Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Et skjult liv...?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Et skjult liv...?

jan 19 2018 - 01:03
Kan åpne med, dette er ikke for å stille spørsmål, eller få noen svar, men å få noe ut av hjertet, og tømme hodet for alle tanker. Hvis du vil ha forvirrende lesning, fortsett - hvis ikke, snu nå...

Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, og vet virkelig ikke hvilken "seksjon" dette egentlig hører hjemme, da det går over, vel mange ulike temaer. Så mange at det nesten er sprøtt. But here goes, this is my story.

Jeg var så heldig å traff det jeg trodde var kvinnen med stor k den 28 august i 2016. Vi fikk tonen med en gang, å det kjentes ut som vi hadde kjent hverandre en livstid fra dag en. Vi tilbrakte all ledig tid med hverandre, jeg overnattet en uke eller 2 etter vi traff hverandre, og endte vel opp med å aldri reise der ifra igjen. Som nevnt, så kom vi godt overens, det gjorde jeg og datteren hennes også, som etter noen mnd startet å kalle meg for pappa - til min store glede. Jeg så på henne som min egen datter da hennes biologiske far ikke har kontakt med henne.

Etter en liten stund i det perfekte samlivet, startet min partner å motta meldinger på facebook fra en falsk profil laget i en kollegas navn, som snakket om hennes og min seksuelle historie med denne personen. Hun spurte meg rett ut om dette var sant, å jeg svarte som det var - da man ikke skal skjule noe for en partner. Hun takket meg for ærligheten min, og jeg trodde saken var ute av verden, og fortsatte i det jeg trodde, var et perfekt forhold. Så går det noen uker med stillhet, da hun igjen mottar meldinger fra en ny falsk profil på facebook, fra en person som hevder jeg ønsket å ta akt fotografi av en mor og datter - personen fremstiller "bevis" i form av en facebook messenger samtale med min profil. Igjen blir jeg spurt om sannheten, å jeg stiller meg uforstående til anklagene å prøver å vise at jeg verken har kontakt med denne personen og ei heller har snakket med dette mennesket.
På dette tidspunktet starter hun å bli tilbaketrukket. Meldingene fra personen som hevdet akt fotograferingen, gir seg ikke. Blir stadig drøyere og drøyere, i personangrep på meg, og på grensen til trakkasering av min kjæreste. Jeg overbeviser henne om å anmelde saken. Hun ringer meg å forteller etter hun har vært hos politiet å har anmeldt saken. Jeg ser aldri noen bekreftelse på anmeldte forhold, men tar henne selvfølgelig på ordet. Så er det stille i noen uker, før hennes venner starter å ta kontakt, viser henne skjermbilder av samtaler, igjen av falske profiler - som hetser, å forteller usannheter om meg. Etterhvert så starter disse "peronene" å ta kontakt med min partner, å fortelle det samme som de forteller hennes venner og familie. Om psykiske problemer, økonomiske problemer og alkohol misbruk, skjermbilder av utallinge datingprofiler i mitt navn osv. Dette pågår i i flere mnd før hun forteller meg om det. Hun starter å bli usikker på meg, å vi snakker flere ganger i uken, i flere timer om dette temaet. Plutselig en vårdag så får jeg høre at datteren hennes har lekt hos en nabo, hvor plutselig en eks av meg dukket opp, da hun tilfeldigvis kjente moren til lekepartneren til min bonus datter. Der legger hun ut i det vide å breie om hvor ussel jeg er som menneske, og alt det hun forteller ligner alt for mye på hva som blir skrevet til min partner. Når jeg får høre dette, og får til slutt lese alle meldingene hun har fått, velger jeg anmelde dette. Jeg sikrer meg navn, skjermbilder av alle samtaler og avtaler tid hos det lokale lensmannskontoret for å anmelde saken.
Dette jobber min partner hard for å unnngå at jeg gjør, men jeg velger å gjøre det alikevel - da det skal ikke være nødvendig å gå igjennom dette.

