Hei alle!
For noen uker siden sa samboeren og forloveden min at han ikke trodde vi kunne være kjærester mer. Vi har rn sønn på litt over året Og vil derfor vi skal flytte fra hverandre så han får finne ut hva han føler og vil. Nå i den siste tiden sier han at alle følelser er borte. Jeg er helt totalt knust og veldig forvirret, ca ei uke før så sa han at han ville jeg skulle være like forelsket i han som han var i meg, vi var på visning sammen og skulle se om vi kunne få lån, ei uke før der snakket han om barn nr 2. Så plutselig har han fått nok og vil ikke mer.
Men han sier ikke at det må være for alltid men han må finne ut om han har det bedre uten meg. Da tenker jo jeg at han møter noen nye i mellomtiden og får det bra og sammenligner hvordan vi har hatt det det siste året. At han glemmer de 6 årene vi hadde som var bra. Og jeg vet at jeg har pusha han vekk, når jeg var dårlig med fødselsdepresjon satte jeg opp en mur rundt meg og var rett og slett iskald mot han og så han ikke. Og nå sitter jeg kun å tenker på hvor lett det er å dra fra meg, alt jeg har gjort feil. Jeg har syntes ting har vært veldig tungt jeg og men har ikke gitt opp. Er det noen med samme erfaring og at dere ble sammen igjenn? Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har gått helt i kjelleren igjenn, og jeg var endelig begynt å starve meg opp. Har ikke vært intime på 1 år i det hele tatt og det har vært ett stort problem hvor han følte jeg ikke var glad i han mer og da igjenn presset han meg og jeg skjøv han mer og mer bort for å beskytte meg selv. Det intime pga jeg ble misbrukt som barn. Det kom opp igjenn etter fødsel og har klsrt jobbe meg gjennom det og har vært intime i ca 1-2 mnd og jeg trodde han skulle slappe litt mer av da, men da ble han kjempeusikker igjenn. Så skjønner ikke hva som har skjedd:(:(:( føler jeg har ødelagt alt. Rett å slett forårsaka dette pga jeg alltid har vært redd for avvisning og å bli forlatt. Forventer at alle skal dra fra meg så venter bare det skal skje. dette ble langt men håper noen orker å lese❤

Hei,
Jeg fikk nettopp lignende beskjed av min kjæreste gjennom 4 år og vet ikke hva jeg skal gjøre. Han har sagt han er villig til å jobbe for å få tilbake følelsene men tror ikke de kommer.
Hvordan gikk det med dere?

... evt i livbåten. Jeg har ikke barn.

Min x er definitivt ferdig, men han gav en masse miksa signaler, sa at han var usikker på om dette var rett, ville at jeg skulle beholde nøkkelen når jeg flytta, ble enige om å snakkes etter en liten stund fra hverandre osv osv. Det er 2 mndr siden jeg flyttet ut.

På tirsdag innrømmet han at det er ei ny i bildet, og at det "skjedde noe" uka etter jeg flyttet ut! Jeg kjenner meg sønderknust og håndterer dette ukarakteristisk dårlig. Følte jeg var på god vei til en slags lavmælt anerkjennelse av situasjonen, men nå er jeg bare et vrak igjen.

Jeg spurte nøyaktig det samme spørsmålet som du - er det noen med erfaring fra at det ordner seg, og jeg fikk noen historier. Blandt annet en kollega som hadde ett års opphold med forhold på hver sin kant, men giftet seg med x-en og er sammen den dag i dag. Nå ser jeg at jeg brukte håpet som plaster på såret, og at innrømmelsene hans om at han har funnet en annen gjør ti ganger vondere enn selve bruddet.

Ærlighet og kommunikasjon er viktig.
Ellers skaper vi bare problemer for oss selv.

Vært igjennom brudd og det er hardt. Og man spør seg om så mye rart også.
Dog føler jeg at alt har gjort at jeg har vokst som person. Og selv om man er helt nede der og da og alt er helt mørkt, så vet man jo at det stadiet ikke er permanent.

Ønsker ingen noe vondt, men når det først skjer så er det mulig å snu på ting og få noe ut av det.

Tro du meg, jeg er i akkurat samme situasjon selv hvor "eksen" sa for et par uker siden at hun ville gifte seg å få barn nr 2. Vi har en datter på 13 mnd. Jeg sitter her som et spørsmålstegn for vedkommende kom hjem, jeg spurte hvorfor er du så sur og hun flyttet ut på sekundet og satte i gang himmel og helvete på under 12 timer. Familieværnkontoret ringte meg under 12 timer etter med innkalling til mekkling siden barnet er under 16 år.

