Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fanget i et fengsel av omstendigheter og samvittighet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fanget i et fengsel av omstendigheter og samvittighet

des 23 2011 - 00:19
Jeg er en ung dame med et hode fullt av tanker i et enormt kaos. Er litt usikker på hvordan jeg skal få utløp for frustrasjonen og fortvilelsen min, så prøver å skrive litt i håp om å lette litt på trykket.

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år, og vi har vært gift i de siste 4 årene.
I hverdagen har vi det fint. Vi er gode venner og fungerer fint sammen. Men, de siste årene har jeg følt veldig på det at jeg har mer vennefølelser for han enn kjæreste-/ektemann-følelser.
Når det gjelder det seksuelle, så er vi også nokså forskjellige, og jeg har et langt større behov for nærhet enn det han har (merkelig nok, da jeg inbiller meg at det ofte er motsatt, at menn har et større behov). Allerede etter å ha vært sammen i bare ett år, så husker jeg at jeg reagerte på at vi hadde lite sex, og jeg har jevnlig gjennom årene forsøkt å ta opp dette problemet. Men, på et eller annet tidspunkt så gir man kanskje opp litt. Det er vondt og leit når man føler at mannen sin ikke tiltrekkes nok av en, og at jeg til stadighet må ta opp dette problemet.
Det merkelige er at han er kjempeflink til å gi meg oppmerksomhet ellers, og han forteller meg flere ganger daglig hvor nydelig han synes jeg er, og stryker og koser med meg. Men, av en eller annen grunn har han aldri vært spesielt sulten på sex.

Det siste året har jeg tenkt mye på om det beste kanskje vil være å gå hver til sitt, og i sommer snakket vi om dette. Jeg forklarte han at jeg føler at jeg mangler noe i livet, og at jeg ikke ønsker å være i et forhold hvor vi lever som et ektepar på 70 år. Jeg fortalte også at jeg var usikker på følelsene, og at jeg føler at vi lever sammen mest som to gode venner.
Han ble selvfølgelig veldig lei seg for dette, og ønsket av hele sitt hjerte at vi skulle jobbe med problemene våre og få det til å fungere.
Men dessverre, nå et halvt år senere er vi tilbake igjen akkurat der vi var. (slik det har vært hver gang gjennom årene.)
Jeg føler meg nå 100% sikker på at vi ikke kan fortsette å leve sammen slik vi gjør nå, da jeg virkelig føler et enormt behov og savn etter nærhet, og det å ha en mann som har samme lyster som meg selv.
Men, nå er situasjonen en litt annen. Etter en sommer hvor vi virkelig jobbet hardt med å piffe opp forholdet endte jeg med å bli gravid (uplanlagt), og nå er jeg 5 mnd på vei.
....og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre?!
Skulle jeg bare ha tatt hensyn til meg selv, så hadde jeg nok flyttet ut og startet et nytt liv for meg selv for å finne ut hva som er riktig for meg. Men, jeg føler bare at dette er en forferdelig ting å gjøre mot mannen min, da han virkelig ønsker at vi skal fortsette å være sammen. I tillegg gleder han seg enormt til bebisen vår kommer.
Jeg føler derfor at jeg er fanget i et slags fengsel.. Jeg ønsker meg ut av forholdet, men jeg har ikke hjerte til å såre mannen min.

I tillegg bærer jeg på en annen mørk sky, og det er at jeg har vært utro mot mannen min. Dette plager meg hver eneste dag, da jeg egentlig er en snill jente som virkelig ikke ønsker å være en person som gjør slikt.
Den dårlige samvittigheten plaget meg enormt, og jeg valgte å fortelle om ugjerningen min til mannen min. Han ble selvfølgelig knust av dette, men var allikevel fast bestemt på at han ville fortsette å leve sammen med meg.
Jeg var utro med en mann som jeg har hatt sterke følelser for i lang tid, så det var ingen tilfeldig person det var snakk om.
Savnet etter nærhet med en person som virkelig hadde lyst på meg ble for stort, og jeg var rett og slett for svak til å stå i mot. I tillegg føltes det fantastisk ut, da følelsene jeg har for denne nye mannen fikk det til å boble i meg. Den forbudte opplevelsen gjorde meg glad, og fikk meg til å endelig føle meg som en attraktiv kvinne igjen.
Men, det hele er jo egentlig bare leit, da min handling nå har gjort at jeg fullstendig har mistet selvrespekten. Min mening har nemlig alltid vært at utroe mennesker er noe av det mest patetiske som finnes.
Men vips, før man vet ordet av det er man altså en slik person selv :(

Huff, vet ikke helt hvorfor jeg skriver alt dette...
Trenger vel bare å tømme hodet mitt for alle tankene som svirrer rundt.

Finnes det noen andre som har opplevd noe lignende?
..eller har noen tanker eller gode råd til meg?
Avatar

Re: Fanget i et fengsel av omstendigheter og samvittighet

des 23 2011 - 00:45
Sex er jo en litt viktig ting.Høres uansett ut som du må ut av forholdet, men kun fordi du føler ektemannen din bare er en venn..
Vanskelig tema dette, men håper du vet hva du må gjøre..
Avatar

Re: Fanget i et fengsel av omstendigheter og samvittighet

des 23 2011 - 00:51
Nå er jo jeg kanskje litt for ung og litt for uerfaren til å uttale meg eller komme med råd. Men jeg lurer på noe :)

Det du følte da du var med den andre mannen, det at noen ville ha deg, den deilige følelsen.