Sitter hos politiet i 4 timer å forteller, legger frem og viser til de ulike sidene. Vi skriver anmeldelse, og jeg får en lovnad om at dette skal de undersøke. Jeg får eposten til betjenten jeg har snakket med, med beskjeden om at kommer jeg over noe mer, så er det bare å maile til han. 4 dager etter dette, får jeg melding på mobilen min, at det er lagt inn sletting på en epost jeg har. Dette finner jeg svært merkelig da jeg har eget domene, og derav egen mailserver. Så jeg har ikke behov for andre eposter. Jeg tar kontakt med leverandøren av eposten jeg fikk varsel på, og får tilgang til kontoen. Det viser seg da, at dette er eposten brukt av personen som har laget 23 falske datingprofiler, og 8 facebook kontoer. Jeg bytter passord på epostkontoen, skriver mail til betjenten å legger med epostadressen, og passordet.

Rundt denne tiden får min partner "plutselig" et allergisk anfall mot hunden min, hunden hun har bodd med i 9 mnd, og jeg får beskjed om at jeg må flytte ut på dagen. For sånn kan ikke hun ha det. På dagen så får jeg ikke lengre se min bonusdatter, jeg får kun komme på kveldstid etter at hun har lagt seg og ser min partner kanskje 2 timer annenhverdag. Stor forskjell fra å være en familie, og forlovet.
Jeg sover på mitt kontor i en ukes tid, til jeg får kjøpt en sommerhytte i skogen jeg kan bo i til jeg finner noe mer permanent, da jeg har leid ut min egentlig leilighet da den sto tom.
På denne tiden ser jeg min partner, og forlovede kanskje 2-3 ganger i uken, i 2 timer hver gang. Nå er vi i augsut igjen, å jeg blir oppringt av politiet, som vil oppdatere meg i saken min, de forteller at de har sporet ip adressene som har brukt eposten jeg tipset de om, det viser seg da at alle innloggingene, stammer fra min laptop, på min partners adresse. Jeg nevner ikke dette for henne, for jeg antar at det er da jeg var inne å endret passord og sikret meg kontroll over kontoen.

En kveld er jeg på besøk hos henne, og jeg legger da merke til at hun har tatt av seg forlovelsesringen, og jeg spør om hvorfor, da setter hun seg ned, å gjør det slutt med meg. Gir meg ringen tilbake, å sier at hun aldri har følt seg forlovet med meg, at hun ikke er klar for familie, giftemål og flere barn - spesielt ikke med meg. Dette kommer som et slag i trynet på en som har jobbet hardt for å prøve å få det til å fungere, som har jobbet hardt med å få en slutt på trakkaseringen og hetsingen, som har føyet seg etter hva hun har sagt i forhold til barnet, bikkja og tiden vi tilbringer sammen. Jeg får beskjed om å reise, og det var det. Et stort sår i gleden jeg hadde med overraskelsen jeg hadde i baklommen, som var prospektet på huset jeg hadde kjøpt som vi kunne bo sammen i som en familie igjen.

Nå, idag - den 16 januar - får jeg høre av en kollega av henne, som jeg har blitt kjent med de siste mnd. At hun flyttet fra leiligheten sin 1 uke etter hun dumpet meg, flyttet inn til en ny mann, og er ca 15 uker på vei i en graviditet. Dette får meg til å virkelig lure på om det er hun som sto bak alle meldingene, all dritten "vi" var igjennom. At det rett å slett var for å kjøre forholdet, og styrken min rett i søla, bare for å kunne være med denne andre mannen. Når jeg fikk høre det idag, så gikk jeg rett i kjelleren, der jeg har vært så mange ganger etter bruddet.
Så sitter nå her, å lurer på om... er det i hele tatt noen vits? Orker man å utsette seg for noe mer smerte? Vil man virkelig det?

Hvis du har kommet deg helt ned hit, så er jeg imponert. Feel free til å spørre, riste på hodet eller rett å slett kalle meg en dott. Takk uansett for at du leste, for det var virkelig godt å få ut dette.
Avatar

Re: Et skjult liv...?

jan 19 2018 - 01:31
Forstår jeg det riktig så fant politiet ut at det var sendt fra din datamaskin, som sto i leiligheten til din forlovede? Da er det vel en meget begrenset krets personer som kan ha gjort dette. Enten er det du, bikkja, ungen eller henne? Og hvis du vet at det ikke er du, så er det vel ikke bikkja eller barnet som er første mistenkt.

