Gledet med stort til å dra på sommerferie med familien denne sommeren. Men gleden ble kortvarig. Allerede 2. dagen på ferie så jeg tilfeldigvis deler av sms samboeren skrev hvor det stod, ; jeg elsker deg. Spørr han om hvem han skriver det til, men svar blir bare avfeid med at det var til en kompis og at det var sjargongen de hadde. Samme natt våkner jeg og har en dårlig magefølelse. Da gjør jeg det man ikke skal gjøre, jeg sjekker mobilen hans. Googler nr og finner da et kvinnenavn og ser på mld´ene og får sjokk over hva jeg finner. Mens jeg står der helt lamslått og leser mld på mld om savn, lengsel, gleder meg til en fremtid med deg og kom å redd meg, så dukker samboeren opp. Jeg konfrontere han og han blir rasende for at jeg sjekket mobilen hans. Resten av ferien er et mareritt. Jeg prøver å holde maska for ungenes skyld og dagen etter skulle vi reise videre for å møte noen venner. Værste ferie i mitt liv. Hele ferien har jeg åtte sitte å se på at han skriver mld'er med henne rett foran nesa på meg.
Da vi kommer hjem fra ferie er jeg fortsatt i sjokk, vi hadde ikke fått anledning til å prate noe særlig. Det eneste han pratet om var hvor viktig det var for ungene å få fortsette å bo i huset.
Jeg var helt sønderknust og ba om å gå i parterapi for å få hjelp. Da sa han at han skulle tenke på det og at vi måtte prøve å få forholdet til å fungere. Nervene mine var på utsiden og jeg søkte bekreftelse fra han hele tiden for at han faktisk ville det her. Men det var bare noe han sa, det var ikke noe han egentlig ønsket.
Hver gang jeg prøvde å prate med han regarerte han med sinne og måtte gå seg en tur. Sånn var det lenge, dag etter dag, uke etter uke. Han ville ikke si noe til ungene før vi hadde funnet ut av bosted. Etter nesten 3 mnd satte jeg ned foten og sa at nå måtte vi si det. Den oppgaven fikk han, mens jeg satt ved siden av ungene. Det var ingen hyggelig opplevelse. Barna skrek og gråt, jeg gråt, mens han satt helt rolig å sa at vi ikke er kjærester lenger og at det var fordi han ikke var glad nok i meg mer. Alt kommer til å gå bra og han skulle gjøre alt han kunne for å beholde huset. Jeg var helt lamslått, fikk ikke frem ett ord.
Uker og mnd har gått. Vi prater ikke sammen. Forferdelig tungt å gå sånn, føler meg som et gissel. Han har ikke flyttet og samme med meg. Vi eier like mye av huset, ingen har råd til å kjøpe hverandre ut, så da går vi rundt her i stillhet.
Jeg håpet at det skulle bli en løsning da vi var til mekling, men der strandet vi på bosted. Han ønsker at jeg skal sette igjen penger i huset slik at barna skal få slippe å flytte. Det har jeg sagt nei til, så da er det ingen annen løsning enn å selge huset.
Flere ganger i uken er han ute på byen og hver helg drar han ut. Noen ganger kommer han ikke hjem før tidlig på morgenkvisten andre ganger kommer han hjem på natten. Da har det vært noen tilfeller hvor han kommer og vil ha sex.
Jeg blir fullstendig knust av å bli behandlet så dårlig.
Jeg føler at han bare går å venter på at jeg skal få nok å flytte ut. Mens jeg syns at han bør flytte ut til vi finner en løsning med huset. Jeg ønsker ikke å være uten barna mine.
Er det noen som er/har vært i liknende situasjon og kan gi meg noen gode råd?

Veldig trist å høre. Kanskje en sosinom kan hjelpe dere eller deg. Håper det ordner seg. Glad for at du prøver å få hjelp. Håper det snart går bedre.

Dette høres ut som en utholdenhetskamp. Tror det er sånn at hvis du flytter ut så kan du miste både ungene og bli bidragspliktig, så det ville jeg vært forsiktig med i din situasjon. Det er selvfølgelig helt urimelig at du skal gi fra deg penger til ham, du kommer til å trenge de selv.

Hvor store er barna?

Har du støttespillere?

Takk for svar...

Vi har to barn på 9 og 12 år. Jeg syns det er forferdelig tungt og vanskelig. Den minste tar det foreløpig ganske greit. Tror ikke han skjønner så mye av det så lenge vi begge fortsatt er der. Men den største på 12 år har det nok ikke så greit. Sier det går bra, prøver å ikke tenke så mye på det. Men det er innimellom tøft på skolen, og han ser og værer det som skjer hjemme. Stillheten, og at jeg er ledig lei meg. Jeg snakker lit med han, men samtidig så kan jeg ikke si alt. Han følger med meg, og passer litt på meg. Synes det er så vondt, det er jo ikke hans oppgave å ta vare på meg....

Jeg har noen venner jeg prater en del med, men vennene der vi bor som er våre felles venner er det vanskelig å snakke med. Han har jo presentert en helt annen historie. Ikke fortalt at han har /har hatt et forhold på si.

