Eg er en jente på 17 år. Eg og thomas/eksen møttes slutten av sommeren 2012 og hadde d så jævli fantastisk i over et halt år.. vi sa at vi elsket hverandre nyttårsaften 2012-2013 og ble sammen for andre gang under rakettutskytningene og hadde det strålende to måneder før helvettet brøt ut. Eg har alltid slete med depresjon og slike ting og hadde mistet en del av meg skjøl etter forrholdet eg var i før thomas.. d gikk i at eg ble fra såret.. til slått.. til kveling. og som prikken over i-en hadde han vært utro fordi eg ikke ville ha sex med ham. thomas fikk meg lykkelig og alt.. var et paradis. Men jah vi må tilbake til slutten av februar i år. Eg hadde begynt å miste følelser for alt. Eg kunne ikke føle at eg elsket thoams.. eg kunne ikke føle at eg var glad i noen eller noe lengre. Eg slet noe sykt med å komme i gang med ting så alt ble slit. forholdet hadde gått veldig nedover og vi bestemte oss forr å slå opp. Vi klarte fremdeles ikke gi slipp på kysssing og sexen. Han kysset en annen jente.. han ditchet meg tidlig om morgenen for å være med hun han kysset og det eg gjorde var å sette meg på badegulvet å kutte meg. Eg ringte å sa at han måtte komme hem og han trøstet meg. di to neste dagene gjorde han akkuratt det samme og siste dagen var dråpen. Eg holdt på å henge meg.. eg prøvde å kvele meg skjøl.. og kutte dypt nokk. Eg ringte ham som vanlig.. Han kom.. og holdt rundt meg som vanlig. men hans klemmer var den eneste rusen til å roe meg ned. å dette var for noen uker siden ass. Men så etter masse drama klarte vi å finne hverandre litt igjen. men heh.. I forgårs ville han ta pause fordi han var dritlei av at eg klikket og ble sur nesten hver dag på han.. d er ikke sant. Eg har lov å reagere på enkelte ting.. men d har tydeligvis vært nokk for ham. Eg ringte ham tidligere idag.. å spurte om vi skulle kutte ut å heller bare love hverandre at vi ikke skal bli sutrete å sur.. men han var bestemt på pause mellom oss.. ikke sånn kjærester som tar pause, men gode venner som må ta avstand fra hverandre. Eg la på uten å si hade.. begynte å grine og leste litt på nettet angående å komme seg videre. og tok meg noen røyk. Da eg leste ferdig.. tørket eg bort tårene.. og begynte å rydde vekk alle tingene hans i en pose, eg blokkerte ham på facebook og sa:''Er det pause du vil ha, så er det pause du skal få.'' Livet er for kort til sutring og grining. Lev som om imorgen er din siste dag, og lær som om du lever evig. Å så kan eg komme tilbake til den jenten eg var før alt ødela meg.. Og den jenten brydde seg ikke om hva andre sa som var upassende, det gikk inn det ene øret og ut det andre, men sa først sin mening om saken. Hun kunne finne på di mest syke ting ingen andre kunne finne på å gjøre og levde sitt eget liv i en egen verden med venner, dem hun var glad i... og ikke minst dem som fortjente tiden og oppmerksomheten hennes. Eg har aldri hatt noe særlig hell med gutter og eg tror nokk eg skal ligge litt lavt og heller leve singelivet. Eg har no klart å bite tenna sammen å dratt til legen med problemene mine og får oppfølging framover. Eg er ikke bare stolt.. men også ganske glad eg ikke har vært på så lenge eg kan huske!

P.S. D var utrolig godt å få dette ut!

Det var ålreit å lese det du har skrivi, bra du klarer å få det ut på en positiv måte. Hjelper ofte å tømme seg med ord, jeg selv sitter våken fordi jeg ikke har det noe bra med meg selv og ikke vet hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre i positiv eller negativ rettning!
Jeg har lest innlegg på denne siden, noe av det jeg leser, får meg til å føle meg inkludert og at jeg ikke er aleine om å være "rar".
Jeg er 29år og kjenner igjen det du skriver, gutter og forhold er komplisert i den alderen, husk at det blir bedre hvor eldre du blir og av erfaringene du får.
Jeg synes ikke du skal skade deg selv, du kommer til å angre på de arrene og du fortjener heller ikke de arrene du lager.
Jeg ser ikke ut på armene mine og tør ikke gå med t-shorter eller noe som viser armene mine, jeg synes det er flaut om noen skulle se det. For jeg vil ikke bli sett på med sympati eller at noen skal synes synd på meg, eller lage sine egene tolkniger av meg!
Jeg er glad du har gått til legen, du må ta vare på deg selv, masse av det som skjer i livet ditt nå, skaper også grunnlag for fremtiden din!
Jeg har selv vært sammen med voldelige, psykisk terrorirserende menn, jeg sitter ikke igjen med noe positivt!
Jeg lærte ikke av mine feil og erfaringer i tenårene, ikke tidlig i 20årene heller, jeg skjønner ikke alt ennå, men vet at,det vonde og negativte mennesker har påført meg, gjør meg bare sykere og sykere inni meg selv, så jeg har lært å holde meg unna destruktive mennesker, i den grad jeg befinner meg i nå, som ikke er helt fullstendig, for jeg lærer fremdeles og stadig driter jeg meg ut.
Godt at du tror på deg selv, gjør det som føles rett for deg og ikke bry deg altfor mye om de som ikke er enig, om det du gjør og velger er innenfor "godtatt og lovlige" former da!

Trist at det blei sånn da, men fint at du klarte å gå til legen med problemene og får hjelp :)