Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Et smil druknet i tårer.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Et smil druknet i tårer.

nov 12 2009 - 21:57
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg er en relativt ung gutt på 17 år, og har nå fått kjenne hvordan det er å miste alt. Jeg har selv ledet meg inn i en motivasjons felle, som nå har snurret seg rundt meg og jeg er nå fanget i mitt eget mareritt.

Med mine største triumfer kom mine største fall. Jeg har løyet for meg selv for å få glede ut av hverdagen, og det eneste det har ført til er pine og utgravningen av mitt eget mørke hull. Med mitt fall, forsvant all livsglede og jeg er et motivasjonløst mareritt som flyter etter andre bare fordi jeg ikke har noe å ta meg til. Når jeg er alene gjør jeg ingenting, det er ingenting jeg for gjort ut av meg. Jeg sliter med selvtillit og jeg har blindt famlet rundt i et mørke jeg selv har stelt istand.

Alt startet på begynnelsen av Videregående, jeg er vel hva man en hvilken som helst lærer og med-elev vil kalle lat, jeg gjør ikke mer enn det jeg gjør på skolen, jeg klarer ikke åpne bøker hjemme og gjør jeg det sovner jeg. Jeg surfet gjennom ungdomskolen og kom inn på en god skole, og her er det problemene starter.

Jeg møtte her en jente som jeg raskt kunne kjenne at jeg ikke ville gi slipp på. Jeg hintet aldri til noe slik, hun hadde nemlig en kjæreste fra før, og jeg levde greit på det, jeg hadde aldri noen forhåpninger som fikk meg til å blusse opp til en tikkende bombe, da. Men det har seg slik at de slo opp, og selv om jeg prøvde å vente benyttet jeg dessverre sjansen. Jeg klarte ikke å la være, Jeg trodde og håpte hun hadde følelser for meg, hun uttrykte det i alle fall slik fysisk. Dessverre sliter jeg selv psykisk (ingen dype problemer men et problem med meg selv.) Så jeg klarte aldri å lese hvorvidt hun trengte meg, eller følte noe mer.

Jeg trodde det, og etter å ha tenkt på en person i nesten et år, og så endelig få kontakt, da føles dette sårt. Det har seg nemlig slik at når jeg dro til Hellas, var hun "utro", faktisk før jeg i det hele tatt kom til Hellas. Jeg fikk ikke vite det med en gang jeg kom hjem, men fant det siden ut. Jeg ble svært, svært såret, og jeg slet, gråt og sluttet å tenke klart, jeg mistet motivasjonen for første gang.

Men det sluttet ikke der, fordi hun beklaget og jeg aksepterte så dum som jeg er, jeg burde ha lært å lese henne nå, men jeg var blind. Blind fordi jeg var så redd for å miste henne. Dermed var jeg tilbake på rakket ferden inn i solens brennende klør. Fredag den 30. November, dagen før halloween, var den beste dagen i mitt liv. På denne dagen kunne jeg slukke alle sorger og glemme alt annet. Det var bare oss. Men det var aldri bare oss, først for 2 dager siden fant jeg igjen ut at hun ikke hadde følelser for meg, men for en annen.

Det høres så greit ut å akseptere i bøker, men det er noe annet når man selv skal gjøre det. Jeg tenker ikke klart, jeg sliter, jeg gjør absolutt ingen ting ut av meg. Jeg tenker ikke på annet enn henne, hva vi har gjort, hvor det gikk galt, hvordan jeg savner henne. Jeg kan ikke stå følelsen av å vite at det ikke er gjensidig.

Som sagt, jeg går på videregående, jeg er dermed bunnet til å sitte ved siden av henne, være med henne, og også se den "heldige" ny ankommende inne i bildet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å sitte ved siden av henne, tenke på henne, og vite at hun tenker på en annen. Tanken knuser alt av håp inne i meg, og tanken på hva de har gjort knuser motivasjonen.

Men det verste er at jeg har gitt opp alt annet i livet når jeg elsket henne. Karakterene mine daler faretruende fort men jeg klarer ikke jobbe, jeg har bare en annen god venn, som jeg snakker med, jeg har rett og slett gitt opp å få kontakt med andre imens jeg har fokusert på henne, hun er alt jeg har trengt. Alt jeg har vilt meg på. Så lenge jeg hadde henne visste jeg at alt ville bli bra. Nå har det seg dessverre ikke slik lengere. Jeg er alene, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Så jeg sitter her og funderer på hva andre har gjort, og hva de vil si til meg, men jeg vet ikke hvorvidt det hjelper. Det eneste jeg lever for er å sette et smil på andres ansikt, men selv vet jeg at familien både i indre og ytre sirkler er skuffede over meg. Jeg er en tikkende bombe, en håpløs idiot som ikke lenger vet hvordan han skal spre glede og håp i verden.

