Har vært med typen i cirka 3 år og kom endelig fram til foreldrene og vennene mine om oppførselen hans. Han har vært utro og lyger hele tiden. Han har til og med stjålet penger av meg, flere tusen kr. Han sier at han skal betale meg tilbake hver gang, men gjør det nesten aldri. Hver gang jeg prøver å ta opp med han at jeg er såret, vil ha pengene tilbake elns. så blir han sur på meg. Han sier at ham vil prøve og at han bryr seg, mens andre ganger sier han at han vil meg vondt og ikke elsker meg. Han har sagt at han skal slå meg. Han har kalt meg et forferdelig kvinnfolk. Hvorfor elsker jeg en slik type? Han bruker rusmidler også og har sier at jeg bare er sint på han fordi jeg ikke ruser meg. Det er liksom aldri hans feil at jeg er såret eller sint når han har gjort noe galt. Han var aldri slik da jeg møtte han og jeg har håpt at han skulle forandre seg. Vi har begge gått igjennom noe vanskelig i livet så jeg har alltid prøvd å forstå hvor han kommer fra og hva oppførselen han kommer av. Jeg fikk ham til å gå til terapi, men han har aldri vært takknemlig for jeg vil hjelpe og prøver så godt jeg kan å være forståelsesfull for hans situasjon. Han sier jeg overreagerer og er gal/bitch. Jeg skal endelig flytte neste mnd, men føler meg helt knust og vil egentlig ikke flytte. Jeg må vekk fra han, men det gjør så vondt. Han sitter å spør meg hvorfor jeg vil at "alle" skal se på ham som en dårlig person nå som jeg har fortalt mine nærmeste om alt som har skjedd. Jeg har alltid beskyttet han og sagt at han er en flott type når han egentlig ikke var det. Jeg har bursdag om 6 dager og jeg sliter med selvmordstanker. Han sier at han er redd for gå fra meg fordi jeg har selvmordstanker, men det gir jo ingen mening. Hvordan kan noen behandle noen på denne måten også si at de var redd for å gå fra dem fordi de har selvmordstanker? Jeg har disse selvmordstankene fordi jeg har blitt brukt. Jeg har blitt mishandlet. Er det bare jeg som syns typen min er helt gal? Han prøver alltid å komme på en eller annen unnskyldning til absolutt alt. Jeg har selvfølgelig slitt med selvmordstanker før, men i den perioden før og en liten periode etter vi møtte så var jeg helt ok. Jeg tror ikke han vil godta at hans løgner, stjeling, utroskap og mishandling har noe med hvorfor jeg har komt så lagt nedpå igjen. Jeg har alltid hatt skyldfølelse fordi han får meg til å føle som det værste som har skjedd med han.

Du bør absolutt komme deg så langt du kan som mulig bort fra han, og søk hjelp et eller annet sted. Han ødelegger deg. Det er IKKE lov til å oppføre seg slik han gjør. Og det er IKKE din skyld at han oppfører seg slik mot deg!

Jeg skjønner at det gjør vondt. Er det et sted eller noen du kan søke støtte hos? For du vil trenge noen andre som støtter deg og er der for deg. Det vil iallfall gjøre det lettere for deg om du har det.

En ting er sikkert, kom deg unna han. Han veldig store problemer sjøl når han behandler deg slik. Og ikke la det ødelegge deg. Det er ikke dine problemer, og ikke noe i forhold til han er ditt ansvar.

Lykke til - jeg heier på deg!!

