Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Forvirra sitvasjon rundt sammlivsbrudd HJELP

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Forvirra sitvasjon rundt sammlivsbrudd HJELP

nov 24 2020 - 16:02
Hei ja hvor skal jeg starte...
Jeg er 27 og eksen er 22

Tirsdag for 2 uker siden startet marerittet.
Vi var ilag i 1,5 år i november og var samboere siden juli.
Hun skulle på jobb og eg skulle på trening,alt virket helt normalt merka ing unormalt den dagen.

Men nå eg kåmm heim hadde hu pakka alle sakene sine å lagt igjen et brev te meg som var knusande.

Detta går ikkje lenger,det sista halvåre har vert overfladisk,eg ser ing framtid med deg. Eg gjer ikkje detta får å ødelegga live ditt men får å redda mitt eget. Ikkje kontakt meg å ikkje følg etter meg så blokka hu meg på alle sosiale media.
Det så skjedde i sommar va at hu meinte hu ikkje hadde følelsa for meg lenger men når hu forklarte meinte eg d va øvetenknimg å at hu hadde mista nyforelskelsen sin å ikkje va kjent med slike følelsa siden eg va føste kjæresten hennas.

Eg fekk panikk så krafti at eg begynte å blø neseblod å angsten slo meg i bakken.
Men eg tenkte eg må reisa ette hu får å snakka.
Me hadde foresten alldri krangla eller nåke,me levde fint ilag trente ilag å alt praktisk løyste me perfekt vil eg sei.

Eg reiste opp onsdagen ette å møtte faren i døra å han såg fortvila ut,han heller viste ing om d her alle trudde me hadde d finnfint ilag så eg forstår hans fortvilelse.
Han sa detta blei ikkje så greit men uansett trenge dåke å dåke må snakka om d. Så satte me oss ner å snakka litt.
Så blei me ilag igjen men d varte ikkje lenge,mandagen ette kåmm faren heim fra jobb tidligare en vanli å sa me måtte snakka ilag,då hadde han snakka me hu å d viste deg at hu ikkje klarte å sei sannheten te meg sukk så d blei slutt igjen

Tiå ette va berre grining angst å grining frå begge foreldrene.
Hu påstår at hu har mista følelsane for meg,men det var jo meir en som så,hu følte deg ikkje ordentli hørt av meg å hu har generelt alldri vert flink te å snakka om sine følelsa å sine behov det har foreldrene bekrefta for meg.
Hu er introvert å trenger mye tid åleina men d fekk hu alldri,hu er og konfliktsky kombinert med at hu slite me å sei sannheten.
Eg låvde forandringa å eg fortalte st eg forsto alt å sa alt så sku forandra seg slik at hu fekk d så sku te får å få d bra me meg.
Hu trudde på meg men klarte ikkje å sjå at d sku forandra seg.
Eg følte meg hjelpeslausbforlatt svikta å totalt knust.
Eg ser på foreldrene hennas som mine å dei ser på meg som sønnen deiras me kan snakka om alt.
Ser ikkje på mine foreldre som foreldre har alldri gjort d...
Men nå skjer det rare ting som i eg spørte om hu ville at me sku ha ei essensielle rolla i live te kverandre å ver tilnerma bestevenna d sa hu ja på på secunde.
Så spørte eg om me kunne feira jul men hu syns ikkje det men eg sku få besøka dei i påsken,så jekk d 1-2 daga så ombestemte hu seg å sa hu opprikti ville feira jul å nyttår me hu å familien sin så snakka hu om alt me sku gjer å d e jo nett som d alltid har vert berre at me ikkje er kjæresta om du forstår.
Foreldrene å søskena vil og at eg ska feira jul me dei det har dei alltid sakt.
Eg takka ja på sekunde.
Så sa både hu å mora at dei ikkje ville at eg sku ver/bo i leiligheten så me bodde ilag i lenger får d kom te å knekka meg te å ta sjølmord.
Så reise eg fredagen den uka.
Foreldrene ringe meg 1-2 gånga kver dag

Men så skjer e ennå merkeligsre ting foreldrene ringe meg me har felles samtale altså,dei vil at eg ska flytta å bo inerheten av dei,å at dei ska ver mitt nettverk/familie.
Ein ny start men ikkje på ein ny ny plass men på einnplass eg teives å føle meg trygge.
Vekk fra her eg bur nå som eg virkeli ikkje teives å bu uten ein partner å vekk frå leiligheten me hadde ilag.
Hu veit ikkje nåken ting om at dei vil det.
Det er ekstremt bisard spør du meg.
Eg er garantert jobb om og.
Eg har ing venna der men eg har dei fekk eg fortalt å eg kunne få venna via søskena meinte dei og.
Foreldrene uttrykke heila tia at dei har så vondt av meg å er så glad i meg,tårer har det vert fra dei på telefon og.