Dette var en lei historie, men jeg tenker at det kan være veldig greit å ha kommet seg unna den dama der før dere fikk barn sammen. Har barnet hennes det bra hvis det har en mamma som er i stand til sånt?

Skjønner godt at en kan få litt skrekken av en sånn historie, men det finnes nok en frisk, sunn, ung kvinne der ute et sted som du senere kan bygge et tillitsfullt forhold til. Gi deg selv litt tid til å gjenvinne balansen først, få roet ned systemet ditt, som jo må ha jobbet på høygir i lang tid nå.
Avatar

Re: Re: Et skjult liv...?

jan 20 2018 - 02:36
Du forsto det riktig. Meldingene og slikt, ble hele tiden sendt, eller opprettet da jeg var på jobb, enten på dagjobb eller i studioet mitt.

Det er den konklusjonen jeg også har kommet frem til nå i ettertid, at det må være henne som står bak, da det ikke er andre som satt på infoen som ble spredd enn henne.

Om barnet har det bra, det vet jeg ikke, da jeg aldri fikk lov til å være alene med henne. I hennes øyne passet jeg ikke som en farsfigur, og ble da ikke tiltrodd nok tilitt til dette. Fikk heller aldri lov til å hente i barnehagen uten at hun var med. De siste mnd så fikk jeg heller ikke lov til å bli med inn på leveringen av henne. Jeg sitter ærlig talt å vurderer en bekymringsmelding, men jeg har intet bevis som er håndfaste dessverre.

Ikke bare litt skrekken, men det har satt en støtt i meg, jeg merker på meg selv at jeg ikke har det bra, og har dessverre startet med ting som ikke er det lureste, men det hjelper meg igjennom hverdagen.Det værste av alt, jeg elsker fremdeles dette menneske. Selv bare det å skrive det får tårene til å komme.

Når man har ofret så mye, sluppet taket på så mye av livet for å prøve å tilfredstille hennes behov, og ønsker. Så er det ikke lett å komme tilbake til hverdagen. Ta opp kontakt med gamle kjente osv.

Men som du sier, må gi det tid. Tid man ikke føler man har. Dette høres mest sannsynlig veldig latterlig ut, men... Jeg føler at min tid kanskje er forbi. Når man har alle drømmene, tankene og fremtiden "planlagt". Med hva man ønsker å gjøre med en partner. Oppleve verden, skape minner og relasjoner som kan være livet ut. Både av reiser, kvelder og den store gleden ved både barn og giftemål. Ser man rundt seg, så har de aller fleste gjort dette med både venner og partnere. Jeg klarer ikke gi slipp på tanken at jeg føler jeg drar de med på ting som de allerede har opplevd og gjort med noen andre. Så hvorfor skal de ønske å gjøre det med meg?
Samt, jeg er ganske sikker på at jeg har gjort meg opp en mening på at jeg skal styre langt unna kvinner som allerede har barn, da jeg ikke ønsker å gjenoppleve denne smerten med å miste et "barn" igjen.

Systemet som du skriver om, det har jobbet i høygir, og har hatt sine konsekvenser, alt fra vektøkning, til misbruk. Fra isolasjon til mishåndtering av yrke. Kjenner at jeg får mer og mer lyst til å ende det hele, så man slipper å kjenne på denne smerten.

Takk for at du leste "akershusøst" - Det satte jeg stor pris på, og ikke minst svaret ditt. Tusen takk for det.

Mvh
Why_bother
Avatar

Kan du ta en ferie?

jan 20 2018 - 10:30
Må si den historien traff meg, ikke rart du har det jævligt no. Hvem som sente de meldingene er vell egentlig ikke til noe nytte for deg no, annet enn det kan være enklere for deg å hate vedkommende. For å være ærlig så har du bedre ting å ta deg til med nå.

Jeg ville heller sett innover nå i starten. Hadde en lignende følelessituasjon rundt sommerstider, men den er mer en vårflørt i forhold til dette. Heldigvis så hadde jeg sommer ferien rett etterpå ellers vet jeg ikke hvordan det ville gådd med meg.

