Hei,

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, mange ville nok gitt mye for å være i min situasjon, med kjæreste/samboer som man nylig kunne "feire" 3 år sammen med.
Isteden sitter jeg her og føler jeg har kjærlighetssorg hver eneste dag, er ensom, motløs og trist.

Vi har vært igjennom noen mørke tider, som desverre har ført til at det er mye vanskelig mellom oss.
Vi ønsker begge det samme, men jeg føler ikke hun klarer å være med på det.
Jeg prøver, venter og håper...

Jeg er 33 og har vært igjennom en del motgang, men heldigvis var drømmen om å en dag ha kjærligheten og skape en familie med noen så sterk at jeg aldri klarte å gi opp. Idag føles denne drømmen som en tung byrde. Istedenfor å være noe som gir meg håp er det blitt noe som gjør meg veldig vondt over å ikke ha fått.
Jeg ønsker så sterkt å skape det med henne, men jeg kommer ingen vei.

Tanken på å skulle være alene, eller møte noen ny føles uvirkelig. Umulig.

Vet egentlig ikke hva jeg ønsker med dette, kanskje bare noen å snakke med.

Hei, så bra at du skriver.

Først: Er det noen som er lesbisk her? Jeg skjønte ikke helt overskriften.

Hva er det som gjør at det er så tungt? Hvor er det skoen trykker?

Hei,

Skjønner godt om det var et veldig utydelig innlegg. Tenkte jeg ikke skulle skrive så mye og langt. Vi er begge jenter, jeg er lesbisk.

Det vanskelige er å føle at alt er borte.
Lengte etter ord og berøring som ikke finnes lengre. Planer man ikke kan ha.
At hun bare blir sint når jeg vil snakke om ting, eller at jeg naturlig nok setter spørsmålstegn ved følelsene, for hun mener jeg burde vite bedre.

Så du sier at dere har vært igjennom mye vanskelig, at det ikke har vært lett mellom dere, og at følelsene dine er borte?

Nei, da hadde jeg nok ikke følt kjærlighetssorg..
Følelsene er reelle, men jeg føler meg ikke bra nok, spesiell, ønsket eller lyst på lengre.
Hun sier jeg er, men alt hun gjør og viser forteller meg det motsatte.
Det er det som er borte.