Familievernkontoret er et sted du kan henvende deg også alene. Kanskje de kan råde deg bedre.

At barna skal bo i huset er ikke noe argument for at dere ikke skal fullføre avslutningen av samboerskapet. Så lenge barna kan bo i sitt nærmiljø så kan det være bedre for dem å slippe denne spente situasjonen ved å flytte til en annen leilighet.

Takk Akershusøst for råd...

Det aller vanskeligste nå er at vi ikke klarer å prate sammen. Redd for hva jeg kan finne på å gå med på når jeg er så sliten og nedbrutt.

Kanskje du ikke skal bruke energi nå på å prøve å prate med han. Klarer du å ringe familierådgivningskontoret i morgen og hør hva du kan få hjelp til? Hvis de mot formodning skulle si at de ikke kan hjelpe deg så spør hvem de vil henvise deg til.

Ikke ta noen avgjørelse du vil angre på, få deg hjelp så avgjørelsen blir bra også på lang sikt.

Du kan også kontakte noe som en gang het JURK, juridisk rådgivning for kvinner. Det skal også være gratis, tror jeg.

Takk for svar. Gode råd du kommer med.

Jeg syns det er veldig vanskelig å ringe både familiekontoret og advokat. Redd for at jeg lager det ekstra vanskelig med hensyn til barna. Har prøvd å ringe flere ganger til familievernkontoret. Når jeg har mot til det så har jeg ikke fått svar og andre ganger har jeg lagt på fordi jeg får panikk.

En del av meg skulle ønske at han angret, ba om unnskyldning, behandlet meg pent. Mens en annen del av meg skulle ønske han kunne flytte og pelle seg ut av livet mitt. Han vil jo aldri bli helt borte så lenge vi har barn, men ville kanskje være litt lettere om jeg slapp å se han. Fryktelig vanskelig å skru av følelsene etter å ha vært kjærester i 20 år.

Problemet med å flytte, er økonomien og at jeg ikke ønsker at han skal "vinne" med å få det som han vil. Flytter jeg ut og lar han sitte med huset er sjansen stor for at han får hovedforsørgerrollen og jeg må betale han bidrag. Er det riktig? Jeg kan ikke la han få huset, barna og samtidig kanskje flytter det inn en ny dame som skal bo i det som er like mye mitt hus.

Her er det litt flere hensyn å ta.

Hvis du flytter ut må du hvertfall ta med ungene, ellers kan faren få tilkjent hele omsorgen for dem. Det har vært eksempel på slike saker.

Jeg gjentar mitt tips om å kontakte hjelp jeg har nevnt før så du kan høre deres råd, det betyr ikke at du mister kontrollen, tvert om.

Tror jeg ville ha kontaktet en av de rådgivningsinstansene selv om det er vanskelig for deg, du vil sannsynligvis møte en hyggelig person som vil hjelpe deg. Og det er du som bestemmer hva du skal gjøre, ikke de. Det er best for barna også at dere får en god løsning på dette og at du ordner så du beholder din del av foreldreansvaret for dem. Det økonomiske angående huset kan du ta senere. Din eierandel i huset er tinglyst hvis dere kjøpte på ordinært vis, dette kan du ved tvil se via en nettside jeg kan oppgi vis du sender meg venneforespørsel, for vi får ikke oppgi det her. Det er barna og deg som nå du bør konsentrere deg om.

Du forteller at han ustanselig flyr på byen. Det vitner ikke om en ansvarlig forelder. Kan du få noen slags dokumentasjon på det så kan det være noe å ha i bakhånd senere hvis han krever hele omsorgen for barna. Jeg tror jeg ville leid en bolig for deg og barna, og en gang mannen er på byen flyttet dere dit uten å si noe på forhånd. Da unngår du scener med barna tilstede. Sjekk med JURK eller familierådgivningskontoret at du har anledning til dette så du føler deg helt trygg hvis du er i tvil.

Slik han opptrer mot deg nå så kan selvtillitten din knuses, ikke la det skje. Skaff deg de støttespillerne du kan.

Takk Akershusøst!!!!

Bare hyggelig! Og jeg synes du skal finne deg et fint navn å kalle deg i stedet, for du har åpenbart gode kvaliteter som du skal ta godt vare på.

For å nevne noe er din omsorg for dine barn.

Igjen tusen takk for gode råd og innspill.

Helgen er gått og hverdagen er her igjen. Jeg er helt fucka opp i hue mitt. All fornuft sier at jeg skal tenke med hue, men hjerte tar overhånd. Jeg elsker han høyere enn meg selv. Hvordan skal jeg klare å komme meg videre?????

Google og få opp det brukeren HASKEVALL har skrevet på denne siden og les det.

Tja, nå etterpå har jeg prøvd det selv, og google fant ikke noe. Men mener det lå her på kjærlighetssorg, så hvis du blar litt så finner du det hvis det ikke er slettet. Det inneholdt gode råd om hvordan komme over eksen.