Kan ikke gi noe bedre råd enn hva jeg vet fungerte for meg. Du har egentlig 2 valg når det kommer til å bli kvitt de smertene du føler.

Ett av dem er å finne noen andre av samme "kaliber" hvis du skjønner. For meg ville det vært å treffe gullfugelen 2 ganger på rad, så den gav jeg veldig fort opp på. Vet ikke hvordan det er for deg?

Den andre, og ikke mindre vannskelige er å få kjærlighet til seg selv. Den kan du starte på når som helst. Jeg tenker mest på at du sier du har begynnt å missbruke ting, samt gådd opp i vekt. Det er best å ende denne livsstilen med det samme. Du drar deg bare mer ned i hullet og angriper ikke det som er kjærnen i problemet

Er tusenvis av måter å få til dette på, men du må ville deg selv det. Håper virkelig ikke det har gådd så langt at du har mistet alt av vilje, men til og med da et det små lysglimt du kan henge deg på.

Du kommer deg gjennom dette!
Avatar

Re: Kan du ta en ferie?

jan 20 2018 - 14:11
Hei, og takk for at du leste.

Skjønte ikke helt hva du mente med samme kaliber...? Kan du utdype dette litt?

Kjærlighet til seg selv, det blir vanskelig. Når du hater alt ved deg selv, og strengt tatt føler du er roten til alt ondt som skjer rundt deg selv, så er det vanskelig å snu den trenden. Vanskelig men ikke umulig, men jeg tror ikke jeg klarer det alene dessverre, samt det blir faktisk ikke enklere når du ser alle som du en gang hadde rundt deg, har absolutt alt du ønsker. Barn, gift, hus, et hjem.. en familie. Kjenner jeg har utviklet et slags forakt for dette, hvor jeg rett å slett blir sint når jeg ser andre mennesker som har det så bra. Om dette er fordi det sårer meg eller fordi jeg føler jeg fortjener dette jeg også, vet jeg ikke. Men jeg synes det er skummelt.

Viljestyrken, energien - Dette er borte. Går på automatikk. Står opp om morgenen, reiser på jobb, utfører jobben min slik jeg skal. Reiser hjem, går tur med hunden. Drikker meg full og legger meg. Har kommet til denne siden for å lufte hodet, få ut tanker. Kanskje få noen å prate med, som ikke kjenner meg, men som lytter og, kanskje kan gi meg noe å leve for igjen, hjelpe meg til å få gnisten tilbake, men vet ikke om det er mulig å tenne den igjen, og ikke minst til å komme videre etter, hva enn jeg skal kalle det jeg har opplevd, Hvordan skal man få tilbake troen på at mennesker vil en godt? Når man blitt spilt, lurt og manipulert på denne måten? Såret og sviket... Sitter igjen med følelsen av å ikke være verdt noe som helst, at man rett å slett ikke fortjener å være lykkelig, at familielivet og alle gledene dette bringer, en partner å være glad med. Så hvorfor i det hele tatt fortsette, er jeg ærlig med meg selv så tror jeg den eneste grunnen til jeg faktisk holder meg i live, er for å vite at hunden min har det bra og alt hun trenger. For det er ikke noe igjen som gjør dette verdt det.

FIkk igjen høre igår kveld at hennes tidligere kollegaer hadde pratet, og jeg siterer; " hun bytter jo mannfolk oftere enn jeg skifter truse". Så jeg har en følelse av at jeg har.. blitt grundig misbrukt igjennom hele forholdet. Jeg tror jeg nå forstår hvorfor hun ikke gikk med ringen, hvorfor hun ikke lot meg være med til barnehagen.. Jeg tror det var fordi hun ikke ville bli sett med meg, for da kunne hun bli avslørt...

Takk igjen for at du leste LivetsPuslespill.

Mvh
Why_bother
Avatar

Re: Et skjult liv...?

jan 21 2018 - 06:50
Du skriver at du fortsatt elsker dette mennesket. Da tenker jeg at det er vel kanskje illusjonen om henne du elsker, den du opplevde og hun framsto som da du forelsket deg. Hun var som svaret på dine drømmer. Men det har vist seg etterpå at hun har store deler av sin personlighet utenfor den du forelsket deg i.