Tror du at mannen din føler det når dere to er sammen? Klarer du å gi han den følelsen når han ikke kan gi den til deg?

Og tror du at du kommer til å kunne føle det samme med mannen din resten av livet som du gjorde med han du var utro med?

Lurer bare.. Siden du sier du er ung og dere har jo mye av livet igjen, vil du ikke da oppnå all lykken du kan få resten av livet ditt?

Og unner du ikke mannen din det samme?

Dere elsker jo tydligvis hverandre, kanskje det er best å elske hverandre som venner, ha et godt forhold (i forhold til barnet) og heller etter hvert ha to lykkelige hjem for barnet?

Jeg ville ellers alltid sakt "bli sammen, gjør alt for å klare det", fordi jeg er skilsmissebarn selv, og ja, jeg skulle gjerne ønsket at mamma og pappa var sammen, men det hadde aldri i verden funket, fordi de elsket ikke hverandre på den måten lenger.
Nå er de jo skilt og "hater" hverandre, noe som har ødelagt hele barndommen min. Men jeg vil heller at de skal være fra hverandre og ikke snakke sammen enn at de skal være gift og vise for meg hvor dårlig et ekteskap kan være, uten kjærlighet og respekt.
Det jeg prøver å si er at du/dere burde gjøre det som er best i fremtiden, det som man blir lykkelig av til slutt.

Uansett om det er å fortsette eller avslutte så kommer du til å gjøre det som føles riktig, det er bare å føle ekstra godt etter, så kjenner du helt sikkert langt inn i deg hva som er rett for dere :)

Alle gode tanker til deg!
Avatar

Re: Fanget i et fengsel av omstendigheter og samvittighet

des 24 2011 - 11:30
Takk for fine svar, det setter jeg stor pris på.

I dag er det julaften og det er 1000 ting som skal gjøres. Heldigvis har jeg en god autopilot som sørger for at tingene blir gjort. Men, tankene svirrer hele tiden. Utfordringene mine er de siste jeg tenker på før jeg sovner om kvelden, og det første som kommer om morgenen. Under alle bilturer jeg kjører alene triller tårene.
Det hele er bare utrolig vondt og vanskelig..
Jeg elsker mannen min, men har levd med han i så mange år nå at jeg vet at det vil bli vanskelig å få til noen store endringer. Vi har snakket om problemene mange ganger tidligere (alltid på mitt initiativ), men faller gang på gang tilbake i samme spor. Og det er vel det jeg nå har kommet frem til at jeg ikke klarer å leve med lenger, i hvert fall ikke i all fremtid.
Jeg føler at jeg ønsker meg noe mer.. Føler meg ung, og føler at jeg fremdeles har masse å gi.
Samtidig er jeg livredd for å miste mannen min som en god venn. Det kommer snart et barn til verden som trenger to foreldre som fungerer sammen. Drømmen min er at vi kan være i livene til hverandre som gode venner, og ha et godt samarbeid om barnet.
Men, det er jo en fare for at den gode tonen brått forsvinner dersom jeg svikter han som livspartner.
Det er denne risikoen jeg ikke vet om jeg tør ta.
Så.. spørsmålet jeg til stadighet grubler på er; om jeg skal sette meg selv "på vent" i noen år, til barnet blir større? Jeg ønsker jo å gjøre det som er riktig, og det som er best.
Kanskje følelsene til og med endrer seg underveis..? Dette er mitt første barn, så jeg har ingen erfaring rundt dette fra tidligere. Kanskje båndene til mannen min til og med styrkes på en helt ny måte?

Jeg har lest innlegget ditt Modus, og skjønner at det ikke bare er jeg som er i denne båten (som man av og til føler at er uten årer...).
Selv om jeg ikke ønsker at andre også skal ha det vondt, så er det på et vis en trøst å se at det er flere som har det på samme måten.

Nå skal jeg selv på en nesten 3 uker lang jule-/nyttårsferie, og målet er å prøve å tildels legge igjen tankemaskinen hjemme (selv om det antakelig ikke er så lett).
Ønsker dere alle en GOD JUL! :)
Avatar

Hvordan gikk det?

des 8 2015 - 07:58
Hei CillyGirl! Jeg ser dette innlegget ditt nå og befinner meg i en veldig lik situasjon. Jeg ser at det er fra 2011 og jeg vil tro mye kan ha skjedd med dine ting siden da. Jeg ble ekstremt interessert i å høre hvordan det gikk! Aner ikke om du får varsel om dette innlegget men...?

Avatar

Hva skjedde?

aug 22 2018 - 01:48
Hei, er meget fascinert av innlegget ditt og kjenner meg igjen. Ser at det er mange år gammelt, har du noen mulighet til å si hvordan dette gikk?
Til forsiden