Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Føles som om jeg aldri kommer til å se lyset i enden av tunellen igjen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Føles som om jeg aldri kommer til å se lyset i enden av tunellen igjen

juli 13 2021 - 21:07
Jeg var så lenge interessert i ham. Hadde lagt så mye krefter, følelser og omtanke i den relasjonen. Jeg forstår virkelig ikke hvordan noen mennesker kan være så kalde og grusomme. Hvorfor det som er riktig og rettferdig alltid blir tolket som noe uakseptabelt og som for enhver pris må ødelegges. Jeg vet ikke hvem som gjorde mest feil og hvor. Jeg blir veldig trist bare av å tenke tilbake på hvordan det startet... Fornærmelsene som jeg sitter igjen med er for store og sorgen over å ha blitt utelatt og totalt utslettet er for dyp. Av en eller annen grunn så er det alltid noen andre der, på den plassen som alltid HAR tilhørt meg også.
Jeg fryser langt nede i sjela når jeg føler meg så gjennomsiktig som jeg gjør... Alle de utallige tårene som jeg har grått, alle de mørke og dystre følelsene som jeg gang på gang har måttet gå gjennom. Og det er absolutt ingen som har innsikt nok til å forstå... De skjønner virkelig ikke hvordan det er å føle seg så sinnssykt alene. Det er ikke avvisningen i seg selv som gjør mest vondt, det er selve sviket. Det er hvordan jeg ser svik i absolutt alle mennesker som jeg møter og ser.
Jeg skulle ønske at jeg klarte å reparere meg selv såpass at jeg klarte å se forbi dette og ikke henge meg opp i gamle detaljer, men de hjemsøker meg gang på gang. Og ja, livet har gått videre for absolutt alle. Absolutt alle bortsett fra meg. Jeg sitter fortsatt fast der... Jeg ligger fortsatt på den veien... Jeg er fortsatt i den natten... Natten som forvandlet seg til den verste dagen i mitt liv og som bare fortsatte å vare og vare i flere år fremover...
Jeg hadde fått det mye bedre om jeg hadde visst... Jeg kunne ha kommet meg "mer videre" om de bekreftet eller avkreftet dette for meg. Men det er det ingen som gidder. Det er ingen som orker å bry seg om meg. Livet er forsvinning av det... Livet er noe som jeg aldri vil klare å gå i rytme med samtidig. Livet er DISSONANS.
Avatar

Duuu….

juli 13 2021 - 22:06
Jeg har også hatt det sånn i alle mulige relasjoner jeg har hatt… alle er overfladiske, ingen er der for meg når jeg trenger det mest… jeg har blitt tråkka,sparka, spytta på så det holder. Alle tenker «nei hu»… «hu» klarer seg selv… for det har jeg alltid gjort… fra jeg var 4 år gammel…
Min egen mor har ingen kjærlighet for meg.. minnelige relasjoner har bare gjort vondt, både fysisk og psykisk…
Jeg har mått ta vare på meg! Og vet du hva.. fu kan også ta vare på deg!
Du velger.. hva relasjonene skal bety for deg. Om du må sørge-så sørger du.. men still deg disse spørsmålene:
Gråter den andre parten?
Har den andre parten det vondt?
Svaret er som regel nei… og da.. da må du gå tilbake.. i ditt indre.. å spørre deg selv hvorfor du reagerer på den måten du gjør? Hvorfor kan du ikke gi slipp? Hvorfor tillater du folk å behandle deg på et visst sett?

Kanskje du må tilbake mange år oppi hodet ditt.. men du må finne grunnene-tenke-bearbeide- akseptere og så.. gå videre. Du må skaffe deg nok selvinnsikt i deg selv til å kunne forstå..
Mest av alt.. i ditt eget liv… hva gjør deg glad? Og gjør mer av det i steden for å sitte å «kjøre hue», når du ikke velger det selv.

Du klarer det! Jeg hR vært det største emosjonelle vraket som finnes.. klarer jeg.. klarer du!!
Til forsiden