Du beskriver livet ditt nå etterpå, det høres ut som du er blitt bragt helt ut av balanse. Det synes jeg er en helt normal reaksjon på en så unormal hendelse som du har opplevd. Og at det gjør vanvittig vondt og det kan kjennes helt meningsløst, det skjønner jeg godt. Men jeg håper du kan se at dette står intenst på nå, og så vil det roe seg ned, langsomt og sikkert. Du vil finne igjen balansen. Det vil nok hjelpe i den prosessen hvis du kan kutte ut alkoholen slik du bruker den nå, og i stedet heller gå en ekstra tur med hunden på kvelden, meditere eller finne fram igjen en gammel hobby som har støvet ned en stund. Og selvfølgelig er du verdifull!

Jeg regner med at du og politiet har kommunisert slik at det er klart også for politiet hvem som sannsynligvis sto bak det som ble sendt fra din laptop, slik at dette er notert i politets register. Det er hvertfall godt høre at du er blitt tatt på alvor hos politiet.
Avatar

Få liv i flammen

jan 21 2018 - 18:18
Begynner med si som akershusøst at du er verdifull, og da trenger jeg ikke å kjenne deg engang for å være sikker i min sak. Vanligvis har vi mennesker et utroligt dårlig forhold til oss selv, og det er dette som nå må angripes.

For å oppklare hva jeg mente med "av rett kaliber" så tenker jeg på en person som du føler er noe mer for enn bare forelskelse, ofte omtalt som "den rette", eller kvinnen med stor k som du beskriver det. Var derfor jeg sa at det skal godt gjøres å treffe gullfuglen to ganger på rad. Vær uansett oppmerksom på at om du nå hadde gådd inn i et nytt forhold, så ville det antagligvis blitt preget av skepsis, problem med å stole på vedkommende pga. redsel osv. Derfor jeg anbefaler deg å få selvrespekten tilbake på topp først, men det er mulig å la seg "reparere" ilag med en partner. For meg såg jeg at det ville kreves en ekstraordinær partner som hadde klart å holde oppe forholdet, vært ektremt tolmodig, og brennt for å sy meg sammen igjen uansett hva rariteter jeg hadde funnet på, siden hun hadde klart å se meg og elsket meg for den jeg er. De finnes sikkert, men jeg har enda ikke klart å møte en slik gudinne.

Så over til hva jeg gjorde. Vi to er engetlig ikke så forskjellig når det gjeld følelsene og tankene våre overfor situasjonene, men jeg hadde et annet utangspunkt. Ellers er det du har skrevet som å lese mine egne notater fra sommeren. Husker spesielt hvor mye jeg ville forsvinne og la være å se andre mennesker holde hender. Føltes mest ut som en hån fra universet hvor jeg først skulle få møte "den rette" for meg, for så å vite at jeg aldri ville kunne få ha noe slikt, bare observere at de finnes. Jeg vart utrolig trist, skal ikke se bort ifra at jeg var suicidal, men jeg sverget på det at jeg skulle gi fingeren til sjebnen og ta styringen selv.

Men slikt du beskriver det har du det mye jævligere, og det trur jeg kommer fra at selvrespekten din har fått seg en real knekk i tillegg. Du sier at du missliker alt med deg selv, samt har mistet viljen. Kjenner meg igjen der også, men det var fra noe helt annet når jeg overpresterte og møtte veggen. Tingen er så brutal som følgende: Det er bare du som kan gjøre noe med det. Vi kan være der for deg med en skulder å gråte på når du trenger det, men det er bare du som kan møte din egen selvforrakt, demoner og hat.

Viljen er igjen et annet aspekter og den tok det meg 3 år å finne tilbake til. Det er som akershusøst har skrevet at du trenger tid for deg selv for å sysle med hobbyer, gå turer, osv. "Tiden leger alle sår" er et ordtak, men la meg omformulere det slik at det ikke lenger lyger: "Det er hva du bruker tiden din til, som leger alle sår". I mitt tilfelle var det ikke så lett å gjøre hobbier, fordi det kuttet ikke ut det som laget problemene mine: "tankene". Så jeg begynte å jogge i så lang tid at jeg kjente at jeg ikke lenger kunne tenke og kroppen fikk ta ordet istede. Da klarte jeg endelig å elske meg selv igjen.