Jeg liker å dikte, jeg vet ikke om dere har lagt merke til det alt. Jeg har skrevet mye forskjellig, men de fleste diktene mine er positive og handler om kjærlighet. De er ikke så godt skrevet, vil jeg selv påstå, men for meg er det den beste måten å skrive det ned for meg selv på. Her er noe jeg skrev for litt siden, da dette for første gang hendte.

"Will this fire ever die?
Disapair as you say goodbye?
Will I be the lonely knight,
dispite being filled with fright?

Thinking about love unbound,
without beeing too profound,
Maybe some day I may see,
what on earth I'm ment to be.

Am I the saviour of any kind?
I'm searching, but I'm blind.
Will I be the saviour of mankind?
The one who will help the world rewind?

Hopefully I'm not just a lost soul,
That lost of hope will patrol without a goal,
Just a black hole, eating you whole,
haunting this earth like a hopeless ghoul."

Jeg beklager hvis denne teksten ble alt for lang, men jeg har så mye å si, og ingen å snakke med, jeg liker ikke å plage andre med mine problemer, jeg liker å være den med et smil om munnen som sprer glede til alle rundt. Jeg liker å være en lysende sol i hverdagen, slik ble det ikke.
Avatar

Re: Et smil druknet i tårer.

nov 13 2009 - 01:23
Hei!
Vet ikke om det jeg har å si vil hjelpe deg til å føle det bedre. Men å sette et smil på andres ansikt kan bety mer enn du aner!
Jeg er lei for at det ikke ble noe mer med deg og jenta.. Tror veldig mange har følt den vonde følelsen. Og det gjør det ikke noe bedre at du må forholde deg til det hver dag på skolen. Men det virker som du sliter med mere, ettersom du snakker om at du skuffer de rundt deg.. Hadde jeg vært deg ville jeg gjort et forsøk på å forandre de ting du faktisk er i stand til å forandre. Du kan ikke forandre jenta, og hva hun føler for deg. Men hvis det er andre ting du plages av.. feks i forhold til skolearbeid. Prøv å gjør en forandring. Ikke sett for høye mål, så det virker umulig. Det føles utrolig dritt å skuffe mennesker. Men du kan heller ikke tilfredstille alle alltid.. Ikke at det ikke finnes en mellomting. Det kan være bra at vi setter litt press på hverandre. Men ikke la det knuse deg helt og få deg til å føle deg låst. Gjør heller et forsøk på små positive forandringer. At du prøver vil mest sannsynlig bety mye, selvom det kanskje tar tid å komme ditt du, og de rundt deg, ønsker at du skal være i livet.

Bare noen tanker :) Er forresten ny her inne..
Avatar

Re: Et smil druknet i tårer.

nov 21 2009 - 01:15
Hei
Vet du hva? Jeg har en lignende historie med meg i bagasjen fra min ungdomstid og kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg slet også mye med selvtiliten og hadde en kjærlighetsorg som varte i flere år og som til slutt nesten ødelagte meg fullstendig fordi jeg slet psykisk og hadde andre store problemer i tillegg. Det tok meg derfor mange år før jeg kom meg såpass at jeg begynte å fungere mentalt igjen. I dag føler jeg at jeg har kastet bort så mye krefter og tid på noe som ikke var ment skulle vare alikevel at jeg føler meg helt idiot når jeg tenker på det. MEN, jeg har alikevel fullført utdanningen min, fått meg en jobb jeg trives med, to skjønne barn og en mann som elsker meg på tross av alt dette, så hvordan klarte jeg det? Jeg bestemte meg for at ingen eller ingenting skulle få ødelegge livet mitt,det var ikke verdt det, og jeg er glad for det i dag for nå har jeg endelig fått orden på livet mitt. Det tok meg riktignok 20 år men endelig så føler jeg at det er min tur. Mitt råd til deg er at du ALDRI må la noen ødelegge for deg uansett hvor mye du sliter eller hvor vondt du har det. Det er ikke verdt det. Du har så mange år igjen å leve og du vet ikke hva som er rundt neste sving. Jeg vet at det er lett for meg å si, men tro meg, jeg VET hva jeg snakker om. Det er viktig at du er litt tøff mot deg selv og sier til deg selv at dette skal jeg klare!. Men det er også viktig at du tar i mot all den hjelp og støtte du kan få fra venner og familie. Jeg vet forresten at du er tøff allerede, for du har skrevet om vanskelighetene dine her på nettet samt at du har skrevet et nydelig flott dikt. Du har dessuten selvinnsikt, reflektert og virker moden for alderen, Du er forresten også veldig flink i engelsk. Jeg har lyst å si en ting til: " Vet du hva den beste hevnen mot mennesker som har såret deg er? Det er å heve seg over det! Sørge for at du tar ansvar for deg selv, ditt eget liv, at du overlever det og lande med begge bena på jorden, uten å knekke. Bli bestemt! si til deg selv at dette skal jeg klare! Snakk med mennesker du stoler på når du føler du har behov for det og hold deg strengt til de andre oppgavene du har som skolearbeid, trening o.l ( det vil hjelpe å avlede oppmerksomheten din også) Når du så føler at livet ditt begynner å gå på skinner igjen så vil selvtiliten komme tilbake så fort du ser at du har mestret alt det andre. Husk også på at...du er ung, du kommer til å møte mange jenter ennå.....(du vil vel ikke gå glipp av det? he, he,he) til slutt møter du den som er ment for deg,,,,det kan ta tid og desidert mye krefter og mot til å klare dette. Men du vil klare det! In the mean time...keep on writing....