Ka tenke dåke???
Avatar

Re: Forvirra sitvasjon rundt sammlivsbrudd HJELP

nov 24 2020 - 17:35
Dere var sammen i 1,5 år i november. De 1-2 årene er kritiske i et forhold. Synes for såvidt at istedenfor å pakke sakene sine og dra, at hun kunne gitt deg en ordentlig forklaring. Å pakke sakene sine å dra er en barnslig ting å gjøre i mine øyne, med mindre man er i et voldelig forhold (kjenner ikke deg, men regner med dette ikke er tilfelle). Litt usikker på hva hun mente med «Eg gjer ikkje detta får å ødelegga live ditt men får å redda mitt eget». Var hun suicidal på noen måte? Noen ganger når man har det ille med seg selv, så føler man at man ikke er verdt noe, og at en bare er til bryderi for andre - og noen velger derfor å gå ifra de dem er mest glad i. Slik jeg tolker det, uten å vite om hennes/deres situasjon, så virker det som at hun rett og slett ikke kunne være i et forhold på grunn av sin mentale helse.
Du sier du sliter med angst. Har du vært mye preget av angsten? Eller er den sånn som kommer opp i blant?
Dersom hun slo opp grunnet din angst, så synes jeg du fortjener mye bedre. Alle har en psykisk helse, og dessverre sliter mange av oss med det. Det å være i et forhold er mer enn å bare være kjærester som kysser og har sex, men også å heie på hverandre og være hverandres støttespillere i livet.
Selv om hun er introvert så er kommunikasjon det aller viktigste. Å kunne snakke om sine behov og ønsker er en stor prioritering i et forhold for at det skal fungere. Så sånn sett så er det et avvik fra hennes side, ikke din. Hun greide ikke uttrykke det hun ønsket/trengte på den tiden, og lot det derfor bare gå nedover, og det «letteste»/spontane løsningen er å bare forsvinne.
Du er jo i en typ sorgprosess akkurat nå. Alt kom brått på, og livet blir snudd opp ned plutselig. Du sitter igjen med spørsmål, er forvirret, føler deg svikta, og det skjønner jeg godt.
Når det gjelder hennes foreldre så er det sant når en sier at en inngår et forhold også med familien til den andre. Du knytter bånd med dem også, og dette er også vondt. Her kan jeg kjenne meg igjen. Har ikke et godt forhold til min mor, og faren min er ikke i livet mitt, men jeg har fått to «nye» foreldre, altså moren og faren til min samboer. Om det hadde blitt slutt mellom meg og samboeren min så hadde jeg vært lei meg fra alle kanter..
Det er tydelig at hun ønsker å ha et slags forhold med deg, men at hun kanskje ikke orker/makter å være i et forhold akkurat nå. Kanskje hun tenker at hun må fokusere på seg selv først før hun kan «ha ansvaret» for en annen person? Det er mye en må ofre og gi i et forhold, og et forhold belager seg på både opp- og nedturer, spesielt i starten av et forhold.
Det at hennes foreldre fortsatt har kontakt med deg betyr jo at de bryr seg om deg. Selvfølgelig er de glad i deg, og de ser nok på deg som sin sønn. Når det skjer et brudd så er det nok vanskelig for dem også å vite hvordan de skal forholde seg til deg. Kanskje de vet at du sliter litt, og ønsker å hjelpe deg. Du nevner ordet selvmord i teksten din, noe jeg håper du ikke kommer til å gjøre.
Det kan også virke forvirrende når eksen din ikke ønsker et forhold, men at foreldrene har deg fortsatt «i klypa», om du skjønner. Det gir en litt rar følelse merker jeg, men de vil nok støtte deg og vise at selv om det er slutt så bryr de seg. Og ønsker ikke at du skal ta selvmord f.eks. Alle vet at hjertesorg er utrolig vondt.
Har ikke noen spesielle råd å gi enn å kjenne på hva du trenger akkurat nå - som ikke har med et forhold å gjøre.
Til forsiden