Jeg vet ikke om dette passer inn under kjærlighetssorg, men visste ikke hvor ellers jeg skulle skrive dette.

Som mange andre har jeg opplevd kjærlighetssorg, det har føltes uendelig tungt å komme over noen ganger, og et par ganger som fysisk smerte rett og slett. Og det er disse to gangene som har gjort at jeg nå sliter med å tro på at kjærligheten faktisk finnes. Den første gangen var alt så fint, og det føltes som om det kom til å vare, men så var det over, og all tilliten jeg hadde gitt han, all tilliten han hadde gitt meg, alt vi hadde delt, ble plutselig tråkket på.
Andre gang var det intenst og kortere, men vi kom nær hverandre på kort tid, og vi snakket om fremtiden og vi elsket hverandre. Og så var det også over. Han fant en annen, men påstod han fortsatt hadde følelser for meg.

Det var som å ta en kule. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å åpne meg for andre mennesker, det å la noen komme helt innpå meg har alltid tatt meg litt tid. Men disse to slapp jeg helt inn, og jeg fikk bekreftelse på at det var fint tilbake. Men så var det over. Etter dette har jeg hatt store problemer med å stole på menn. Noe som igjen har ført til at jeg ikke tør tro på menn lenger når de viser tegn til å like meg. Og når jeg liker noen og tør vise dette, så ender det likevel med at det aldri blir noe mer. Dette igjen har ført til at det nå føles som om jeg ikke greier å tro på kjærligheten lengre. Jeg har rett og slett mistet troen på at det finnes noen der ute som vil ha meg, hele meg akkurat sånn som jeg er.
Og så er jeg så redd for å bli såret igjen på samme måte som før. Det var så vondt, som en fysisk smerte som nesten føltes kvelende. Jeg elsket begge de mennene, og de var glade i meg, men det var ikke nok. Så hva skal egentlig til for at noe skal vare? Jeg er nå kjemperedd for å bli alene resten av livet, jeg kjenner meg ensom hver dag.

Jeg har et flott liv altså, familie og venner jeg er glade i, en herlig jobb, hobbyer jeg er aktive i flere ganger i uken. Men jeg savner noen å dele alt med, samtidig virker det helt usannsynlig at jeg vil finne noen, fordi jeg har mistet all tro på at jeg kommer til å finne noen. Og det føles også vondt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å tro på kjærligheten igjen. Kanskje støter jeg ubevist alle bort fordi jeg er så redd for å bli såret igjen, men likevel ønsker jeg ikke å støte dem bort. Kanskje man ikke kan finne kjærligheten om man ubevist ikke tror på den? Jeg vet ikke, vet bare at dette føles trist, forvirrende, og ensomt. Er det noen som har noen synspunkter?

Kjærligheten (med stor K) kan være en farlig tanke. Jeg har merket på både meg selv og andre at det blir lagt veldig mye forskjellig i ordet. Det finnes nok mange der ute for en egentlig.

Jeg kjenner meg ganske så mye inn i det du sier. Har hatt 2 forhold selv. Skal flytte ut nå etter det andre. I det minste knuste hun meg ikke. Men usikkerheten for om det er noen der for meg er ikkemindre for meg. Jeg prøvde å finne ut hvorfor det ikke gikk, men fikk ikke noen svar. Jeg er snill, og attraktiv. Hun er veldig glad i meg, men det var "noe" som bare ikke stemte. Jeg får ingenting å jobbe med.

Jeg vet ikke hva som er grunnen til problemene som oppstår, men jeg vet at tross hvor vondt det gjør å bli valgt bort, så skal jeg fortsette å gi og å ta i midt neste forhold. Å ha noen er et behov alle har. Og selv om jeg blir avvist av den som er min neste kjærlighet, så har jeg også fått noe av forholdet.

Har null erfaring med forhold så kan ikke relatere til det så bra. Skjønner teorien i det men det hjelper så lite.

Det en må gjøre er å ha ankerpunkter i seg selv som er sterke nok til at en står støtt alene. Når du står der du vil være og gjør det du vil gjøre så vil kjærligheten komme blafrende som det mest naturlige. Om en klamrer seg til et håpløst forhold fordi man er livredd kan det gå to veier. En kan ha skarpe nok klør til å klore seg fast til en kiler over eller man kan falle for å få leksen servert om at en gjør ting feil.

Hva snakker jeg om her? Dypere meninger enn mainstream begreper om hva som er hva. Det kan lønne seg å sette seg mer inn i det å være menneske enn det en TROR det vil si å være et menneske. Det første man burde gjøre er å stille spørsmålet: "Er jeg lykkelig?" Svaret skal være "ja" her. Dersom det ikke er det må en finne ut av hva som må til for å bli lykkelig og fortsette å stille spørsmålet progressivt mens man setter seg mentalt inn i sine egne forestillinger. Da vil en kanskje få seg et par overraskelser på veien også. Det vi tror vi vil ha er ikke alltid det vi trenger.

Tror jeg på kjærligheten?
Ja absolutt. Kjenner på den hver dag. Og nei, jeg er fortsatt ikke i noe forhold.