Hvorfor kan ingen mennesker elske meg... Den personen som sa han elsket meg brukte meg, slo meg, utnyttet meg osv. Han behandlet meg som søppel i 6 år. Hvorfor kunne ikke han elske meg som jeg elsket ham? Jeg lurer på om han ville blitt lei seg om han hadde tatt livet av meg tilslutt... jeg er ikke helt sikker. Det var flere ganger jeg trodde jeg skulle dø. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, men sitter igjen med en ubeskrivelig smerte. Noen ganger savner jeg ham også... Jeg forstår ikke hva det er i meg som lyser ut: "verdt å hate"... Jeg hater desse tankene, smerten jeg sitter igjen med... hvordan kan jeg leve normalt? JEg er bare så dritt lei av ALT!

Det svir, det gjør det.. ingen som fortjener å gå gjennom noe sånt. Du fortjener i alle fall ikke å bli hatet, men jeg vet ikke hva jeg kan si for å få deg til å føle deg bedre :/ de sier at det blir bedre med tiden, men jeg er ikke så sikker..

Tusen takk =) Godt at noen svarte trengte det å kjenne at noen bryr seg nok til å skrive... Jeg er enig med deg at tiden leger ikke alt.. Det har gått to år og enda klarer jeg ikke leve "normalt"

Noen ganger er det vanskelig for noen å elske noen andre, selv om den andre elsker dem. For noen avhengig av oppvekst og andre faktorer gitt det du beskriver, så vet de ikke bedre. Jeg sier ikke med dette at å slå noen er ok, jeg sier ikke at å behandle dem som dritt er det heller – men noen vet simpelthen ikke bedre, og det er deres måte å behandle medmennesker på. Problemet er gjerne den kanskje at ved at noen utsettes for disse individene og de holder ut av årsaker jeg ikke forstår, at de tror de selv er årsaken til hvorfor det skjedde. I mitt hode og jeg tror manges hode er det feil – jeg har til dags dato, og via min jobb har jeg møtt noen tusen mennesker, om ikke flere, aldri sett, snakket med eller møtt for den saks skyld noen som lyser «du skal hates». Jeg tror derfor heller ikke med god grunn føler jeg at det er noe ved deg som skal gi deg grunn til å tro det.
Men jeg undres – har du snakket med fastlege, psykolog, noen du kan betro deg til om dette? Jeg ville kanskje startet der, gitt hva du beskriver så kan det være en vei å gå før ting «normaliserer» seg, men dette blir en av gangene uttrykket:

Sometimes you just have to turn around, give a little smile, throw the match and burn that bridge.

Jeg tror slik jeg forstår hva du beskriver at det er mildt sagt kontraproduktivt å dvele ved om han hadde blitt trist om du døde, ble skadet e.l.

Når han slo opp ba han om unnskyldning for alt det gale han hadde gjort... Han var fult klar over at det han gjorde var galt, men han ville ikke og klarte ikke å slutte for mindre enn få perioder å slå, sparke, kvele osv. Når jeg skrev at jeg trodde jeg skule dø var det pga. ting han gjorde med meg hvor mitt liv var i fare... Jeg er en person som gjorde alt jeg kunne for å gjøre han glad og lykkelig: kranglet aldri, laget ikke drama, gjorde det han sa, når han sa det osv. Han sa han elsket meg i 6 år så fant han ut at han elsket først en mens vi var i lag så to og deretter topper han det hele med å dumpe meg og en av jentene og forlove seg med den siste. Han sa han aldri hadde elsket meg, han ville bare ikke såre meg med å si det. I 6 år hadde han sagt at han elsket meg, hver eneste dag. Så på en dag brøt han all kontakt og fortalte meg at han har aldri elsket meg uansett..