Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fortvilet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fortvilet

aug 14 2014 - 22:45
Hei.

Vet ikke hvor jeg skal begynne engang, eller hvilken kategori jeg skal legge dette under. Har det helt forferdelig om dagen. Plutselig har jeg fått ganske skremmende tanker i hodet, og har ikke egentlig noen å snakke med heller.

Har vært i et forhold som i nærmere ett og et halvt år har vært ganske "av og på". Det blir slutt, vi blir "sammen" igjen og sånn fortsetter det i det uendelige. I hvert fall, de siste par månedene har jeg brukt på å komme "over" denne personen. Men hun har en tendens til å alltid klare å ha meg rundt lillefingeren. Vi kutter kontakt en liten periode, og så er det på igjen.

Denne gang har vært intet unntak. Jeg har så utrolig lyst til å tro på det hun sier, at vi skal få ting til å fungere - når jeg innerst inne vet at denne personen ikke fører med seg noe godt og ikke er en ærlig person. Men følelsene er så sterke at det svekker dømmekraften min. Nå har jeg gått i den samme fellen igjen, og føler meg så knust som aldri før.

Jeg føler meg på mange måter "avhengig" av henne, og hun er virkelig ikke bra for meg. Gjennom hele forholdet har hun gjort mer vondt, enn hun har gjort godt. Alt fra utroskap til løgner osv. Allikevel er jeg naiv nok til å gi sjanse på sjanse. Og jeg ender opp såret hver gang, fordi hun ikke holder ord og plutselig ombestemmer seg angående oss..

Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme igjennom dette. Til tross for det hun har gjort, så skremmer det meg tanken på en fremtid uten henne... Hun har vært klippen min. Og jeg har vel aldri vært så nær ved å bare gi opp alt.. Det er selvfølgelig ikke utelukkende pga et mislykket forhold, men det er på mange måter vendepunktet.. Ikke har jeg så mange venner jeg kan prate med heller, og vil ikke at familien min skal få flere belastninger når det kommer til dette. Er ikke første gang dette holder på å ta knekken på meg.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men bare trenger noen gode råd. Hva som helst.
Avatar

Hei

aug 14 2014 - 23:07
Jeg vet ikke hva dere har opplevd sammen og hvor godt dere kjenner hverandre eller hvilke alder og livssituasjon dere har. Men en sak har alltid 2 sider. Har dere fått snakket ut sammen om følelser på tomannshånd, ? Det kan mulig være at hun også har sterke følelser for deg men vet at du ikke stoler helt på henne heller, og hun stoler ikke på deg? Hun klare kanskje ikke være sammen med noen andre enn deg men er i tvil om hva du tenker og føler? Kanskje hun har opplevd mye svik og motgang fra noen før fra nær familie eller venner som gjør det vanskeligere å kunne stole på noen igjen, men at hun føler seg trygg hos seg og har ønske om å være sammen med deg, men at hun ikke klarer helt å si det som det er. Hva er det hun gjør som får deg til å tenke at hun ikke er bra for deg? Jeg tenker kanskje at du burde fortelle henne hva du føler, kanskje hun føler det samme. At det er noe usnakket mellom dere som dere må bli ferdige med og bestemme dere om dere vil gå sammen videre eller ikke. Men dere må nok snakke sammen om det på en god måte. Bare noen tanker herfra
Avatar

Re: Fortvilet

aug 15 2014 - 21:07
Hvis jeg tolker kallenavnet ditt noenlunde så er du antageligvis f. 91?
Grunnen til at du skriver her er kort og godt at du er rimelig fortvilet. La meg spørre: er dette ditt første reelle forhold med ei dame? Jeg husker mitt første var preget på nøyaktig samme måte som ditt og mye av mitt siste som endte 5-6 år siden. Det er ikke unormalt med en slik avhegighetsfølelse man føler for den andre. Men jeg tror først som sist at du er nødt til å fase ut av dette for mine erfaringer tilsier at det vil ta tid men du er bare nødt til å først tenke hva vil med livet ditt. Hvis du aldri finner ut av dette og fortsette å håpe at ting vil ordne seg; beklager men det gjør det ikke. I så fall vil du bare fortsette å leve på en løgn. Det er, slik jeg ser det, at dere ikke har den rette kjemien overfor hverandre, og det ender gjerne slikt.

Si det rett ut til deg selv: hun er kort og godt ikke bra nok for deg, og som mann kan du ikke fortsette å ydmyke deg selv med å være dumsnill - både overfor deg og henne. Nå sier jeg ting ganske så direkte, men det er for å forsøke å vekke deg litt. Prøv heller å se dette som en erfaring for deg selv og bruk den til å hindre at slikt skjer igjen.
Svar og spør meg gjerne; jeg kan godt skrive mildere neste gang hvis du ønsker!
Til forsiden