For deg, ser jeg at du har liksom alle disse problemene på en gang, så jeg er veldig spent på hvordan du klarer deg. Hadde jeg vært deg nå i starten så ville jeg droppet alt som minner/har med den kvinnen å gjøre. Nøkkelordet dit nå vil være FOKUS. Jeg ville også kanskje prøvd å la fortvilelsen/tristheten bli gjort om til vrede og hat, skaffet meg en boksebag eller lignende, og la dampen slippe ut på den istedenfor å ty til drikking.
Avatar

Re: Et skjult liv...?

jan 21 2018 - 22:37
Må si at det er ekstra hyggelig når du gir uttrykk for at du setter pris på at vi bryr oss, sånt varmer, tusen takk! Selv midt i den krevende situasjonen du står i så evner du å se andre mennesker, det sier litt om din omsorgsevne og -kapasitet.
Avatar

Til LivetsPuslespill og akershusøst

jan 24 2018 - 23:01
Først å fremst vil jeg beklage for såpass seint svar, har vært litt utilgjengelig.

Tusen takk for deres kloke ord, og ettertanke. Jeg har lest svarene deres i flere omganger nå - for å ta til meg mest mulig av hva dere skriver. Jeg må si jeg er imponert over måten dere klarer å gi av dere selv. Setter stor pris på det.

akershusøst -

Det er nok som du sier at det er illusjonen av henne jeg fremdeles elsker, det er illusjonen av å ha en familie. Når det ikke er noe annet her i verden man drømmer om - så var det rimelig tøft å få den slengt i ansiktet at hun skulle ihvertfall ikke gifte seg med meg, og for guds skyld ikke ha barn med meg. Det sitter så dypt inne, at så langt har jeg ikke klart å blokke den ut med noe annet enn alkohol. Jeg skulle ønske jeg fant noe annet, men tro meg - dette var siste løsning før det å ta livet av seg. Prøvd trening, jobbe, gå tur med hunden, hadde tilogmed 3 mnd i skogen på hytta der for å være teknologisk utilgjengelig å kunne være ute i naturen. Til slutt kom alkoholen inn i bildet. Nå, i ca 7 timer om dagen, klarer jeg å senke skuldrene, slappe av å ikke tenke.

Jeg leser det du skriver om å få tilbake balansen, skal jeg være helt ærlig med deg, så vet jeg ikke hvor jeg skal starte med å finne den igjen. Jeg har prøvd å skape meg et hjem i det nye huset, men det blir aldri et hjem. Det blir et sted for eksistering, et sted man oppholder seg i vente på en ny arbeidsdag. Det er aldri godt å komme "hjem" til et sted du vet du sitter i stillhet, uten noen å prate med. Man har seg selv, tankene og tomrommet. Mottok den nye sofaen min idag.. Da kom det et nytt minne da jeg bestilte den sofa´n hun drømte om, den hun ønsket seg... Så nå sitter jeg her, i hennes drøm å kjenner på min knuste.

Det er kommunisert med politiet, så de har notert det i anmeldelsen. Men den er henlagt dessverre. Dessuten vil jeg ikke synke ned på hennes nivå, og i værstefall skape en sak med barnevernet. Prøver å legge dette mennesket så langt bak meg, at jeg driver å ser etter nytt arbeid i andre deler av landet slik at jeg distanserer meg mer fra området, og evt muligheten til å uheldigvis møte på henne igjen.

LivetsPuslespill -

Prøver, prøver å kanalisere det til noe. Jeg har prøvd å komme igang med noen kunst prosjekter, men alle modeller jeg kontakter faller fra som fluer. Jeg har en følelse av at dette mennesket har en finger med i spillet, da hun har torpedert andre kontakter med modeller jeg har hatt tidligere.

Du skriver at du startet å jogge, hvordan fant du motivasjonen til dette? Ikke at jeg har tenkt til å jogge, men vurderer svømming eller noe. Må jeg leve med denna kroppen jeg har dratt på meg, så skal jeg pokker meg tvinge andre til å se manboobs`a mine også.