Vi eiger leilighet sammen, har et barn sammen-

Nå er min sak litt anderledes for samboeren"sliter med å si eksen" Har slitt med depresjon i flere år og har blitt manipulert av moren sin i årevis. Hun skal ha min "samboer" for seg selv. Til og med faren hennes sier at moren er ikke helt god, han er på min side.

Jeg sitter her med klump i magen, ikke spist siden den dagen (10 dager siden), alt er deprimerende og jeg synes så synd på min datter oppi alt dette. Hun får aldri noe helsøsken, får et liv som skillsmissebarn (vi har ikke gift) og samboeren min sier i det ene øyeblikket at det er slutt og i neste må hun tenke og i neste sa hun at det var slutt fordi hun ville tenke og i neste så sa hun det bare for hun ikke ville si det var slutt. Altså frem og tilbake og jo mer hun vingler frem og tilbake jo mer dårlig blir jeg. Hun forstår ikke at jeg faktisk er så langt nede at jeg vurdere å legge meg inn på lukket avdeling. jeg er rett og slett ferdig.

Det er så rart et en mor kan ha så mye makt over sin egen datter. Hun sa til meg senest i går kveld (snakket i 2 timer) om at kommer jeg tilbake til deg mister jeg familien, da var det kun moren hun tenkte på, og om jeg hadde ditcher familien min fremfor henne. Så sier jeg at hadde min familie truet med å slå hånden av meg for jeg valgte deg så hadde jeg fremdeles valgt deg. Ingen skal noen gang få bestemme hvem jeg deler seng, hus, bil osv med. Jeg er 30 år og bestemmer over mitt eget liv. Hun ble litt paff når jeg sa det.

Jeg er veldig usikker om jeg skal fortsette å kjempe. Hver gang jeg spør om vi kan prøve igjen får jeg alltid det samme svaret "jeg må tenke". Du trenger ikke neste 2 uker på å tenke.Derfor jeg fremdeles kjemper og biter i meg denne sorgen og smerten er pga min datter. Er det en eneste mulighet for at hun kommer tilbake så er det verd og kjempe for men jeg sliter.

Håper det går bra med deg, det gjør det ivertfall ikke med meg

Hei, hvordan går det med dere alle? Har det blitt bedre og klarte forholdene deres den store krisen dere har gådd gjennom?

Var forlovet, hadde hus. Vi forsøkte å få barn. Plutselig var det slutt. Hun hadde plutselig mistet følelsene. Etter 5 år.
Fikk samme dag hun gjorde det slutt vite at hun var på Tinder.

Gikk på den stjernesmellen. Har vært sykemeldt fra jobb fra januar til juni. Utbrent, kjærlighetssorg.
Hatt selvmordstanker, vært destruktiv, mye tanker. Kjørte en kveld hjem fra et vennepar. Tok ikke på meg beltet. Skulle legge bilen i fronten på første lastebilen. Som regel er det mange av dem på strekningen. Den kvelden null trafikk. Har ikke den tanken lengre. Men sliter mye med ensomhet og null selvtillit.
Kompenserer med å gå turer. Trener mye. Og jobber mye nå.

Dog. Ting er fortsatt tung.

Jeg flyttet ut i januar i år, fordi han ikke hadde de rette følelsene, men ville fortsette som jærester for å prøve å finne tilbake. Jeg har grått, vært sint, følt meg mer forelsket enn noen gang og trodde egentlig oppe i alt at det gikk bra. Så skule vi på ferie, og da ble det helt slutt i stedet. Brukt to uker på å bare gråte nå. Det verste er at han har vært her 4 av dagene og vi har storkost oss, grått sammen, vært på byen, sittet tett og lest bok, og når han reiste for å reise videre på ferie nå så var han usikker på om han hadde gjort rett - han vil ses når han kommer hjem fra tur. Vi er begge godt voksne, ingen barn, og jeg er helt knust nå.
Har i tillegg sagt opp jobben og leiligheten, og det støttet han, og så blir jeg dumpet 4 dager etter.
Ikke vært ute av leilihgeten på tre dager, fått sobril fra legen, men har et usunt fohold til alkohol nå. Og ingen å snakke med. Føler meg som verdens mest ensomme 34-åring. Han var min store kjærlighet.