Lykke til!
Avatar

Re: Et smil druknet i tårer.

nov 22 2009 - 01:19
Nå har jeg nettopp fått lest igjennom kommentarene og jeg er meget takknemlig for at dere har tatt dere tid til å skrive "litt". :)

Jeg har på disse 8 dagene jobbet mye med meg selv. Selv tror jeg at denne tiden, litt separert men også sammen med andre, har lært meg en hel del, og jeg føler meg mye, mye eldre, enn før jeg startet denne prosessen. Jeg har valgt å ta hver dag for seg, og ikke fokusere på en ting. Samt å være så hyggelig jeg kan til alle jeg møter.

All jobbinga har ført til et par valg, og jeg har valgt å først å fremst la henne være i fred,ellers enn når hun vil ha meg der. Vi var jo veldig gode venner først, vi hadde vært det i over et år, så det er rart å tenke hvor turbolent forholdet vårt ble etter et veldig stabilt år. Hvis sant skal sies så er hun ett fantastisk menneske, og hun stråler av glede, det er ikke rart jeg blir/ble blendet, men nå skal jeg la henne være i fred. Jeg skal la henne bestemme hvordan forholdet vårt i fremtiden blir, jeg skal selv bruke tiden til å finne flere gledesmomenter i hverdagen, ting som jeg har lagt fra meg da jeg begynte ferden inn i hennes verden. Jeg har aldri hatt det så godt, jegh ar aldri hatt det så vondt. Men nå er jeg samme gamle meg, og jeg er tolvmodig, så jeg vil tro at jeg vil kunne vente.

Jeg har det fortsatt veldig tungt til tider. Det tyngste er vel egentlig å skulle legge seg om kvelden, alene med sine tanker, samt å stå opp på morgenen og møte verden med et smil.

Ellers har jeg begynt å trene, samt bestemt meg for å spise mer. Jeg har funnet ut at mat er noe jeg har tatt for gitt og egentlig bare spist når jeg har blitt tilbudt det. På skolen har jeg ikke fått gjort unna noe særlig, men jeg føler at på en god dag, vil jeg kunne få satt meg ned og fått unna litt arbeid. Generelt sett er jeg motivert for å møte hverdagen, selv om nuet tynger mer en noen gang.

Jeg er enda ikke ferdig med prosessen, det er så mye man må lære, og steget videre er ikke noe man kan ta over natten, men når jeg endelig er ferdig med dette tror jeg at jeg vil være sterkere og bedre forberedt en sist. Det er slike tanker som får meg til å gå videre. Det gjør meg både godt og vondt, å vite at andre har hvert igjennom det samme, men det minner meg bare på at uansett hvor ille vi har det, så har noen det verre. Det er viktig å ikke glemme at alle har sine problemer, og perspektivet mitt på verden har forrandret seg en hel del.

Igjen tusen takk for det dere har skrevet, det betyr så utrolig mye for meg å vite hva fremtiden kan bringe, selvfølgelig er ikke dette noe jeg kan vente på og forvente at skjer. Nei, er det en ting livet har fortalt meg så er det at man ikke må ta noe for gitt, men at ting er oppnåelige, bare vi står på.

Noe jeg skrev for et par dager siden:
Waking up with a smile on your face is the best way to start a good day.
Waking up with a smile on your face is the best way to start a bad day.
Conclusion: Waking up with a smile on your face, is a good way to start the day.

Noe jeg skrev nå imens jeg skrev dette faktisk:

Who can say that dreams don't exist? When at times only a dream keeps us going. Empty inside, but filled with life we carry on. A dream keeps us going, a dream keeps us alive. A dream is all we need, it doesn't even have to be fulfilled. Without a dream were nothing, without a dream we can't exist.

PS: Grammatikken er ikke på topp ser jeg, spesielt når jeg leser igjennom etterpå. Men det frister heller ikke å skulle pynte på den, evt. endre. Jeg synes egentlig det blir mest riktig hvis alt bare kommer slik jeg tenker det. :)
Til forsiden