Jeg er også spent på om jeg klarer meg. Merker at jeg sliter veldig, med å holde tankene unna det å ende det hele. Selv bare på vei hjem fra jobb så presser jeg bilen til bristepunktet, tar sjanser å kjører som en komplett tosk, i et lite håp om at det skal komme en elg, eller at jeg skal miste kontrollen å dra av veien. Mulighetene med trailere har kommet flere ganger, men vil ikke påføre noen smerten ved å ta mitt liv med hjelp fra dem.

Igjen så takker jeg for at dere har valgt å lese min historie, å komme med deres blikk. Det er godt å vite at det er ihvertfall 2 mennesker der ute som er villige til å lytte til meg.
Så idag tenner jeg 2 lys for dere.

Takk
Avatar

Re: Et skjult liv...?

jan 25 2018 - 00:02
Jeg skjønner at du har det veldig veldig vondt. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men du får ikke lov til å bruke tankene dine på at du skal ta livet ditt på den ene eller den andre måten. Du får ikke lov å bruke energien din på den måten, for det gjør det bare verre for deg, og det vil ta fra deg de mulighetene du ikke ser akkurat nå. Jeg har vært så langt nede selv at jeg vet at en tenker slike tanker som du har beskrevet. Men det kommer altså bedre tider! Det kommer til å gjøre vondt en stund, for så å blekne og bli svakere og svakere. Og det kommer til å dukke opp gleder for deg i framtida, så du vil bli glad for at du lot deg selv leve. Dette har jeg selv erfart i mitt liv.

Prøv om du kan bruke tankene og energien din på at du er en verdifull person, for deg selv, for meg og helt sikkert for andre, du har det vanskelig nå, men det vil bli annerledes med tiden. Hold ut!
Avatar

Stilne tankene

jan 25 2018 - 22:58
Synst det er bra at du prøver deg frem på din egen måte. Driver du på med kunst og modeller altså? Høres veldig intresangt ut. Svømming er nok også et godt alternativ til jogging hvis du vil plage andre med kroppen din, haha. Du har hvertfall humoren i behold.

Motivasjonen min til jogging ja... Var egentlig bare noe som sa klikk i hodet etter jeg hadde en tung eksamensperiode ilag med kjærlighetssorgen. Når jeg endelig var ferdig satt jeg meg ned og såg på Forrest Gump. Hadde sett den før, men denne gangen var det som det var noe mer med filmen. Så når Forrest satt i gang sitt årelange maraton etter at Jenny hadde forlatt han enda en gang, slo det meg at det der gjør han faen med rett i! Så det jeg oppdaget når jeg begynnte å jogge, var at jeg fortsatte å ville jogge lengre og lengre for hver gang. Var som den hadde en eskalerende effekt, og jeg tillate den å komme ut av kontroll. Først 1km (jeg var i veldig dårlig form), så 2....3...6...10... mot slutten av måneden sprang jeg 25km oppover et fjell hver dag. Motivasjonen kom på en måte fra at hodet no skulle holde kjeft og kroppen skulle få ordet, fordi den har mer vet enn hodet til tider. Så joggingen lærte meg at en skal ha det lågt til tider, og vi skal tillate oss selv å føle det slik og ikkje prøve å sette det til side/sjule det (selv om andre sier så), men faktisk føle det så lenge at vi aksepterer oss selv. For meg ble til slutt depresjonen/sorgen ikke noe annet enn en bekreftelse på hvem jeg er, og det er rart nok noe vakkert med det, en slags kjærlighet til seg selv.

Jeg regner ikke med at du skjønner hva jeg snakker om, men det at du bare er her på forumet og skriver tankene dine, viser meg at du har den selvrespekten/motet som skal til for å ville reparere deg selv. Selvmordstankene dine står derfor ikke helt i stil med resten av deg, og det er en veldig god grunn for det. Om du virkelig vil lære deg bedre å kjenne annbefaler jeg å sette deg ned og se på https://www.youtube.com/user/ActualizedOrg . De nye videoene vil du nok ikke ha godt av, men de eldre videoene som går på selvhjelp, depresjon, ensomhet osv. kan du hente en del utifra. De hjalp hvertfall meg å finne balansen igjen etter en annen tung periode i livet mitt.
Til forsiden