jeg vet jeg er glad i henne og sier det til henne hver gang vi har møttes. Men for meg minner det mer og mer om et "hekt" fra hennes side, at jeg er langt ned på hennes prioriteringsliste angående bruk av hennes tid. Jeg vet jeg er glad i henne og er også travel, men er innstilt på å sette av tid og prioritere henne uansett. Jeg kjenner ikke hennes følelser, men jeg kjenner mine! Og da virker det veldig rart at man nedprioriterer en man er glad i, jeg får meg aldri til å gjøre det.

Så det gikk opp for meg her forleden at dette minner mer og mer om et hekt jeg er utsatt for. Det vil jeg aldri godta, og velger derfor å trekke meg tilbake. Tar hun kontakt og vi treffes igjen vil jeg be om avklaring, tar hun ikke kontakt er det forklaring nok. Er det et greit utgangspunkt?

Hei, Livsvandrer!

Jeg var i en nogenlundende samme situasjon selv som jeg ser du beskriver bare at mitt forhold var avstandsforhold. Jeg ser at du skriver at dere var "voldsomt" på hverandre på starten men etter noen måneder så "dabbet" det litt av. Dette er i teorien ikke noe og bekymre seg for, men ikke vær redd, jeg tenkte akkurat det samme som deg i mitt tilfelle hvor det dabbet av med min eks etter et par måneder. Fikk høre fra flere jente venniner av meg og fra henne selv, at jenter "dabber" litt ned på den intensiteten når hun føler seg komfortabel med typen sin. Det jeg mener med det er at på starten kan hun virke ganske intens fordi hun ønsker å "selge" seg inn til deg, forstår du? Hun ønsker og gi deg et godt inntrykk av seg selv så du skal se hennes gode sider og når du har sett de og hun føler at hun har blitt akseptert av deg så vil hun ikke føle den sammen trangen ved å utrykke seg noe voldsomt fordi hun vet at hun har deg! Hun er rett og slett komfortabel med deg!

Men vil gjerne stille deg noen spørsmål rundt denne situasjonen så jeg kan få et litt klarere bilde ang situasjonen.

Svarer hun deg på meldinger du skriver til henne? Er hun ofte tilgjengelig når du ringer henne? Hvor ofte snakker dere i løpet av en uke?

Jeg tenker egentlig at dette er en situasjon av at hun er skikkelig komfortabel med deg! Hun sier hun er glad i deg og hun sier hun liker deg! Kanskje du bare skal stole på det da? Det kan være at hun til og med tok deg foran jobb en periode fordi hun ville gi deg et godt inntrykk av seg selv og når hun er komfortabel med deg fokuserer hun sikkert litt mer på jobb fordi hun vet hun har deg.

Håper på svar tilbake! Dette ordner seg helt sikkert!

Hun svarer rimelig kjapt på alle meldinger jeg sender. Har aldri gått mer en en time :) Jeg liker ikke å snakke i telefonen, det gjelder ikke bare med henne for å si det slik. Jeg liker stort sett ikke snakke i telefonen annet en å fikse praktiske ting angående utenforstående som offentlige kontorer, butikker etc. Selv min mor klarer jeg bare maks 10 minutter samtale med over telefon :) Damen er mye samme typen egentlig. Så vi snakker sammen når vi treffes! Og da går vi aldri tom for samtale emner. Problemet er at vi treffes litt for sjeldent på grunn av jobb og andre ting som hun må prioritere tydeligvis. Noe som gjør meg veldig usikker. Ta initiativ er hun generelt dårlig på, men er med stort sett når jeg tar det. Jeg føler at jeg maser nå, og derfor har jeg trukket meg tilbake. Nå har vi hatt null kontakt på et par dager. Før kunne hun sende meldinger, nå er det null av det fra henne. Vet bare ikke, jeg får gi det noen dager og så treffe henne igjen. Har bare lyst til å roe dette helt ned, og så se hva som skjer. Var så bekymret de siste ukene at jeg hadde vondt inn i sjelen. Nå har jeg forsonet meg med at om det ikke blir noe mer videre så skal jeg klare å stå igjennom det.
Det gjør det ikke lettere at hun er introvert og veldig sjenert egentlig. Har hele tiden virket som hun ikke liker å ta noe initiativ og lede an i forholdet. Takker for svaret ditt, håper du har rett :) og at jeg har tatt helt feil.