Jeg går til psykolog og DPS. Klarte ikke å ta det opp med dem fordi jeg føler så mye skam. Jeg brøt sammen til slutt og ga beskjed om situasjonen for cirka en mnd siden. Jeg har ingen venner eller familie i nærheten som jeg kan kontakte eller være med. Jeg skal flytte i mai til faren min. Jeg har sagt at jeg ikke takler dette drite lenger. Han ba meg om å bli samme dag som han spurte eksen om hun ville være en del av livet hans. Jeg vil jo være venner elns, men jeg vet ikke om jeg klarer. Hvorfor vil jeg prøve være venn med en slik person uansett? Jeg er så ekstremt sur på han og så ekstremt såret, men jeg får ikke lov til å vise det. For hvis jeg gjør det så er jeg den som er manipulerende/kontrollerende og ustabil. Jeg har alltid sagt unnskyld for det gale jeg har sagt og/eller gjort, men han sier aldri til meg hva jeg har gjort eller sagt galt. Han sier at jeg har "flaws", men jeg vet ikke hva de er. Jeg vet ikke hva jeg sier unnskyld for lenger. Jeg sier nesten alltid unnskyld etter å ha snakket med han fordi jeg er redd for at jeg sa noe som såret han eller gjor han sur. Jeg er redd for å føle meg nedpå rundt han. Jeg kan ikke være sur. Jeg har absolutt null kontroll over meg selv. Han har full kontroll over livet mitt. Faren hans er stygg mot han, men han sier aldri noe om det. Han vil bare ha meg vekk. Han har andre personer i livet sitt som har gjort forferdelige ting som voldtekt, men det er visst greit å beholde på de personene. Kanskje han relaterer til de personene. Han filmet rumpa til et annet kvinnfolk på gata som jeg fant på mobilen hans YIKES. Hver gang jeg har spurt han om han er utro så lyger han. Jeg har måttet gå på mobilen hans for å se om han ikke lyger. Han syns det er feil at jeg skal sjekke mobilen hans, men hvordan ellers skulle jeg finne ut at han var utro når han har fortalt løgn etter løgn? Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg elsker en slik type. Jeg har prøvd å møte nye folk, men helsen min takler det bare ikke. DPS har tilbud som kan hjelpe meg, men kan ikke starte noe der pga. lite tid fordi jeg skal flytte. Jeg har ting jeg må gjøre hjemme og han jobber så vi er rundt hverandre hver dag. Jeg er så stresset og orker bare ikke mer av noen ting. Jeg skulle ønske jeg sluttet å tenke på han, jeg er så redd.

Du har ikke noe å skamme deg over, virkelig ikke. Det høres ut som du har havnet i en skikkelig forferdelig situasjon. Hvordan føler du det angående å flytte til faren din? Du kan vel få hjelp der du flytter til? At det går an å begynne å undersøke det allerede nå? Jeg tenker at uansett hva han typen din har gjort eller ikke gjort, så er han en person som det ikke er bra for deg å være sammen med.

Jeg syns det er greit å flytte til faren min, men prøver å finne min egen leilighet. Jeg kan enkelt bli søkt inn på DPS og gå til samme psykolog som jeg pleide å gå til da jeg bodde hos faren min. Har veldig støttende foreldre og venner. Faren min bor et stykke fra byen og det går ikke så ofte buss der. Føler meg mer innestengt der på en måte. Jeg prøver å planlegge å besøke venner, tilbringe tid med familie, begynne å male og trene igjen osv. Har bare null motivasjon til å gjøre noe akkurat nå og stresser mye. Jeg skal få hjelp og jeg tar imot den hjelpen jeg kan få. Er ikke så mye jeg kan gjøre nå uansett fordi møter skjer over tlf nå så jeg kan ikke snakke med psykolog eller DPS fordi typen er hjemme. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal gjøre.

Det høres ut som du har en god plan til du flytter ut. Jeg skjønner at det er vanskelig mens du venter på å få gjort det. Hvor lenge er det til du flytter? Du kan ikke gå ut eller noe hvis du vil snakke med psykolog eller DPS?

ville bare gratulere
med vel overstått bursdag
og følg pinkeltjes råd da
virker gjennomtenkt
det han/hun kommer med
du må verne
om din egen helse
passe på
deg og din fremtid
heier på deg ;)